Monday, December 18, 2006

WAT er du? WAT vul du bli?

- en lesning av Øyvind Rimbereids ”Solaris korrigert”

WAT vul aig bli
om du ku kreip fra
din vorld til uss?
SKEIMFULL, aig trur
Slik innledes Øyvind Rimbereids dikt ”Solaris korrigert”. Jeg leser det og blir overrasket. Språket er lekende, originalt og morsomt. Stemningen er tragisk og apokalyptisk. Beskrivelsene er vare og forsiktige. Jeg har aldri lest noe lignende. Som i sitatet utforsker diktet våre bestrebelser på å forstå vår egen og andres verden. Hva hvis noen kunne se verden gjennom dine øyne, kunne se dine handlinger og tanker ut fra ditt eget perspektiv? Hva ville du følt? Hva hvis noen fortalte deg at din verden er forkastelig? Ville du forsvart den? Ville du skyldt på samfunnet? Mener du at du selv bestemmer dine handlinger, eller er du styrt av strukturer over og utenfor deg?

”Solaris korrigert” er hoveddiktet i samlingen Solaris korrigert (2004). Det er et sært dikt. Settingen er Stavanger, eller ”Stavgersand”, i år 2480. Språket er en salig blanding av vestlandsdialekt, tysk, engelsk, nederlandsk og islandsk. Det talende subjekt, eller jeg-fortelleren, er en mann på 38 år som jobber med roboter; snart, etter ordre, skal han flytte ned i en tom oljebrønn i Nordsjøen for å bli robotspesialist i en ny og fantastisk verden hvor menneskene skal bo etter at jordens overflate blir ubeboelig. I diktet gir han oss tilgang til sin verden, til sitt perspektiv på den.

Det eneste mennesket han har mer enn tilfeldig kontakt med er kjæresten Shiri. I dette forholdet aner han en spesiell tilknytning:

WAT ne fersvinna kan,
er gravitationen. GRAVITATIONEN[…]

ALL wi arbeiden, all we spiik: gravitationen.
VEN we love og hatr: gravitationen.
SOMTIIMS Shiri smerts meg
vid bad bad ord. DET er ogso gravitation.
GRAVITATION er for Shiri
ou fylla up noko emti
i hennar selv, vid
wat hu kan grafa
ttttttout af meg
vid bad bad ord.
OG aig exist litl emtier
ven Shiri da seer an meg,
og aig graviteren mot Shiri.
Det er gravitasjonen som binder dem sammen. Den skaper muligheten til å elske og hate, den skaper Shiris mulighet til å trekke noe ut av ham for å fylle tomrommet i seg selv, og den er årsaken til at han graviterer, noe motvillig, mot henne. Den dukker opp i et minne:

KAN hugs:
AT nokon bar meg ovfr skuldr,
kan henda far
tttttthalft i svefn, halft vakn
bar meg gennom hoy, bolgjande grass
tidli morning vid vitt ljus
og miner armr hengd ned,
merkat dei so tunge
som om grass trakk i dei,
ttttttttttttttttttelectric
greip eftr meg, som om all grass vul ned
meg taka, hafa meg, stela meg
so tung, so tung aig var
og aig ku stola an grasset
som aig ku stola an skuldr
ttttttsom aig ku stola an all af tyngd
Gravitasjonen er positiv og til å stole på fordi den knytter mannen til objektene rundt ham, til gresset og skuldrene. Uten andre forklaringsverktøy blir gravitasjonen, i hans perspektiv, det begrepet som best kan forklare denne sterke, følelsesmessige mellommenneskelige kontakt. Den fysiske gravitasjonskraften kobles også til en elektrisk kraft, og dermed viskes grensen ut mellom menneskelig kontakt, fysiske krefter, elektrisitet og følelser. Grensen mellom det menneskelige og det maskinelle blir uklar.

Dette utdypes i beskrivelsen av det nærmest symbiotiske forholdet han har til sine roboter:

GREASE er wat aig haf
an mine hendre denna morgning. […]

… AIG love
ttttttminer rektangl robots (1200 x 400 x 350 mm)! [...]

