Innvandring ved et veiskille

Danmark strammer inn, Sverige åpner opp. Det er uklart hvilken vei Norge går, men Utviklingsutvalget peker i riktig retning.

Kampen om innvandringspolitikken er høyst levende. I Danmark har Dansk Folkeparti de siste årene bidratt til å skyve debatten og politikken i restriktiv retning. Så godt som alle partier slutter nå opp om en streng linje. I Sverige har den såkalte ”Alliansregeringen” gjennomført en tvert motsatt politikk, med liberalisering av arbeidsinnvandringen.

Foreløpig står Norge i en mellomposisjon. Men debatten preges i stor grad av Frps innvandrerskepsis og motstand mot enhver liberalisering, samt Aps asylinnstramminger de siste dagene, som delvis var motivert av ønsket om å demme opp for Frps dominans på innvandringsområdet.

I dette klimaet er NOU-en levert av Erik Solheims Utviklingsutvalg en gledelig overraskelse. Utvalget skulle uttale seg om hvordan Norge, uavhengig av bistand, kan bidra til utvikling i fattige land. 9. september leverte de sin utredning.

Med dissens fra SVs representant Audun Lysbakken og Frps representant Kristian Norheim anbefaler utvalget å liberalisere innvandringspolitikken i retning av Sveriges reform. Enhver som får arbeid i Norge skal få arbeidstillatelse. Uansett om personen er faglært eller ufaglært. Uavhengig av hvorvidt personen kommer reisende fra EØS-området eller fra andre land.

Sammenlignet med for eksempel Civitas leder Kristin Clemets utspill om fri innvandring, er dette forslaget bedre konkretisert: ”Det må stilles krav til ansettelsesforhold og underhold ved egne midler”. Det positive her er at regelen om ”åpne grenser og lukkede kasser” slås fast. Selvfølgelig er de hjertelig invitert hvis de har jobb, men mister de jobben kan de ikke uten videre regne med støtte til livets opphold.

Videre er det svært positivt at beslutningsmyndigheten om ja eller nei til en innvandrer flyttes fra statlige byråkrater til bedrifter som kjenner behovet på kroppen. Og selvfølgelig må det være irrelevant for en bedrift som trenger arbeidskraft hvorvidt arbeideren kommer fra det ene eller andre landet. Frihet til å ansette hvem man vil og jobbe hvor man vil må gjelde.

Men det sentrale spørsmålet er selvfølgelig hva ”krav til ansettelsesforhold” betyr i denne sammenheng. Det er ikke konkretisert. I Sverige må det, for at personene skal få arbeidstillatelse, gå an å forsørge seg selv på lønnen, og ansettelsesforholdet må ikke være dårligere enn hva som gjelder generelt for arbeidstakere i bransjen. Dette for å unngå useriøse arbeidsgivere og sosial dumping.

Konsekvensen er at arbeidsinnvandrerne ikke kan konkurrere på lønn. Sannsynligvis er dette en fornuftig regel – det er grenser for hvilke sosiale forskjeller som er ønskelige i et samfunn. Videre er nok regelen nødvendig for i det hele tatt å få gjennomslag for reformen. Men samtidig innebærer det en indirekte allmenngjøring av tariffavtaler, og man ignorerer at grunnen til at mennesker eventuelt vil komme til Norge og jobbe for 60 kroner timen er at de antakeligvis tjener dårligere og har det kjipere der de kommer fra.

Men en liberalisering av arbeidsinnvandringspolitikken er ikke bare ønskelig ut fra ideologiske standpunkter. Blant annet en ny analyse fra Statistisk Sentralbyrå peker på at økt arbeidsinnvandring reduserer arbeidsbyrden som kommer med eldrebølgen.

Innvandringspolitikken står dermed ved et veiskille – åpne opp eller stenge igjen. Trine Skei Grande sier til Dagsavisen at: ”Det er jo en drømmevisjon for en liberaler å ha en verden der fri arbeidsinnvandring er mulig.” Personlig håper jeg at ideen om fri arbeidsinnvandring snart kan være mer en realitet enn en drømmevisjon.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på www.minerva.as 18. september 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=1809200810042529768&magasin=ja