Hvem styrer media?

Regjeringspress på Danmarks Radio, og dermed problemet ved ensidig offentlig finansering, avsløres. Lærepenge for Norge?

Danmarks Radios (DR) tidligere generaldirektør, Christian Nissen, utgir 23. mars boken Generalens veje og vildveje på forlaget Gyldendal. I denne refereres en mail fra kulturminister Brian Mikkelsen til DRs bestyrelsesformand, Jørgen Kleener: ”Blot til orientering så blev DR’s dekning av regeringen og specielt Irak krigen taget op på ministermødet i dag først under morgenmaden af mange ministre og dernæst under det formelle møde. Der er en meget stor utilfredshed med DR’s dækning som er meget ensidig...” Deretter lekes det med tanken på å privatisere DR i stedet for TV-2, fordi TV-2 tross alt var ”fair i dækningen”.

Saken får bred dekning i dansk media, og statsminister Anders Fogh Rasmussen forsvarer seg i Politiken med fornektelsesmetoden. Hva slags liberal regjering er dette? Weekendavisen påpeker at problemet er generelt og internasjonalt, og at det helt naturlig reiser spørsmålet om hvorvidt det offentlige overhodet skal eie og drive medier: ”Der er her tale om en international tendens, der stærkest er kommet til udtryk i den britiske regerings meget hårdhændede opgør med BBC og i den tidligere italienske ministerpræsident, Berlusconis brug af sit eget medieimperium.”

For også hos ”liberale” er faren for at makten korrumperer til stede. Christian Nissens referat fra et av DRs styremøter, referer Dansk Folkepartis Søren Espersen til å ha sagt: ”Hvis vi ikke i DR’s radio og tv kan høre og se, at der kom en ny regering her i landet i 2001, så er der noget helt galt.” Og at han deretter skal ha fortalt at det jo alltid er slik, at den som betaler orkesteret, også bestemmer musikken.

Og nettopp dét er faren med offentlig finansiering, som i Norge gjerne er svært omfattende, generelt: At den som betaler kulturen, forskningen eller mediene, samtidig skal få lyst til å bestemme melodien og tonene. Også innenfor kunst og forskning kan offentlig finansering føre til uttalt eller implisitt press, ensretting og maktsentralisering, hvilket gjerne er en kritikk mot for eksempel Innkjøpsordningen (her og her), Norges Forskningsråds tildelinger (som også er blant motivene til Kaci Kullmans Fives initiativ i forhold til den allmennyttige kanal), eller Kulturdepartementet generelt.

Arbeidet med å gjøre mer privat kapital tilgjengelig til denne type formål handler derfor ikke om privatisering. Det handler om å spre finansieringsmakten på flere hender, med mål om å gi større handlingsrom og makt til det enkelte medium, enkeltforskeren eller enkeltkunstneren.

Tirsdag 20. mars 2007
Av Kristian Meisingset

Publisert som blog på www.minerva.as:
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1171&id=200320071311247185&t=Hvem%20styrer%20media?