ALL er linka til kverodder.
OG dei til meg, lik aig til kloakk-
pipes undr bridge via dei,
og aig via dei og kloakk-pipes
tttttttttttttttttttil odder humans.
ttttttttttttMEN vidout grease
miner robots vul for lengst haf stifna …
GREASE er links total!
Han elsker sine roboter, som defineres ved hjelp av tall og millimeter-målestokker, og som samtidig er koblet til det menneskelige. Det er han som får dem til å leve ved hjelp av ”GREASE”, og han er koblet til dem, som mennesker til kloakksystemer, og som dem til hverandre. For oss, moderne mennesker, naturmennesker, bymennesker, kaffe latte-mennesker, er en symbiotisk kobling mellom maskin og menneske grotesk, og det å bruke kloakksystemer til å forklare intimitet i forhold til andre mennesker er absurd. Men i mannens Stavgersand gir det mening og begrunner hans verdihorisont. For ham er det ikke tragisk, det er utfyllende og tilfredsstillende. Han har et bedre forhold til robotene sine enn til mennesker, og det er da også med dem han har den vondeste avskjeden før ferden mot dypet:

ttttttttttttHAF aig for sista gang seen dei up af seaen komma?
ttttttVEN dei up skinnane til kai glei,
aig syns det var vid ein so speed at dei vidare
haft tenka ou fara. UP i airen fara
der dei til slutt all himml
ovfr meg vul dekka
og ein arm aig ku strekka out og toucha dei,
ttttttttttttttttttso near meg dei sku vera
mens dei i sirkl forts vul spinna, i vilda speed
umkring meg
ttttttsom aig deirs sol var.
Han er deres sol, de er hans planeter. Det er de som spinner rundt ham og gir ham mening. Den sublime opplevelsen i det han ser dem for seg, farende opp i luften, sirklende rundt ham i vill fart, kobler dem tettere til ham enn noen andre mennesker blir i løpet av diktet. Menneske og maskin, som det ofte konstrueres en spenning og en potensiell konflikt mellom, formidler her mellom hverandre og gir hverandre mening og lykke.

Maskinenes tenkemåte og kommunikasjonsmåte minner for ham om den menneskelige:

ttttttDEIRS kollectiven
breyn er abstract
og exist onli millom dei,
som millom A og B
or som millom ein odder human og aig
ttttttttttttven wi spiik
ttttttDEI veit ne om
kverodder. DEI veit
ne om deirs total systmarbeid,
deirs kooperationen.
DEI onli veit om seg self
Maskinene har en kollektiv hjerne, som er abstrakt og kun eksisterer dem imellom. Når de kommuniserer vet de allikevel ikke om hverandre, de vet ingenting om sitt totale system eller sine gjennomorganiserte liv. Som dem, så oss: Når vi kommuniserer er vi subjektive, vi ser ikke det totale systemsamfunn, vi ser ikke at vi befinner oss i strukturer som styrer oss. Men strukturene er allikevel ikke alt. Når mannen ved en anledning tenker på samfunnet som ”EIN systm total“, og ved en annen anledning sier om robotene sine at ”DEI er total fri!/ KAN robots fri vera?/ JA, dei kan.”, er budskapet at individ og struktur gjensidig påvirker og skaper hverandre. Vi er bestemt av strukturer, og vi er like fullt frie.

Men i Stavgersand i 2480 er balansen mellom individ og struktur forrykket. Diktet viser frem det dystre, det apokalyptiske, det dypt umenneskelige og destruktive i et samfunn hvor strukturer og overspennende idéer tar over for personlig initiativ og kreativitet. Et samfunn hvor strukturene blir sterkere enn individet, ”EIN systm total”. Dette illustreres ved lederne i samfunnet. ”SKUGGAR wi kallar dei./ SKUGGAR backom/ all konstruction, production/ all nummer, namn/ og ideo.” De er usynlige, som skygger, og de styrer alt som skjer. All konstruksjon og produksjon, alle numre, navn og idéer. Alle elementer i hans liv er det på en eller annen måte de som står bak. Tankene går til 1984, Brave New World og en rekke andre dystopier. SKUGGAR er også årsaken til flukten ned i oljebrønnen, som er siste utvei for å redde menneskeheten:

OM we ska tenka intelligenten
og seifa uss self, som human esistensen
wi haf ou profa wat we profa kann.
OG difor gaa undr?
ttttttGAA undr, gaa ned, gaa i jord
Det stilles opp som et absurd paradoks. For at menneskeheten ikke skal gå under må den senke seg selv ned i jorden. For å redde seg skal de gå under. Å senke seg ned i jorden og dermed gå under blir tematisert i forbindelse med talerens avdøde mor: ”I morgen, aig trur,/ gaa til mors jordplace,/ til mor i brunnen af jord,/ i jordbrunnen af jordbrunn.” Som moren ligger i jordbrønnen skal snart også menneskeheten befinne seg i en brønn av jord. Denne absurditeten avkles ved følgende skeptiske tanke: ”FOR aig spor:/ WAT er novledg ven/ ein ne veit og seer/ wat novledg mein og er/ outside/ eins eigen skugge?“ Ingen kan finne kunnskap som betyr noe, og er noe, utenfor sin egen skygge. Og hvordan skal ”SKUGGAR” da finne løsninger som passer for alle?

