Kjærlighetens filosofi

Omgitt av tungt marmor og metall, beskyttet av sikkerhetssluser og sikkerhetskort. Innrammet av pene menn(esker) i dress og lekre lakksko: Jeg møter Henrik Syse på Norges Banks hovedkontor på Bankplassen i Oslo.

– Jeg publiserte faktisk i Augustinian Studies i 2000, skryter han plutselig. Det var et stolt øyeblikk. Med referees og alt mulig. Wow! Dette med Oljefondet blir bare peanuts i forhold til Augustinian Studies! sier han og ler.
____Syse er leder for eierskapsgruppen i Norges Bank. Hans spesielle kompetanse på etiske problemstillinger skal bedre Norges Banks bruk av eierskapsrettighetene til et av verdens største fond, Oljefondet. At en filosof headhuntes til kapitalforvaltning burde være mer overraskende enn at den kristne kirkefader Augustin (354-430) har relevans i dag. Men å diskutere Augustin i Norges kapitalforvaltningshøyborg var kanskje mest overraskende.

Første kristne antiideolog
– Hva skrev du om i artikkelen til Augustinian Studies?
____– Jeg skrev om det jeg mener er Augustins viktigste bidrag til politisk tenkning. Han relativiserer, jeg tror det er det beste uttrykket, viktigheten av ting som skjer i denne verden.
____Han sier dette med tyngde og pauser.
____– Og han minner om at den evige salighet ikke finnes i denne verden. Hvis folk tror at den gjør det, kan det lede det dem til å gjøre redselsfulle ting mot sine medmennesker. Han hadde, i sin egen samtid, blant annet sett et endedagsprofeti for år 381 komme og gå, og mente at det å fiksere endetidsidealer eller totale politiske løsninger inn i denne verden er det samme som å gjøre denne verden mye viktigere og mye mer potensielt perfekt enn den er. Ifølge Augustin er det umulig for mennesket å nå den totale innsikt og lykke i denne verden – håpet om paradis ligger jo nettopp utenfor det timelige. Og dermed blir Augustin den første store antiideolog innenfor kristen tenkning. Dette er en viktig del også av Thomas Aquinas’ på mange måter ydmyke tenkning om menneskets fatteevne senere, nemlig at noen ting er det ikke mulig å gripe med fornuften, det er ting som overskrider den menneskelige fornuftens fatteevne.
____– Var antiideologien ny innenfor kristen tenkning?
____– Augustin skiller seg på en del punkter fra tidligere kristne tenkere, og kritiserer indirekte store kirkehistorikere som Eusebius (275-339) og sin samtidige Orosius (ca. 385-420). For Eusebius var det viktig at Kristus var født inn i Augustus’ keisertid. Dermed sammenfalt Pax Romana og Guds inntreden i verden. Augustin nevner dette i en bisetning, som den store amerikanske Augustin-kjenneren Ernest Fortin har påpekt. Augustin relativiserer slikt, for å vise at vi ikke kan tenke oss det perfekte samfunn i denne verden. Og dette er en uhyre viktig lærdom etter de totalitære tragediene i det 20. århundret. Moderne totalitær tenkning er selve antitesen til denne kristne tenkningen.
____– Aristoteles og Augustin befinner seg i totalt forskjellig kontekster. Men samtidig er det en del fellestrekk, særlig i det ydmyke, så langt fra totalitære, blikket på menneskelig handling?
____– Ja. Enig. Man kan se det gjennom en indirekte innflytelse fra gresk tenkning, for Augustin kjente nok bare Aristoteles indirekte. Augustin leste derimot veldig mye Cicero. Cicero er kanskje mer platoniker enn aristoteliker, men likevel er hans politiske ideal de små bystater og det balanserte styre, og denne vekten på balanse og moderasjon kjenner vi også fra Aristoteles. Cicero skriver i det han ser keiserdømmet og imperiet vokse frem. And he doesn’t like what he sees! Han liker ikke totaliseringen og konsentrasjonen av makt, og drømmer tilbake til en desentralisert republikk bygget opp rundt mindre bystater. Og dette fokuset på de små samfunn og nære forhold ser man veldig tydelig hos Augustin.

