Åndsfattig opera

Det er uklart hvilken betydning opera egentlig har i dagens samfunn. Hvorfor skal det da være Norges viktigste kulturinstitusjon?

Sesongpremière. Nylig hadde jeg gleden av å overvære sesongpremièren til Den Norske Operas oppsetning av Wolfgang A. Mozarts Titus.

Librettoen, eller handlingen, er en artig maktintrige. Keiser Titus styrer Roma med mild hånd. Vitella er ulykkelig forelsket i ham, og planlegger komplott. Titus vil egentlig gifte seg med Servilla, men får nei, og ønsker i stedet å gifte seg med Vitella.

Dette får dessverre Vitella vite for sent, og har alt sendt av gårde sin bror, Sextus, for å drepe keiseren. Drapsforsøket mislykkes, og kaoset begynner.

Uinteressant handling.
Problemet er at handlingen og karakterkonstruksjonene er fullstendig uinteressante. Keiseren er en mild og opplyst idiot. Selv om det er lagt inn små glimt av hans mer diktatoriske tilbøyeligheter, fremstår han ikke som noen spennende og "splittet" enehersker.

De andre karakterene forblir enkle og unyanserte, både Vitella og Sextus roter seg inn i seriøse problemer, men spenningene som da oppstår, utvikles ikke på noen interessant måte.

Angår ikke meg.
Selvfølgelig vil mange påpeke at operaen har andre gleder å formidle enn en interessant libretto. Musikken er til tider nydelig, og det er unektelig spennende å se hva operaen formidler om tiden den oppsto i.

Mente Mozart egentlig å hylle eller kritisere keiser Leopold II av Böhmen? Er stykket en hyllest til eller kritikk av ideen om den opplyste diktator?

Men selv om oppsetningen til Den Norske Opera er herlig, med (for mine for så vidt utrente ører) glimrende fremføring av musikken og fantastiske solister; og selv om jeg tilgir regissør Peter Konwitschnys mer eller mindre morsomme innfall (hvorfor utføre hjertetransplantasjon på keiser Titus midt i en arie - bidro det overhodet med noe til temaet?); kommer jeg ikke fra at mitt klare inntrykk var:

Dette angår meg ikke på noen som helst måte.

Høyest bevilgninger.
Spørsmålet om hvorvidt operaen overhodet kan ha noen sentral og aktuell rolle i vårt samfunn i dag blir desto mer interessant i lys av den enormt sentrale posisjonen Den Norske Opera i Bjørvika har fått de siste par årene.

Budsjettmessig er det liten tvil om Operaens sentrale rolle. Selve bygningen har til nå kostet over fire milliarder kroner. I statsbudsjettet for neste år bevilges 386,4 millioner kroner. Sammenlignet med andre institusjoner er dette mye. Nasjonalmuseet får 233,6, Nationaltheatret 144,3 og Oslo-Filharmonien 107,9 millioner.

Interessant er det også at de regionale operasatsingene over statsbudsjettet "bare" får 43,6 millioner, eller 11 prosent av Operaen i Bjørvika. Innkjøpsordningen for litteratur er med 103,7 millioner ikke i nærheten, selv Nasjonalbiblioteket får mindre: 332,7 millioner.

Norges største.
Også i antall ansatte blir det tydelig hvor stor Operaen er. I dag nærmer antall fast ansatte seg 580 årsverk (av dem rundt 220 kunstneriske). Til sammenligning hadde alle øvrige nasjonale og regionale teatre og orkestre i 2007 omtrent 1650 årsverk (av dem rundt 850 kunstneriske). Operaens størrelse tilsvarer altså en tredjedel av dette. For eksempel hadde Nationaltheatret, den største institusjonen etter Operaen, 244 årsverk (55,5 kunstneriske) i 2007.

Det er også interessant å sammenligne med statens garantiinntekter og arbeidsstipend til kulturutøvere. I 2007 var dette antallet 895. Fordi disse "lønningene" er minimale (arbeidsstipendene er i 2008 på 176 000 kroner, garantiinntekter er bundet til lønnstrinn 1 - 198 400 kroner) overgår nok Operaen i Bjørvika også dette.

Tallenes tale er klar: Målt med offentlig ressursbruk er Operaen i Bjørvika Norges viktigste kulturinstitusjon.

Om dette for eksempel kan legitimeres i forhold til besøkstall, er tvilsomt. Selvfølgelig kommer Operaen til å øke sitt publikumstall betraktelig i sitt nye bygg, men mellom 2003 og 2006 hadde den et gjennomsnittlig årlig publikumstall på 140 644, mot Nationaltheatrets 233 613, altså nesten 100 000 færre enn vårt viktigste teater. Gitt at publikumstallet blir 200 000, gir det et subsidium på rundt 2000 kroner pr. billett.

Villet strategi.
Det er ingen tvil om at ressursbruken er en villet strategi fra politisk ledelse (både borgerlig og sosialdemokratisk regjering) og et - til min kjennskap - samlet kulturliv.

Operaen har fått i oppdrag å doble antall oppsetninger, og med behov for sangere, ballettdansere og fullskala orkester sier det seg selv at kostnadene blir svært høye. Det må de også bli, gitt at den kunstneriske kvaliteten skal være på internasjonalt nivå.

Mitt spørsmål er: Er det bra at den kulturgenren med minst relevans i vår samtid samtidig skal prioriteres høyest?

Symbolsk makt.
Og kanskje viktigere enn pengene er den symbolske makten operaen inngis via plassering og bygning. Operaen markerer med sin fantastiske fasade inngangsporten til Oslo sjøveien. Den blir en enorm publikumsmagnet og vil florere på forsider og midtsider i reklamer for Oslo (og Norge) i årene fremover.

I et forsøk på å markere den norske kulturen som internasjonalt jevnbyrdig vil Operaen bli en døråpner til den Store Europeiske Kulturen.

Det har tidligere vært sagt mye om hvorvidt dette egentlig er en posisjon som er representativ i forhold til operaens historiske betydning i Norge. Hvem kan nevne kjente, norske operakomponister?

Både litteratur, teater, musikk og kunst er kulturfelt med langt viktigere tradisjoner i Norge.

Men viktigere enn den historiske betydning er operaens rolle i dagens samfunn: Operaen er i dag den kulturgenren som i minst grad påvirker og griper sin samtid.

Håp i fremtiden?
Sannsynligvis ligger ikke begrensningen i operagenren som sådan. Hvis den makter å fornye seg og unge, sprekere komponister og librettister får blomstre, kan det være muligheter.

Vi får håpe at nye operaer bidrar til å skape et inntrykk av en opera som fremdeles har livets kraft. Et eksempel kan være nyskrevne Dead Beat Escapement av Cecilie Ore, som nylig hadde première. (Men hvorfor fikk den bare seks forestillinger?)

For oppsetningen av Titus var for meg spikeren i kisten for troen på at Operaen i Bjørvika var en god og legitim investering.

Kristian Meisingset,
kulturredaktør i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva



Publisert som kronikk i Aftenposten 18. november 2008: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2775336.ece

Var debatt i Musikkredaksjonen på P2 18. november kl 13.30.

Se intervju på Ballade.no 19. november 2008: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2008111913110444310826

Sverre Gunnar Haga svarer i Aftenposten 1. desember 2008: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2799201.ece

Henrik Hellstenius svarer i Aftenposten 18. januar 2009: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2872724.ece