Til tross for den grunnleggende skeptisisme er det vanskelig å trenge ut av strukturen som henger over ham som en skygge. I det han farer forbi en tom oljebrønn på vei til London ser han sjøgress som bølger i havstrømmene, dette blir et bilde på hans egen tankes manglende evne til å frigjøre seg: ”ER we so?/ VEXTAR bolgjande/ i ord som var? OG naw/ backom uss, undr uss:/ ONLI emti brunnar?” Er vi produkter av en tid som var, av tanker som var, og hvis denne virkelighet vi tror vi befinner oss i bare er et produkt av noe som var, er den da tom? Meningsløs som tomme oljebrønner? I det han reiser ned til sitt nye liv i bunnen av en slik brønn, beskriver han det å reise fra det kjente til det ukjente slik:

ttttttog aig tar til ou fara ned.
ttttttttttttFARA
mens aig ned an min kropp seer
og miner kne kennast so veika, veika
ttttttttttttttttttsom seagrass.
OG ven aig mot veggen til taka,
det er som om aig ne kan touch,
ttttttttttttttttttttttttne kan touch ne
tings, vid infinit air millom miner fingren og elevator…
OG ne ryck i elevator, ne ryck i meg
ven elevator stops.
ONLI litl litl klick
ttttttven kvar vegg umkring meg fell.
Gradvis mistes kontakten med det kjente, knærne blir veike og begynner å skjelve, veggene rundt ham blir substansløse og ugripbare, og når heisen stopper faller veggene rundt ham. Mening og betydning faller og blir til intet. Slik slutter diktet, og det gjør det fordi han da også er blitt til intet. Han som bare bølget i ord som var blir til intet når alt faller. Hvis strukturene forsvinner, er det intet igjen.

Men det er nettopp i ordet, språket og tanken at muligheten til frihet ligger. I opposisjon til strukturene konstruerer diktet et fritt individ som ikke lar seg kue:

NAW haf picts af univrs parallel
blivt faktical for uss. […]

ttttttSKREMMANDE, seis mang […]

ttttttttttttAIG tenk dessa picts
most som trees vid gigant
blads, tyngd av regn. LIK ein jungel? [...]

AIG tenk: SKU we ne heller venda uss til dei?
ttttttHAF dei som picts an oren veggar?
ttttttttttttSEE dei som oren neara, alltiim doyande
ttttttttttttttttttsysters? [...]

ttttttSOM om ein litl violetta ljus exist i
kvar tank aig haf. EIN infinit
possibilitet i all wat aig tenk kan.
FLASH i flash af uborna life,
ttttttuborna univrs gennom meg.
Han har, som det blir konstatert etter en medisinsk undersøkelse, “ein litl/ defect i venstr phantomic breyn-/ bark, ein noko for staerk production/ af eigne picts.” Denne feilen gjør at bilder av parallelle universer blir tydelige for ham. Disse universene, som mange anser som skremmende og truende, blir for ham levende og rike bilder, med ”trees” og ”regn”, med ”violetta ljus”; de er som ”alltiim doyande systers”, som uendelige muligheter i enhver tanke, som nære og gode venner, som ufødt liv, ufødt liv som kan fødes gjennom ham. Gjennom dem kan han selv gi liv, gjennom dem kan han skape. Og det er nettopp det han har gjort, i det han har nedtegnet den samtidsrapporten som diktet er. Språket har blitt en kilde til frihet.

Rimbereids eget språk har samme effekt. Han konstruerer et fremtidsspråk som er nytt, til tross for at det er fundert på en rekke språktradisjoner og kjente mønstre for språklig evolusjon. De mange overraskende språklige konstruksjonene og bildene utvider meningen, og de utfordrer oss som lesere til å la lesningen bryte med våre vanlige normer og forventninger. De små innsikter og perspektiver jeg-fortelleren gir oss fra sin virkelighet er vakre og tandre, til tross for at virkeligheten hans ikke er det. Kunne jeg gjort det samme? WAT vul aig bli, om du ku kreip fra din vorld til meg? Han skal ikke trenge å bli SKEIMFULL.

Rimbereid, Øyvind. 2004. Solaris korrigert. Skien: Gyldendal.

Publisert i Filologen 02/05

No comments: