Vakker krig?

Israelske nøkterne fremstillinger av krig kan danne forbilde for norske kunstnere.

”Han kom til at ikke bare måtte det eksisterende systemet rives ned og utslettes for alltid, men menneskebildet måtte også ødelegges.”

Da jeg nylig leste Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug ble jeg positivt overrasket. Unge Mino blir terrorist for å hevne amerikanske gringos’ overgrep på landsbygda i Sør-Amerika. Han er herlig, vitalistisk, kreativ og engasjert, og vandrer i Nygårdshaugs regi over likrester og blod for å heve rettferdighetens fane.

Men etterhvert blir Nygårdshaugs uhyggelig romantiske forestillinger om terror påtrengende. Boken fikk i 2007 tittelen Folkets Favoritt i en stor kåring arrangert av NRK, Dagbladet og Sigrid Undset-festivalen uten at dette ble diskutert. Nygårdshaug skrev riktignok boken i 1989, men her er gringos og americanos like onde som Sauron i Ringenes Herre. Når Minos familie blir drept av kolonialistene starter ikke det en psykologisk krise for ham, det blir heller et symbolsk martyrium som legitimerer senere brutale drap.

Som middel til å forstå terrorisme blir boken ubrukelig. Vi lærer ikke om årsaker til terrorisme eller krig, men myter om terroristers moralske legitimitet som forsvarere mot de onde. Intelligente, kjappe Mino danner for eksempel en interessant kontrast til Hans Magnus Enzensberger ”radikale taper” i Skrekkens menn (2006).

Max Manus, som for lengst er den mest sette norske film på flere tiår, vil også si noe om terrorisme og krig. Og selvfølgelig liker jeg den mye bedre. Naturligvis heier jeg på helten Max, som ofrer seg i kampen mot ondskapen. Selvfølgelig, men likevel skuffer filmen.

Bildet av krigen innfrir alle myter om de gode mot de onde. Max har akkurat de riktige ingrediensene av hat / kjærlighet, kompromissløs energi / myk kjerne, egoisme / empati. Det blir så riktig at jeg tviler på det. Hvor er de sympatiske nazistene? Hvor er idiotene blant mostandsbevegelsen? Hvorfor innfrir heltene så absolutt? Max er mer kompleks enn Mino. Etterhvert sliter han kraftig mentalt. Likevel slutter filmen bra (kjærlighet).

Stemmer virkeligheten faktisk så godt overens med mytene vi bærer? Er ikke krig, terror og diktatur uendelig mye verre?

Torbjørn Røe Isaksen beskriver i dette nummeret Mario Vargas Llosas forhold til diktaturet. I romanen Bukkefesten er det fascinerende hvordan diktatorens ubegrensede makt speiles av det ukontrollerbare menneskelige forfallet samme mann opplever. Terroren får en primitiv og dyrisk side som for eksempel Nygårdshaug aldri oppdager.

Karin Abrahams essay om den israelske kunstneren Adi Nes (minerva.as 7. januar) tar opp unge, israeleres følelser stilt overfor krigens meningsløshet. Idolisering og tomhet rives mot hverandre i en uoppløselig spenning. Sverre Ole Drønens essay om filmen Vals med Bashir av israelske Ari Folman i dette nummeret forteller om det samme. Som tidligere militær gir Folman en avromantisert beretning om krigen i Libanon i 1982. Soldater skyter rundt seg. Sivile drepes for fote. Selv deltok Folman på noe av det, men angret ikke.

Denne ikke-ideologiske, antimytiske og avmystifiserende holdningen til krig og krigens helter kunne norske kunstnere lære noe av.


Kristian Mesisingset,
Kulturredaktør


Publisert som kulturleder i Minerva 01-09.