Thursday, November 22, 2007

Lokalsalg

Et valg som avgjøres av hvem som kjøper flest velgere er et valg i krise, likevel dyrker media dette frem. Ideen om den autonome, selvstendige kommune raseres.

Innbyggerne i Norges kommuner finner lokalvalget totalt uinteressant. Ved forrige valg i 2003 var deltakelsen på under 60 prosent, det laveste siden 1922. Kommunene har ansvar for viktige saker som barnehage, grunnskole, eldrehjem og byutvikling, saker som i prinsippet skulle kunne vekke interesse. Men det gjør de ikke. Hvilke tiltak bør iverksettes for å snu trenden? Enkelte forslag, eller betraktninger, har kommet. Dessverre bommer de på det som er lokaldemokratiets virkelige ufordringer.

I Morgenbladet 27. juli presenterer journalist Eva-Therese Grøttum saken ”Håp i hengende snøre”. Hovedlinjen er at mer penger i kommunekassen gir håp for høyere valgdeltakelse. Med mer penger og flere særinteresser å tilfredsstille kan større grupper lokkes med i kampen om ressursene. Det er meget mulig at dette stemmer. Når kommunene kan innfri flere gruppers ønske om pengestøtte kan partiene kjempe om å tekkes disse. Spørsmålet er om dette egentlig er en positiv utvikling. Vil vi ha et demokrati som handler om å få mest mulig penger til seg selv fra fellesskassen, formulert annerledes: et demokrati hvor ressurssterke interesser og mediedrevne ”svake grupper” vinner frem?

Dagbladets journalister Cathrine Slaaen, Vegard Kristiansen Kvaale og Veslemøy Lode slenger 8. august tittelen ”Best og verst i Norge” på forsiden. Saken rangerer kommunene etter hvor mye penger de pruker på pleie og omsorg i netto driftsutgifter per innbygger. ”Best” er da Kvæfjord, som bruker mest, mens ”verst” er Fjell, som bruker minst. Informasjonen er interessant nok, selv om så mye informasjon nok skjuler seg bak tallene at de skal tas med en klype salt. Problemet er at fokuset understreker Morgenbladets, nemlig at det viktigste spørsmålet blir: Hvor mye penger vil politikerne bruke på oss?

De to journalistiske produktene er åpenbart barn av av det hegemoniske sosialdemokratiske mest-mulig-penger-til-velferd-tyranniet, og synligjør en forakt for lokaldemokratiet på to måter. For det første påstås det at det viktigste for en innbygger er hvor mye penger denne innbyggeren kan regne med å få fra kommunen i form av tjenester eller støtte. Ideen om den selvstendige nordmann som selv og sammen med andre skaper verdier som beriker sitt liv drukner i en vulgær visjon om hvordan alle kan leve på bekostning av andre.

For det andre påstås det at kommunepolitikeres viktigste oppgave er å gi mest mulig penger til sine innbyggere i form av tjenester eller støtteordninger. Ideen om tilretteleggerkommunen, som har fokus på å initiere private initiativ, gi frivillige sammenslutninger makt og oppgaver, stimulere til blomstring av arbeidsplasser i næringslivet og legge til rette for et levende kulturliv som trekker mennesker og verdiskapning til området drukner. Tilbake står et samfunnssyn hvor ”det offentlige”, ”samfunnet” og ”fellesskapet” blir synonymer, og alt skal ordnes av kommunestyret.

Men for det første må ikke lav valgdeltakelse bli en unnskyldning for å redusere valget til en konkurranse om hvem som kan kjøpe flest velgerne ved å love tjenester eller støtteordninger. Forsøket vil være mislykket, de siste tiårene har kommuneøkonomien blitt bedre samtidig som lokalvalgdeltakelsen har blitt lavere.

For det andre må ikke kommunepolitikerne miste troen på at de sakene de allerede forvalter er spennende for innbyggerne. Selv om de politiske partiene svekkes så styrkes lokale foreninger utenfor politikken. Disse går det an å trekke inn og samarbeide med. Samtidig må konflikter synliggjøres. Initiativ som Aftenpostens ordførerkandidatvideoer og VGs politikerblogger er ikke perfekte, men gir hint om en medievirkelighet som blir mer demokratisert og koblet til hver enkelt innbyggers interesser.

For det tredje må ikke fokuset fjernes fra den reelle hovedutfordringen: Kommunene skal være sterke og autonome med reell handlekraft. Kommunestrukturen per i dag er ikke bærekraftig. Det er flott med mange kommuner, men når de er så små at de ikke har nok kompetanse til å forvalte større oppgaver, svekker det lokaldemokratiet. I Lokaldemokratikommisjonens utgreininger NOU 2005:6 og NOU 2006:7, som skal resultere i en stortingsmelding, er poenget klart: Kommunene må få mer makt.

Det må ryddes opp i norsk lokaldemokrati. Fylkeskommunen må legges ned, kommunene må bli ressursterke nok, gjennom sammenslåing, til å overta sentrale oppgaver som videregående skoler, og de må få større frihet til å styre skattenivået. Maktfordelingen må lovfestes; det skal være ulovlig for Stortinget å bestemme prisene på barnehager, en tjeneste som unektelig er kommunenes ansvar. Tendensen er klar når grensene er uklare: Makten sentraliseres gradvis til Stortinget.

Våre venstrevridde media bidrar dessverre negativt ved kun å fokusere på penger og ikke de virkelige utfordringene. Ironien blir total når kommunalminister Åslaug Haga, som sammen med den rødgrønne regjeringen har bidratt til å uthule kommunenes makt og sementere deres funksjon som statlige forvaltningsorganer, blant annet ved barnehagereformen, parodierer seg selv i Aftenposten 3. august ved å si til lokalpolitikerne: ”Ta tilbake makten!” Hun burde sagt: ”Kom igjen. Ta tilbake makten hvis dere tør!” Og virkelig: Jeg håper de tør.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør

Publisert 15. aug 07 som leder på http://www.minerva.as/

No comments: