– Orwell har skrevet meget interessant om det han kaller dreamers og screamers. Dreamers er de som drømmer om den ideelle verden hvor lam sover med ulver. Screamers er slike som Orwell selv. På 30-tallet skrev han om totalitarismens fare i Tyskland, og på 40-tallet om Holocaust. Men det kom ingen reaksjon på det han skrev. Folk foretrakk å ikke tro på det. De visste, men foretrakk å ikke tro.
Professor Nina Witoszek, som utvilsomt selv er en screamer, utga nylig pamfletten Verdens beste land. Boken er sammensatt, rikt flettet og spissformulert. Med fokus på hvordan vestlige land sakte glir inn i kulturell stillstand når konflikter dysses ned og dialog erstatter angrep, er budskapet knallhardt: Pass på lille, søte Norge, du kan komme til å dø av kjedsomhet og apati.
I motsetning til dette hyller hun i boken det hun kaller ”dissident-identiteten”. Det er dem som nekter å underkaste seg kollektivets selvpålagte identitet, som gjør opprør, som ikke lar seg kastrere. Det er fryktløsheten kombinert med ideen om frihet. Det er de maktesløses makt.
Kamp er kulturens forutsetning
Her er vi inne på den harde kjernen i Nina Witoszeks filosofi. I debatten er det i det hele tatt mange som glemmer at Witoszek er en gjennomtenkt kvinne. Hun behandles reduserende og presenteres som ensidig og enøyd. Men lite er så dårlig egnet til å beskrive hennes tenkning som ”ensidig”. Jeg ber henne utdype det sentrale begrepet hun bruker i Verdens beste land: Binær eksistensialisme.
– Jeg er elev av Leszek Koùakowski, som har praktisert binær eksistensialisme i sin filosofi. Den baserer seg på troen på en fruktbar spenning mellom motsetninger som venstre, høyre, liberale og ikke-liberale krefter. Eller mellom det gode og det onde, rent og skittent, sacrum og profanum. Motsetningene er en garanti for to ting: Først at kulturen utvikler seg normalt. Videre at det foregår kulturell innovasjon. Innovativ tenkning fødes av spenninger.
I disse tiders fokus på dialog og forståelse er det forfriskende og inspirerende å snakke med Witoszek. Det min egen magefølelse setter så enormt stor pris på over en pils eller et glass vin, nemlig den gode, spenningsfulle konfrontasjon og samtale, formulerer hun som selve det grunnleggende fundamentet i en fungerende kultur.
– Du mener det er et ideal at folk går til angrep på hverandre?
– Ja. Det er en agonistisk tenkning. Det er farlig å drømme om en utopi hvor man hele tiden snakker om dialog og den virkelige kamp forsvinner. Å usynliggjøre de virkelige kildene til uenighet er første skritt på veien til totalitarisme.
Det er vanskelig å vite hva man skal si når Witoszek snakker om det totalit¿re. Hva kan være lenger unna Norge i dag? Men som forsker av det totalitære har hun et viktig poeng i forhold til hvilke kulturelle trekk som danner muligheten for det totalitæres blomstring.
– Premisset for totalitære systemer handler om utjevning eller eliminering av motsetninger. Og det er det totalitarisme egentlig er – en verden uten spenninger hvor alt avvik er kvalt og fiender er eliminert.
Witoszek forteller at bistandskritikeren Terje Tvedt har tvunget henne til å lese rennessanselitteraturen om igjen – Montaigne, Shakespeare og Erasmus. Hun var forbauset over hvor komplekse, selvmotsigende og skeptiske filosofier de tilbyr sine lesere.
– Shakespeare var en fascinerende filosof og forfatter. Han forstår og forklarer sine verste skurker. Han finner noe der, noe interessant og virilt. Oppdager en fascinasjon eller forførelse inne i den verste skurken. Det er frapperende hvordan Shakespeare, Machiavelli og Erasmus utfordret et ensidig syn på mennesket eller naturen. Naturen var mange ting. Mennesket var mange ting. Mennesket var både det guddommelige og det engleaktige, men også det bestialske og dyriske. Det var ingen illusjon. Dette har vi mistet i opplysningen. Opplysningen handlet om jakt etter tro og sikkerhet, etter trygghet. Les lumieres trengte sikre sannheter. Den vestlige filosofien mistet dermed mye av den skeptiske pluralismen.
Det er vel i tråd med dette, da, at Witoszek formulerer sin egen politiske holdning på en svært motsetningsfull måte. Samtidig som hun dyrker konflikter og rakker ned på autoriteter, forsvarer hun de klassiske, vestlige verdier – ikke minst de liberale – og angriper de venstrepopulære ideene om multikultur. Hun oppfattes av mange som konservativ.
– På en måte er jeg konservativ. Jeg setter pris på det konservative i kulturen, og tror det er veldig viktig å ikke miste det. Men jeg setter også pris på det liberale og det sosialistiske. Jeg er virkelig liberalkonservativ sosialist. Det kan virke som koketteri. Men når jeg går inn i karakterer som Tocqueville og Burke på den ene siden, Marx og Gramsci på den andre og Popper og Berlin på den tredje siden, så kan jeg egentlig identifisere meg med dem alle. Kanskje er jeg egentlig en utrolig uperfekt og veldig håpløs liberal.
– Dette kan virke selvmotsigende?
– Mitt inntrykk er at det handler om kunsten å være inkonsekvent.
– Konservative vil si at mennesket er avhengig av en kultur og tradisjoner. At det blir fremmedgjort hvis det ikke kjenner seg igjen i verden rundt seg. At mennesket endrer seg sakte. Men det virker som om du åpner opp en langt mer pluralistisk modell, hvor mennesket er åpent for endringer og på en måte er mye friere?
– Ja, det er friere, men samtidig ikke. La meg sammenligne med en modell av intellektuelle som jeg forsøker å få gjennomslag for. Jeg savner Shakespeares narr. Han problematiserer det som er kjent og akseptert som sannheter. Han stiller hele tiden spørsmålet. Men samtidig er han lojal mot kongen. To the bitter end. Han forsvarer egentlig en god del verdier og mener at man trenger et fundament. Shakespeares narr er på mange måter en slags modell for meg. Jeg skal være en profesjonell outsider og si impertinente ting. Men samtidig skal jeg forsvare verdiene jeg setter høyt og tror på.
Usman Rana styrker vår humoristiske sans
Shakespeares narr rommer den spenningen som også mye av liberal og konservativ tenkning jobber med. På den ene siden hvordan menneskene er situert i en kultur og i tradisjoner og er fullstendig avhengige av disse for å kunne forme sine moralske overbevisninger og perspektiver på virkeligheten. Og på den andre siden hvordan individer er dynamiske, skapende og opprørske, hvordan de ler av, kritiserer og skaper nye tradisjoner.
– Jeg er konservativ i den forstand at jeg tror på kontinuitet i kulturen og viktigheten av myter som skaper fellesskap, man skal aldri undervurdere dem. Jeg har selv flyttet mye. Kom fra Krakow i Polen, har bodd i Firenze, England, Sverige, Irland og nå Norge. Så jeg er litt promiskuøs. Mitt inntrykk er at jeg finner bevis for at nordmenn skiller seg fra andre ”stammer” jeg kjenner. Det finnes en del universelle trekk som kulturene deler, men de har forskjellige lukter, smaker, personligheter og måter å kommunisere på. Og det er det som gjør den europeiske kulturen så spennende. I denne situasjonen er det utrolig viktig å beholde de polene som skaper spenning i kulturen. Hvorfor trenger man for eksempel Paven og Vatikanet? For å holde idealet på plass, for å terrorisere oss litt. Og for å begrense vår appetitt på endeløs makt, sex, penger og la dolce vita.
Når vi snakker om spenninger i kulturen, blir det umulig å ikke komme inn på innvandrere, særlig når mye av debatten rundt Witoszek har dreid seg om hennes syn på multikulturalisme og islam. For meg synes det som om hennes fokus på motsetninger burde føre til en åpen holdning til innvandring.
– Innvandrere kan representere en annen holdning i offentligheten, de ser ting utenfra, slik du for eksempel gjør med din historie rundt i Europa. Kan migrasjon og det å få andre kulturer representert i Norge gi en dynamikk som bidrar til videre utvikling av kulturen? Er ikke dyrkelsen av konflikt samtidig en dyrkelse av det flerkulturelle?
– Det er en veldig fin konklusjon. Dette er absolutt noe som kan overføres til multikulturelle relasjoner. Det er bra at man på den andre siden opprettholder et felles fundament. Det må være der. Uten det er det ikke noe grunnlag for krangelen jeg ønsker. Men samtidig må man ikke fjerne eller rense vekk forkludrende elementer. Da havner man igjen i det pseudototalitære systemet som man egentlig forsøker å bekjempe.
– Men du er da kritisk til det multikulturelle?
– Ja, som en ideologi som var omfavnet av noen progressive sjeler. De som har omfavnet en multikulturalisme som handler om at du gir et bestemt multikulturelt fellesskap en stemme fremfor å gi stemmen til individet. Da anerkjenner du fellesskapets rettigheter over individets rettigheter. Problemet er bare at det er noen fellesskaper hvor individet er null og niks. Da fører du egentlig en rasistisk politikk.
– Kan man med verdsettelsen av det flerkulturelle se på den kristne og den muslimske kulturen som noe som kan stå i opposisjon til, kritisere, belyse og utfordre den sekulære og materialistiske kulturen? Og at det kan være en positiv ting?
– Ja, det tror jeg absolutt. Og det gjør amerikanerne, de betrakter alle utlendinger som en mulig ressurs. Vi kan få nye ideer fra innvandrere, vi kan tjene penger på dem og det er langt bedre å ha en slik holdning enn en sammensauset, naiv humanitarisme.
– Så du er ikke kritisk til muslimsk religion og kultur?
– Nei, tvert imot. Men det er viktig at de aktiviseres fra dag en. La dem snakke for seg selv og bli utfordret. De utvikler seg ikke hvis de ikke blir utfordret.
– Hva med folk som Mohammed Usman Rana? Det er ressurssterke folk som bidrar til å utfordre og danne nye poler?
– Usman Rana utvikler den humoristiske sansen i Norge. Når jeg leser tekster av ham i avisen, så trener jeg min komiske nerve. Kort sagt, spiller han en veldig kreativ rolle.
Gud synes det er morsomt
Er Witoszek ironisk? Det er rimelig frekt å mene at fordelen med Mohammed Usman Rana er at han forsterker nordmenns humoristiske sans. Er ikke det å le av ham? Kanskje det. Men på den andre siden føyer dette seg absolutt inn i Witoszeks filosofi. At Rana bidrar til å utvikle den norske komikken skal han nok i hennes øyne være stolt av. For hun utvikler – i tråd med narren – et komisk verdensbilde.
– Du gjør mye narr av Kirken i bøkene dine. Det forekommer mange frivole, seksuelt løsslupne kvinner. I din roman Faustynas elskere (1994) tenker hovedpersonen at: ”…hvis han ikke tåler kåtheten min, er han ikke noe for meg.” Du skryter av den lekende, makthetsende Shabana Rehman når hun løfter Mullah Krekar. Du oppfordrer til blasfemi. Noen konservative ville mene at du er en smule destruktiv?
– Jeg tror vi trenger jomfruer like mye som vi trenger seksuelt promiskuøse Faustynaer. I en kultur bør det lodiske – lekfulle – og dionysiske hele tiden utfordre det appollinske. Dette er veldig langt fra det verdikonservative. Jeg har sans for utfordringer og kulturell innovasjon og skal dyrke dem til d¸den. Vi trenger konservative verdier, men vi må utfordre dem også – alternativet er en stagnasjon verre enn døden. En kulturell versjon av helvete. Jeg tror faktisk jeg har en komisk dragning, et komisk verdensbilde. Det er det som er min legning.
– Du er katolikk. Hvordan kombinerer du din religi¸se identitet med den verdiforkastende opprøreren? Hva sier Gud til dette?
– Gud synes det er morsomt, og det er morsomt fordi det skaper bevegelse og utvikling. De verste forbrytelser har skjedd på bakgrunn av mangel på humoristisk sans.
Witoszek ler av Mohammed Usman Rana og Gud ler av Witoszek. Sammen gjør de at det totalitære ikke får fotfeste i Norge.