Realistisk menneskesyn
– Religiøs tenkning kan vel også lede i en mer autoritær eller altomfattende retning, med for eksempel sin tanke om en eviggyldig moral? Hva gjør Augustin så antitotalitær?
____– Augustin er realist. I mange betydninger av ordet. En av de vikitgste betydningene henger sammen med menneskesynet. Det er et på mange måter pessimistisk menneskesyn. Etter syndefallet har mennesket mistet den direkte kontakten med Gud, og derfor legger han veldig stor vekt på menneskets evne til å gjøre ondt. Dette setter ham nok i en viss konflikt med mer rendyrkede former for liberalisme, som i større grad mener at mennesket handler godt, men det setter ham i veldig nær sammenheng med konservativ tenkning.
____Samtidig mener Syse at dette inneholder en kime til et positivt menneskesyn.
____– Arvesyndslæren er også ”the great leveller”. Det er den som gjør at det ikke er så stor forskjell mellom menneskene. Arvesynden utraderer veldig mye av det menneskeskapte hierarkiet.

Mennesket kan ikke frelse seg selv
Syse påpeker at like opptatt som Augustin er av politiske problemstillinger, er han opptatt av det vi i dag vil kalle etiske problemstillinger; familie, oppdragelse, arbeid og menneskets sørgelige tendens til å dominere over hverandre.
____– Det som skiller ham fra Aristoteles og Cicero på den ene siden, og Thomas Aquinas, som overtar mer av det aristoteliske, på den andre siden, er at Augustin er mer av en pessimist hva angår evnen til egentlig å få noen voldsomt stor lykke ut av denne verdens goder.
____– Hvorfor er han det?
____– Det er ikke åpenbart at han alltid var slik. I sine tidligere skrifter er han mer optimistisk på menneskets vegne. Det er noe som skjer med ham, og den viktigste teologiske forklaringen er striden med pelagianerne, tilhengerne av den samtidige tenkeren Pelagius (354-420/40). Han måtte komme den pelagianske grunnsetningen om at mennesket kan frelse seg selv til livs. Med denne teologiske striden hardner Augustin til. Også politiske stridigheter han står oppe i, bidrar til dette. Han blir mer og mer pessismistisk på vegne av hva mennesket egentlig kan klare, og påpeker at selv de beste handlinger har et anstrøk av menneskets egoisme og ondskap i seg.
____– Er ikke den pessimismen fremmed for oss?
____– Vi må huske at den teologiske striden med pelagianerne dypest sett handler om hvorvidt menneskene kan frelse seg selv og oppnå den ultimate lykke. Det kan de ikke. Men Augustin er også opptatt av det daglige liv, på samme måte som moderne liberalkonservative: samfunn som driver seg selv fremover, folk som tar ansvar for egne liv og sin familie, som skaper velfungerende samfunn også økonomisk. Og her er Augustin en tenker som ligger nært Aristoteles og Cicero, og nært det vi i dag kaller liberalkonservatisme.

Den riktig rettede kjærlighet
– I lys av at det er umulig å nå full innsikt og lykke i denne verden, som jo kunne ledet oss i retning av en relativisme, vektlegger likevel Augustin viktigheten av høy moral og streben etter kjærlighet og fred. Og et godt samfunn måles etter hvorvidt de som bor der, tar vare på sitt samfunn på en god måte. Så her finnes også en positiv tenkemåte hva gjelder menneskenes lykke?
____– Ja, absolutt. Og motsatsen til hans arvesyndslære og den negativiteten – eller, negativiteten er muligens galt ord – men erkjennelsen som ligger i den, er nettopp hans kjærlighetslære. Det finnes to former for kjærlighet. Kjærlighet til selvet og kjærlighet til Gud. Og kjærlighet til Gud betyr kjærlighet til det som er rundt en; det som er Guds. Vi lever i en hierarkisk virkelighet, med Gud på toppen, så englene, menneskene, og så nedover gjennom alle de levende og døde ting i verden. Så lenge menneskets finner sin plass i hierarkiet, vil det kunne vise kjærlighet og omsorg og forvalteransvar for det som er rundt.
____Syse trekker en parallell til liberalkonservatismens tenkning om hva det vil si å tjene det felles beste.
____– Hvis mennesket kutter av alt som er over seg, så blir det plutselig på toppen; et menneske som elsker å dominere og styre. Og med kollektivisme, kommunisme og fascisme er det felles beste blitt ensbetydende med politisk konstruksjon, der noen sier hvordan verden skal se ut, og andre må følge etter. Da setter man politiske mål som alle gjennommakt og tvang skal innordne seg. Den augustinske tanken vektlegger mye mer den rette kjærlighet, det å ville andre deres beste. Og at det er på den måten et godt samfunn bygges.

Å bejae og godta verden
– Dette leder oss inn på et skille i kristen tenkning: er kjærligheten til Gud asosial eller sosial? Hva er det hos Augustin som gjør at kjærligheten er sosial?
____– I kristen tenkning generelt blir den asosial først når man får en avsky for denne verden, slik at man på en måte skal bort fra den. Og det finnes former for kristendom som kommer i veldig sterk konflikt med denne verden. Den type religiøse bevegelser Augustin stod i sterkest motsetning til, var gnostiske bevegelser. Blant dem var manikeerne størst på hans tid, og Augustin var en periode selv manikeer, før sin omvendelse. De skiller veldig sterkt mellom godt og ondt. Det er sort/hvitt. Verden er ond, vi skal frelses ut av den gjennom det gode. Derfor skal vi forkaste denne verden. De mest radikale former for gnostisisme vil avfeie eller forby forplanting; vi skal dø ut av denne verden. Og slik er aldri Augustin, selv om deler av det manikeiske tankegodset er med ham senere i livet.
____– Er ikke verden et negativt sted også for Augustin?
____– Augustin insisterer på at denne verden er god. Fordi den faktisk er villet av Gud, så er den god. Derfor bejaes den som noe vi er en del av. Dette er en side av kristen tenkning som er viktig. Gjennom inkarnasjonen forsoner Gud seg med verden og blir en del av den. Derfor forsoner vi oss med den til tross for dens synd, elendighet og ondskap. Augustin er tross alt en del av denne kristne tradisjonen. Som bejaer og godtar denne verden. Men han ser ikke store muligheter for virkelig godhet i verden, og understreker også menneskets hang til det onde. Så slik sett er han også en pessimist.

Det urolige mennesket
– I boken Augustin. Det urolige hjertet. bruker idéhistoriker Trond Berg Eriksen uro som et sentralt begrep om mennesket i verden. Hva mener han med det?
____– Poenget er nok at i Augustins perspektiv er verden et sted hvor vi ikke faller til ro. Det er stadig nye utfordringer, skiftelser, fristelser, og vi blir aldri ferdige. Problemer som urettferdige politiske regimer, utnyttelse av mennesker, menneskelig feighet og unnfallenhet og naturkatastrofer vil vi alltid møte.
____– På den ene siden har vi da denne uroen og den stadige tilstedeværelsen av det onde. På den andre siden har vi tanken om dyd og det å skulle lede et moralsk godt liv. Det synes mye vanskeligere for et menneske i Augustins verden å skulle finne det gode, enn for eksempel et menneske i Aristoteles’ verden, fordi det der er mye lettere å identifisere dydene. Hvilke redskaper gir Augustin til hjelp for å finne det gode?
____– Et veldig godt poeng. En anskueliggjørende kontrast er jo ikke bare å gå 650 år tilbake til Aristoteles, men å gå 850 år frem til Thomas Aquinas. Også han lager i mye større grad et rasjonelt system. Riktignok er ”system” et anakronistisk uttrykk å bruke om førmoderne tenkere, men la oss for enkelhets skyld bruke det begrepet. Det handler om et rasjonelt system hvor det går an å identifisere dydene. Også gjennom sin tankekraft kan mennesket finne middelveien og måten å føre et dydig liv på. Veien til det gode liv er ikke skjult, men åpen for den som tenker ryddig og filosofisk.
____– Men for Augustin er det ikke så enkelt?
____– Nei. Det er mye vanskeligere. Det er mye bråk og støy rundt deg i Augustins verdensbilde. Men hvordan er det da likevel mulig for mennesket å leve et dydig liv? Jo, det er gjennom den riktig rettede kjærligheten. Kjærligheten er nøkkelen. Og hvis den kjærligheten rettes mot Gud, altså slik at den rettes oppover, da reflekteres den tilbake. For Guds kjærlighet er en omsorg for det beste for alle. Da blir den reflektert ut mot de andre, og du blir en som virker for omsorg og godhet for andre mennesker, innenfor denne verdens begrensninger.
____Syse peker på et annet begrep som henger nøye sammen med kjærlighetsbegrepet.
____– Den andre løsningen på uroen og uordenen i verden er fred. Vi søker, fordi vi er skapt i Guds bilde, å oppnå det største gode som er: Fred. Fravær av konflikt. Men Augustin tror ikke på noen evig fred i denne verden, som Immanuel Kant senere formulerte det. Han er realist. Om FN og slikt ville han mene: nice try. I Bush-administrasjonen ville Augustin vært en Colin Powell. Og som den pessimisten han er, ville han ikke ha vært veldig overrasket over episodene hverken i Rwanda eller på Balkan. Men han ville likevel sørget over dem og ment at vi måtte gjøre noe for å forhindre deres gjentagelse.

Motstand mot en endelig løsning
– Noe jeg finner vanskelig å kombinere med en liberalkonservativ tenkemåte er det voldsomme skillet mellom Civitas Dei og Civitas Terrena, gudsstaten og den jordiske staten. Samtidig synes han å ha et klart skille mellom følelser og fornuft. Er ikke en liberalkonservativ agenda nettopp å løse opp slike dikotomier?
____– Jo. Men det er verdt å huske at disse dikotomiene til Augustin er av teologisk art. De har ikke veldig stor relevans politisk. Og faktisk gjør han jo sitt til å relativisere dem når han beskriver politikk. I denne verden glir Civitas Dei og Civitas Terrena over i hverandre. Det er umulig å skille mellom hvem som befinner seg i den ene eller andre. Vi befinner oss midt i begge to. Her lever menneskene som har falt fra Gud, men som likevel er skapt i Guds bilde, og derfor har de muligheten for å reflektere avglansen av det livet de kunne ha levd.
____– Hvilket igjen understreker hvor vanskelig det er å styre i riktig retning?
____– Nettopp. Vi lever midt i kaos. Midt oppe i dette skal vi klare å danne et samfunn, hvor det ikke er det samme hva som skjer. Krig og fred er ikke like bra. Det er ikke sånn at det er likegyldig hvorvidt barn blir mishandlet eller får god skolegang. Det ene er faktisk bedre enn det andre, og det er Augustin nøye på å innskjerpe. For ellers kan du ende opp med en tenkning om at det i denne uoversiktlige verden, hvor vi er på vei til paradis, egentlig er det samme hva som skjer undervis. Da er vi hos Stalin. Fem, ti, femten millioner mennesker dør i kverna. Who cares? Det er verdt det. Og ondt og godt, godt og ondt? I en ekstrem totalitarisme blir det det samme. Who cares anyway? Og der setter Augustin inn: Yes, it matters. Ethics matters. Love matters. Det finnes noe som er rett og galt. Det er mulig å skille. Kjærlighet er noe.
____– Men å finne den riktige veien er svært vanskelig?
____– Ja. Og tilbyr han noen veier? Vel. Han tilbyr mange småveier, men ingen stor og evig vei i politisk forstand. Og det er en viktig lærdom. Skal man finne førmoderne, kristne tenkere som har mye å tilby oss, så er det riktignok mer praktisk politikk å hente fra Thomas Aquinas og til og med fra Luther enn fra Augustin. Han bygget ikke opp noen politisk filosofi som sådan. Men menneskesynet hans ligger veldig nært opp mot det man finner hos Edmund Burke eller Alexis de Tocqueville. Veldig nært. Vi finner den samme motstanden mot å tro at man har en endelig løsning. Og slik sett er han uhyre nyttig.

Tradisjoner og spontan orden
– I en upublisert artikkel sier Bjørn Thommessen at ”Et mektig uttrykk for denne streben etter fred ser Augustin i alle tings iboende trang til å opprettholde sin eksistens.” Det er en vektlegging av streben. Mennesket vil, vokser, skal videre.
____– For Augustin kan ikke denne strebenen, etter fred og opphør av det onde, opphøre. Problemet er at den ofte kommer til uttrykk på perverse vis. Selv en som tar liv vil i siste instans, om enn på en grunnleggende misforstått måte, søke fred. Så da blir utfordringen å kanalisere den i riktig retning. Til det trenger du ikke en overmektig stat, men kirken, rådgivere, familier, tradisjon, og alle de tingene som en liberalkonservativ er opptatt av. Der ligger linken, ikke sant. Lenge før folk engang tenkte at det fantes noen ideologier som sådan, så formulerer han det grunnleggende poenget.
____– Det minner om F. A. Hayeks tanke om spontan orden. Det er umulig å identifisere de riktige retningene i en streben, det er best å la det vokse av seg selv. Men samtidig finnes det mye visdom i institusjoner og tradisjoner som må fungere som rammer.
____– Det beste uttrykket for mye av Augustins tenkning i det moderne, innenfor konservatismen, er jo på sett og vis Burke, men også før ham Jonathan Swift. Som nettopp ser at hvis du ikke har moralske rammer, så vil folk, tilsynelatende helt rasjonelt, kunne gjøre ting som er horrible mot hverandre. I hans berømte essay A modest proposal foreslår Swift, tilsynelatende logisk og fornuftig, at for å løse problemet med fattigdom i Irland må folk ganske enkelt spise barna sine. Næringsrik mat. God løsning. Og helt forferdelig.
____– Men å finne rammene er vanskelig?
____– Nettopp. Og striden i dag, innenfor liberalkonservatismen, og du finner den på annenhver side i Minerva, er nettopp spørsmålet om hvor sterke rammer vi trenger. Hvor mange av rammene er gode og bidrar til bedre samfunn? Hvor mange er farlige fordi de tar makten fra menneskene? Det er et evig spørsmål som det ikke finnes et endegyldig svar på.

Av Kristian Meisingset

Publisert i Minerva #2/07.