Kulturbudsjettet viser at forskjellen på høyre- og venstresiden er hvem som skal bestemme – politiker og byråkrat eller kunstner, bruker og sponsor.
Mye kan sies om statsbudsjettet, som ble lagt frem i dag, og mye har vært sagt. Det er enmanglende satsing på høyere utdanning og forskning og samtidig en rekordhøy bruk av oljepenger. Kombinasjonen svekker innovasjonsevnen og sender regningen for en hurtig voksende offentlig sektor videre til neste generasjoner. Med verdens største andel av syke og uføre, en voksende eldrebølge og en økonomi som i fremtiden må klare seg uten oljeinntekter (minst en fjerdedel av dagens inntekter), er dette en oppskrift for trøbbel.
Men det er andre vanlige kritikker som godt kan modereres. At store deler av budsjettet er bundet opp i poster politikerne i liten grad kan skalte og valte med, kan godt være positivt. Det styrker forutsigbarheten for alle som berøres av budsjettet, og gir mindre handlingsfrihet for hver enkelt politiker til å smøre egne hjertebarn. En borgerlig regjering ønsker nok et utgiftsnivå på et lavere nivå, som gjerne synker i stedet for å øke, men det er ingen grunn til å tro at graden av bundethet ville være annerledes.
At økningene i budsjettet smøres utover i stedet for å konsentreres på få steder, slik Siv Jensen kritiserer, bidrar også til å styrke forutsigbarheten. Alternativet kan fort bli lotteriet: Hvem får 10 milliarder i år?
Et eksempel på den systematisk forskjellige holdningen som ligger bak en eventuell borgerlig regjering og den rødgrønne, er kulturpolitikken.
Nå øker Trond Giske kulturbudsjettet med 812 millioner kroner. Alle får mer. Frivillig sektor, kulturskoler, bibliotek, litteratur, språk, teater, opera, ballett, dans, musikk, museer, film, arkiver, nasjonale kulturbygg, kirken og andre trossamfunn er satsingsområder (selv om jeg registrerer atfolkemusikken er misfornøyd). Kulturfolket spanderer på seg brede glis.
Men det er mulig å tenke annerledes. 812 millioner kroner kan gis på andre måter. For eksempel kan det gis som skatteinsentiv til gaver til kulturen. Eller det kan etableres en ordning hvor én privat støttekrone utløser 25 offentlige øre. Eller det kan gis som skattefradrag for enkeltpersoners kulturforbruk. Da vil økt offentlig støtte henge tett sammen enkeltaktørers evne til å vinne nye målgrupper, samt spredning av finansieringskilder, noe mange har etterlyst.
Det betyr ikke at den offentlige støtten til kulturen nødvendigvis blir mindre, men at den fordeles på en måte som gjør at det ikke holder å være venner med staten for å få penger.
Trond Giske ville i mindre grad kunne være populære Store Onkel, den gavmilde giver som alle erglade i og fornøyde med (eller sure på fordi de ikke får kronene de vil ha). Kravet til handling ville i større grad rettes mot aktørene selv. Mye av makten til å bestemme hvem som får penger ville flyttes fra departementet – med deres kvalitets- og kvantitetskriterier – til aktørene selv, brukerne og potensielle sponsorer.
Maktspredning. Involvering. Demokratisering. Kall det hva du vil – det illustrerer forskjellen på en borgerlig frihetspolitikk og en sosialistisk styringspolitikk.
- Kristian Meisingset (f.1981) er kulturredaktør i Minerva
Posts
No comments:
Post a Comment