Bearbeiding av historien

At man i dag bruker ”rase” ukritisk tyder på at det begynner å bli løsrevet fra dets tilknytning til blant annet Holocaust. Det er bra. Men en liberal kritikk av ordet er likevel viktig.

I forrige uke gikk Knut Olav Åmås til angrep på bruken av”rase” i norsk samfunnsdebatt. Han skriver at: ”Revitaliseringen av et ord som bærer i seg forkastede biologiske teorier og masseutryddelser på flere kontinenter, er uheldig og underlig.” Den observante leser vil ha fått med seg at rase også brukes på http://www.minerva.as/ i forbindelse med den amerikanske valgkampen, både av Jan Arild Snoen og Jon Henrik Gilhuus.

Bearbeiding av historien: Et moment som ikke dukker opp hos Åmås eller hos dem som har svart ham, er hvorfor det er svært bra at ordet kan brukes uten at det vekker reaksjoner, og det til tross for at det er belastet på en måte som er vanskelig for oss å forstå i dag.

Jeg er for tiden i Wien, og det er interessant å se i hvor stor grad andre verdenskrig og Holocaust preger samtiden. Jonathan Littells bok ”Die Wohlgesinnten” (utgitt på fransk i 2006, nå oversatt til tysk) handler om Maximilien Aue, SS-offiser og øyenvitne til sentrale grusomheter under andre verdenskrig. Det er første gang (!) en slik øyenvitneskildring er skrevet fra de skyldiges perspektiv (ref FAZ). I samme avis som denne boken er beskrevet, finner jeg et intervju med Shlomo Venezia, som i en nylig utgitt bok er intervjuet om sine erfaringer som arbeider i en såkalt Sonderkommando i Auschwitz-Birkenau. Det er første gang (!) et slikt omfattende vitnesbyrd legges frem (ref FAZ). Og dette er ikke de to eneste sakene i søndagens Frankfurter Allgemeine Zeitung som tematiserer arven etter WWII.

Det er blant annet dette Åmås sikter til i sitt angrep. Å bruke ”rase” impliserer å glemme denne historiske arven. Det er jeg ikke enig i. Ord, og deres konnotasjoner og bruksområder, endrer seg. Å bearbeide og legge bak seg en problematisk fortid (hvilket ikke betyr det samme som å glemme den) er positivt. Å løsrive myter, symboler, språkbruk med mer fra grusomme maktstrukturer og overgrep er en måte å fravriste dem deres makt, en måte å legge bak oss de dystre skyggene som kastes fra for eksempel Holocaust.

At ”rase” nå kan brukes uten at det provoserer er nettopp et tegn på at dette skjer, det er et tegn på at folk ikke opplever det å tilhøre ulike raser som særlig problematisk. Svart eller hvit – du kan være med å leke uansett. Skyggene fra Holocaust er i ferd med å gli over i historien.

Selvfølgelig må ikke dette få som konsekvens at vi glemmer historien. Men at den ikke har kontroll over våre liv er bra.

Liberal kritikk: En helt annen kritikk mot ”rase” er den liberale. Og her har Åmås et godt poeng. Når ”rase” brukes handler det i stor grad om å betegne etnisk og kulturell bakgrunn, og her er overgangene flytende. Presise beskrivelser kan kun skje på individnivå, med referanse til opprinnelse og posisjon i samfunnet, ikke med henvisning til den abstrakte kategorien ”rase”.

En liberal kritikk mot ”rase” er delvis sammenfallende med kritikken mot ”klasse”. På samme måte som man må definere individer uavhengig av”klasse” må man også definere individer uavhengig av”rase”.

Samtidig er det i noen tilfeller, som i amerikansk valgkamp, slik at både klasse og rase er sentrale, abstraherte faktorer som kan brukes til å analysere utviklingen, fordi de, som Hylland Eriksen påpeker i sitt svar til Åmås, har relevans for sosiale gruppers forståelse av seg selv og sine behov.

At man nå kan bruke rase fritt uten at det regnes som provokasjon eller fornærmelse, er derfor et tegn på en positiv utvikling, et tegn på at mennesker ikke lenger regner det å tilhøre ulike raser som særlig problematisk. Men samtidig, som et språklig verktøy til å beskrive individer, er det ubrukelig.

Kristian Meisingset,
kulturredaktør


Publisert som leder på www.minerva.as 21. februar 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=2102200809522429999&magasin=ja