Minerva har i dette nummeret en artikkelserie om den britiske politikeren og tenkeren Edmund Burke (1729-1797). Hans tanker bidro til å danne grunnlag for den liberalkonservative tradisjonen, og er særlig formulert i Reflections on The Revolution in France (1790). En bok som bidro til å bygge en opposisjon mot den franske revolusjonen, og mot dem som mente at radikal forandring også var nødvendig i England.
Spåmannen
Burke befinner seg i spenningsfeltet mellom det liberale og det konservative. Han mente at folket var uten evne til å se utenfor sine egne stuedører, at aristokratiet burde ha mest mulig av makten selv, og han var skeptisk til utvidet stemmerett. Samtidig var han liberal. Han støttet irene mot en diskriminerende britisk politikk, angrep det britiske Ostindiakompaniet for utbyttingen av lokalbefolkningen i India, arbeidet for markedsøkonomi, og var tilhenger av den engelske revolusjonen på 1600-tallet og den amerikanske revolusjonen på 1700-tallet.
I introduksjonen til Reflections forklarer H. P. Adams og M. A. Camb denne dobbeltheten med Burkes empiriske og pragmatiske tilnærming til politikk. Hensyn til verdens politiske realiteter var for ham like viktig som ideelle prinsipper. Burke støttet den franske revolusjonens krav om frihet, men kritiserte at den ikke tok hensyn til politiske tradisjoner, og at den planla det umulige: å konstruere et nytt regime fra ingenting, på basis av et teoretisk tåkeslott uten rot i folks tradisjon, moral, historie og normer.
For Burke lå garantien for frihet og individuelle rettigheter nettopp i arven fra tidligere generasjoner. Kultur og institusjoner bygget på lang tids erfaring og dialog mellom aktører kan ikke bare rives ned. Historien må danne en rettesnor. Historieprofessor Frank O’Gorman ved University of Manchester mener at Burkes skepsis til menneskets rasjonelle evner motiverte hans vektlegging av tradisjonen:
Burke believed in the essential weakness and corruptibility of human nature, in the incapacity of the average man to resolve his problems in a rational manner, in the irrelevance of most “rational” solutions to political problems...
Samfunnet er ifølge Burke ikke en rasjonelt konstruert struktur, men en organisme som utvikler seg gradvis. Ethvert politisk forsøk på radikal omveltning må derfor ende i katastrofe. Fornuftens begrensninger gjør at tradisjonen må respekteres og revolusjonen fryktes.
At de som stod bak den franske revolusjonen nettopp satte abstrakte tanker og ideer foran tradisjon og historie gjorde en katastrofe uunngåelig. Å utslette alle eksisterende maktstrukturer ville skape et maktvakuum. Burke spådde at resultatet av revolusjonen ikke ville bli et fritt og liberalt samfunn, men et autoritært terrorregime med en despotisk leder. Han fikk rett.
Demokratiskeptikeren
Edmund Burke definerte med dette grunnlaget for den liberalkonservative tradisjonen. Hans analyse av forholdet mellom samfunn og politisk lederskap kan gi en forståelse av konservative partiers situasjon i dag.
Burke mente at et fritt samfunn forutsetter en viss type lederskap. Professor i politisk teori, Michael Freeman ved University of Essex, leser Burke som anti-demokrat:
There was nothing ”natural” about majority rule for Burke. The only natural constitution was the traditional one. Against that, majority rule had no claim, not only because it represented subjective will against objective reason, but because it was a violation of the social contract. Majority rule is therefore against the original and implied present consent of the people. Democracy is undemocratic.
Subjektiv vilje (folket) og objektiv fornuft (politikerne) er ulike størrelser. Majoritetens interesser kan overkjøre minoritetene og hindre en ansvarlig og langsiktig politikk med mål om å tjene hele samfunnet.
Politikerens oppgave blir å hjelpe folket til innsikt. Etter å ha forsvart Irlands interesser til ulempe for sitt elektorat i Bristol, fortalte han dem at: ”I did not obey your instructions. No. I conformed to the instructions of truth and nature, and maintained your interest, against your opinions...” Han ble ikke gjenvalgt.
Valgstrategen
I dag har vi et demokrati med allmenn stemmerett. I Reflections reflekterer Burke over hva som vil skje med det politiske lederskapet i et slikt samfunn:
“… when the leaders choose to make themselves bidders at an auction of popularity, their talents, in the construction of the state, will be of no service ... They will become flatterers instead of legislators; the instruments, not the guides, of the people. If any of them should happen to propose a scheme of liberty, soberly limited, and defined with proper qualifications, he will be immediately outbid by his competitors, who will produce something more splendidly popular.”I det land hvor lederne er avhengige av folkets støtte, vil ledernes reelle politiske talenter ha null betydning. Konsistent politisk håndverk vil ikke verdsettes, fordi nestemann byr høyere på popularitetsauksjonen.
I Minerva kjenner vi den Burkske følelsen. Konservativt temperament og moderasjon står lavt i kurs, og ethvert politisk reformforslag vil enten bli sablet ned av de reaksjonære eller overbydd av de overivrige.
Populisten?
Hva er så løsningen? Burke gav den selv. Den kloke og dydige politiker skal tilpasse seg. Burke opererte i et samfunn hvor den politiske elite kunne styre egenhendig; Høyre gjør det ikke. I debatten rundt Arbeiderpartiets retoriske plan for å svekke FrP mente den skyldige retoriker, Jens Elmelund Kjeldsen, at det er på høy tid at andre partier tar i bruk det grep FrP for lengst har tatt i bruk: Kommunikasjon med velgerne.
Skal Høyre følge FrPs oppskrift? Ikke forvente at velgerne skal forstå seg, men søke å forstå velgerne? Ikke forlange at velgerne skal gjennomskue sine handlinger, men kommunisere med velgerne på velgernes premisser? Den borgelige elite er falt og popularitetskarusellen er i gang. Høyre scorer alltid høyt på seriøsitet. Hva med litt popularitet?
I Frankrike endte popularitetskarusellen i Napoleon. Skal et konservativt parti kaste tradisjon, historie, opplysningsidealet, og en oppfatning om at politikk skal være helhetlig og basert på verdier, utfor stupet for å vinne valg? Når populismens uutholdelige letthet presser, er det inspirerende å huske Burke: Vi skal frykte demokratiet fordi det kan redusere det politiske lederskap til populistiske appelleringer til særinteresser. Men vi skal samtidig elske det fordi det tvinger oss til å forvente, og arbeide for, et samfunn av opplyste borgere, og fordi det oppfordrer oss til å kombinere helhetlig politisk lederskap med ærlig dialog med folket.
Publisert i Minerva 02/06 - http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1228&id=20092006175739495&magasin=ja
Litteratur
Burke, Edmund. 1927 (1790). Reflections on The Revolution in France. London: University Tutorial Press.
Freeman, Michael. 1980. Edmund Burke and the Critique of Political Radicalism. Oxford: Basil Blackwell.
O’Gorman, Frank. 1973. Edmund Burke. His Political Philosophy. London: Unwin University Books.
Posts
No comments:
Post a Comment