Tynne, deilige damer

Mange unge mennesker i Norge har problemer med eget selvbilde. Ifølge en rapport fra HEMIL-senteret i Bergen mener halvparten av 15-årige jenter i Norge at de er for tykke. Men det er bare 16,3 prosent som faktisk er overvektige. Sammenlignet med jenter i andre nordiske land er de norske i størst grad misfornøyde.

Det er klart at dette ikke enkelt kan sies å være et stort problem. Skjønnhetsidealer har man i alle land til alle tider. I ung alder prøver man å etablere en trygg identitet, og å utforske og søke en kropp man er fornøyd med er positivt og helt naturlig.

Samtidig er tallene høye. Og for mange av disse ungdommene blir problemet stort. Misnøye med egen kropp fører til ufornuftig og farlig slanking, spiseforstyrrelser og bruk av helsefarlige preparater. 10-20 prosent av de 15-årige jentene har spiseproblemer. Selv blant dem som ikke får alvorlige problemer sliter nok flere med dårlig livsfølelse og selvtillit.

Jeg er ikke blant dem som mener at markedets makt over sinnene er absolutt. Reklamekampanjer og skjønnhetsidealer i pressen opererer med utgangspunkt i kulturelle strømninger som alledere eksisterer og har et bredt og komplekst sett av årsaker. Både gruppepress, sosiale normer og mer eller mindre subtile håndhevelser av forventningen om å være tynn og deilig skyldes at folk faktisk mener at det er bra å se flott ut. Og den verdien er som nevnt ikke utelukkende negativ.

Likevel er det ikke til å komme vekk fra at disse holdningene forsterkes av et bredt spekter av medier, ukeblader, reklamekampanjer og tv-programmer. Og her er markedet dårlig til å ta moralske hensyn. Det motiveres av at mange markedsaktører faktisk selger mer varer og tjener mer penger fordi flere og flere unge mennesker er misfornøyde med sitt utseende og vil forbedre det. Ut fra økonomisk logikk er ingenting mer fornuftig enn å tilfredsstille et voksende behov.

Like logisk er det at dette vekker mistro mot markedet. Kanskje er nettopp slike eksempler, hvor næringslivet bidrar til å drive normer og forventninger i retning av moralsk uheldige utslag, blant hovedårsakene til mange menneskers mistillit til markedet. Sagt på en annen måte: Et marked som ikke opptrer moralsk mister legitimitet i befolkningen.

I tråd med dette krever SVs Audun Lysbakken ytterligere regulering av reklame. Han vil merke retusjerte bilder og forby reklame for kosmetisk kirurgi og slankemidler. Antakeligvis er dette i tråd med ryggmargsrefleksen til mange av oss: Vi omgis av reklamer som understreker hvor tynne og deilige alle må være, og dette er på sett og vis uetisk.

Kanskje vil forslaget ikke være tilstrekkelig. Skjønnhetspresset skapes som nevnt av et mye bredere spekter av kulturelle strømninger, oppslag i media og reklamer enn akkurat dem Lysbakken angriper. Markedets makt er ikke absolutt. Men forslaget har et større problem, fordi det illustrerer en av vår samtids største utfordringer.

På den ene siden er det områder av markedet som løsrives fra vanlige moralske vurderinger. Allerede Adam Smith var bekymret for dette, og i neste nummer av Minervas seksjon om den tyske filosofen Hegel utforskes dette nærmere. På den andre siden møtes denne løsrivningen av krav om statlige reguleringer.

Resultatet vil i ytterste konsekvens kunne bli et samfunn hvor det er lovene som setter de moralske grensene. Den absurde konsekvensen blir at om en handling er lovlig, er den moralsk forsvarlig, og aktørene i markedet kan helt legitimt frasi seg moralsk ansvar utover den rammen loven setter.

Problemet er at dette samfunnet vil være bygget på et pervertert syn på hva mennesket i markedet er. Et shoppende menneske er ikke et overflatisk, kynisk kalkulerende atom, men et etisk handlende menneske. Hvis man fjerner den moralske sfæren fra markedet gjør man det illegitimt på et mer grunnleggende nivå – man gjør det umulig for individer å være etisk bevisste aktører i sin shoppepraksis. Som Bernard Henri-Lèvy påpeker på minerva.as, er en av fordelene med markedet nettopp at det bringer mennesker sammen i samhandling og utveksling, en grunnleggende etisk praksis.

Det er ingen grunn til å overdrive hvor store deler av markedet som har løsrevet seg på denne måten. Men jeg vil anta at mistilliten til markedets skjønnhetstyranni nettopp grunner i at markedet her ignorerer folks moralske ryggmarksrefleks, og med det bidrar direkte til en svært uheldig utvikling for en stor gruppe unge mennesker. Og hvis man er enig i at markedet må være forsiktige i påvirkningen av unge mennesker, er mistilliten helt legitim.

Hvem er det da som skal få markedet til å oppføre seg, hvis ikke staten med loven i hånden gjør det? Forsker Thor Øivind Jensen peker i boken Forbruker (Cappelen, 2004) på at den etisk bevisste forbruker styrkes i vår tid. At forbrukerne i større grad enn tidligere orienterer seg etter etiske forventninger. I følge Jensen går utviklingen altså i positiv retning.

Det er her endringen må komme også i forhold til skjønnhetsidaler. Ikke ved statlige reguleringer. Vi må bare håpe at aktørene i markedet responderer på etisk bevisste forbrukere med å handle etter moralske normer. Forhåpentligvis kan dette sammenlignes med hvordan barn lærer seg folkeskikk: Man kjefter på dem og nekter å gi dem goder når de oppfører seg dårlig, og da lærer de.

Alternativet er at markedet mister moralsk legitimitet, og at det muligens ikke vil finnes noe annet alternativ enn statlige reguleringer.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på http://www.minerva.as/ 20. november 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=2011200811195429078&magasin=ja