Det er dette poenget så mange kritikere ikke har skjønt. Et eksempel kan være Henrik Thune når han mener at hun som en del av en nykonservativ og islamkritisk strømning tilbyr en ”verdipolitisk skråsikkerhet”. Men Witoszek har overhodet ingenting imot islam i Norge. Det hun ønsker er kvinner som antar narrens rolle og kjemper for sin frihet mens de løfter Mullaher. Hun ønsker at humor og angrep skal blomstre samtidig som – og det er det relevante – vi ivaretar en grunnleggende enighet i bunn. Og på vegne av dette målet er hun ikke negativ, slik mange påstår, tvert imot positiv.
Calixte er absolutt lykkelig
Kanskje er Witoszek med dette også for positiv i noens øyne. I Verdens beste land avrunder hun til og med på en positiv måte på vegne av det landet hun så ofte har elsket å hate.
– La meg komme med et eksempel. Da jeg kom til Norge i 1980-årene gikk jeg på teater, og jeg så hvor suicidalt det var å sette opp Gombrowizc eller Ionesco. Stykkene ble tatt av scenen etter to-tre oppsetninger. Publikum var som en bande vegetarianere som ser på kannibaler – skjønner du? Det var helt utrolig. Det komediebaserte, groteske og absurde teater var fullstendig fremmed for den norske mentale utrustning. Allerede for 10 år siden så jeg en begynnende bølge med ironi, og nå blomstrer det. Jeg var på dramatikkfestival for to dager siden og alt er humor, komedie og absurd! Alt er galskap! Det er en fantastisk evolusjon. Fra et dukkehjem-Norge til et Norge som har lært til å leke.
– Men i Verdens beste land snakker du om selvdestruksjonen av det åpne samfunnet. Er det ikke en motsetning mellom disse to holdningene?
– Jo. Men det som er fantastisk i det liberale demokratiet Norge er at stemmer som meg diskuteres. De støttes ikke nødvendigvis, men de tas alvorlig. Boken har ikke havnet i et vakuum. Det betyr også at det er mulig å utvikle en polyfoni. En polyfonisk virkelighet. Og jeg tror at polyfoni er kjernen i det liberale demokratiet. Uten en polyfoni får vi en monologisk kultur som er selvdestruerende.
Vi er tilbake til hvor sentralt det er å bryte med det monotone og kjedsommelige. Og det er nettopp det hun mener Norge har gjort. Hun kaller det The Opening of the Norwegian Mind.
– Jeg tror humor har en egen eros. Norge har utviklet eros i det siste, fordi Norge har utviklet en humoristisk sans. Jeg snakker veldig generelt nå, men man kan se det i mange produkter, i film, teater og visuell kunst. De tre fortellingene i slutten av den nye boken, med tre innvandrere som har helt ulike opplevelser av sitt møte med Norge, skal også illustrere dette. I dag har vi Calixte fra Elfebenkysten som kommer og er absolutt lykkelig her, i det nye, åpne, multikulturelle Norge. Hvis de kom i 80-årene, forget it. Han var veldig heldig fordi han kom til Norway with the Open Mind.
Igjen ler Nina Witoszek, og når tankene går hen til måten hun i Verdens beste land rakker ned på venstresiden som Horevenstre og Barnerumper, vet man ikke helt om hun mener alvor med sine typologier. Til slutt typologiserer hun Oslo, og vi skj¸nner hvorfor hun absolutt må trives vidunderlig godt her.
– Oslo er en bastard, og jeg tror byen har noe som er i ferd med å utvikle seg til en sjel. Folk er åpne for andre kulturelle inntrykk, de er dialogiske, debatthungrige – ja, debattgrådige. Se på alle køene foran Litteraturhuset. Alle de sinte eller leende menneskene – det er Oslo nå. Jeg er stor sett hjemløs i verden, men Oslo er blitt en vennlig planet.
Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva, har Mastergrad i Allmenn Litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og er lærer på Sonans Privatgymnas. Twitter: @meisingset.
Publisert på www.minerva.as 8. juli 2009: http://www.minerva.as/?p=5304
Posts
No comments:
Post a Comment