Krenk Kina!

Den olympiske ånd står for fred og frihet. Kina er et voldelig diktatur. Likevel må ikke OL boikottes.

Når den olympiske ild tennes i Hellas slippes en hvit fredsdue fri som et symbol på den olympiske ånd som går tilbake til flere hundre år før Kristus: Mens de olympiske lekene foregår, legges våpnene ned og de rivaliserende grupperingene møtes i fred og frihet.

Årets markering var en stygg parodi. Vertslandet Kina har den siste tiden terrorisert befolkningen i Tibet, en befolkning som nettopp ønsker fred og frihet. Den olympiske ånd står i skarp kontrast til dem som i år forvalter den. Der Kina i tråd med tradisjonen skulle feiret et år i fred og frihet, har de i stedet feiret sitt voldelige diktatur.

Den idealistiske reaksjonen på dette er selvfølgelig å boikotte OL. Det er ingen tvil om at reaksjonene som oppfordrer til dette, har et viktig moralsk poeng. Om viktige aktører boikottet OL ville Kina fått en reaksjon de fortjener.

Likevel er det ikke riktig å boikotte. For det første må man spørre seg hva som oppnås med en boikott. Sannsynligvis ingenting. Kina har kontroll på media internt og ville stenge ute kritikken. Boikott ville hverken føre til økt debatt og bevisstgjøring internt eller bidra til å knytte Kina tettere til en åpen verdenopinion eller et internasjonalt politisk system.

Dette har en prinsipiell side. Man kan ikke utforme internasjonal politikk med utgangspunkt i at stater som skal være med å leke må være mønsterdemokratier etter europeisk modell eller ha utsikter til å bli det i løpet av få år.

Politikken må utformes med mål om å involvere Kina i en åpen og offentlig internasjonal arena hvor de må spille etter internasjonale regler. Og da må OL avholdes.

For det andre står OL for noe spesielt, og må fungere som en arena på siden av den realpolitiske. Det må ikke bli slik at arrangører må være politisk renvaskede og deltakerne det samme. Arrangementes funksjon som brobygger ville bryte sammen.

Men samtidig finnes det en grense. At Kina i så stor grad bryter med de olympiske prinsippene og menneskerettighetene må markeres på en måte som ikke bare er synlig internasjonalt, men bidrar til å skape debatt internt.

Idrettsledelsen snakker varmt om betydningen av dialog, og det er vi enig i. Vi er redd dette i praksis blir til taushet og koseprat for ikke å ødelegge den gode stemningen. Noen ganger er det nødvendig å markere meninger som vertsskapet ikke vil like.

En måte å gjøre det på er at deltakere og gjester benytter arrangementet til å demonstrere sin støtte til Tibet og motstand mot det kinesiske diktaturet. Ingenting ville fryde mer enn norske deltakere under åpningsseremonien i drakter med fargene til det tibetanske flagget. Slike aksjoner vil selvfølgelig vekke protest, men debatten vil forhåpentligvis også nå et nasjonalt publikum.

Dersom det kinesiske regimet kan skyte sine egne opposisjonelle, kan vel nordmenn kle seg i de tibetanske fargene? Den første krenkelsen er da virkelig mye alvorligere enn den siste?

Hvis Kina, uten boikott, får arrangere OL, mens overgrepene mot den tibetanske befolkningen samtidig markeres, kan vi håpe at kritikken mot Kinas voldelige diktatur og presset mot regimet også styrkes internt.

Kristian Meisingset,
kulturredaktør


Publisert som leder på www.minerva.as 27. mars 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=2703200810074429367&magasin=ja