Eliten skaper fremskritt

Den norske antielitismen spiller på nasjonale strenger.

Mistanken mot godt utdannede, liberale mennesker har gode kår i Norge. I forrige uke gikk Nils Rune Langeland til angrep på den norske eliten i en kronikk i Aftenposten.

Ifølge Langeland kjennetegnes den norske eliten ved verdier som den påtvinger alle andre. De tre sentrale verdiene er innvandring, homofili og feminisme, som danner ”eliteideologi og angrepsvåpen” mot folket.

Langeland kobler elitens moralske prosjekt til kulturradikalismen. Dermed plasserer han verdiene i tradisjonen fra Georg Brandes og Henrik Ibsen, som har handlet om individuell frigjøring og oppløsning av rigide verdisystemer. Denne utviklingen har blant annet ført til at det ”konservative” Høyre i dag er verdiliberalt. I Langelands perspektiv er konsekvensen en homogen elite som med liberale, moralske våpen undertrykker det konservative folket.

Dette minner om et nasjonalromantisk argument i tradisjonen fra Herder: Et folks frihet muliggjøres av dets kultur. Denne kulturen er noe som lar seg avdekke som det egentlige og opprinnelige, og den er ikke minst forskjellig fra andre folks kulturer. Nasjonale myter og fortellinger står derfor sentralt. På 1800-tallet førte tanken til at blant andre Wergeland, Welhaven, Asbjørnsen og Moe søkte til folkelige fortellinger og norrøn historie for å konstruere en norsk identitet. Kanskje er dette bakgrunnen for at en dannet elite ofte blir sett på som fremmed og uegentlig i Norge.

I dag fører tanken til at folk som Langeland og Sigurd Skirbekk (som jeg har kritisert på minerva.as tidligere) er opptatt av å forsvare en ”opprinnelig” folkelig moral som ikke er forurenset av elitens liberale ideer. Selvfølgelig er denne moralen også nasjonal. Slik forklarer de også oppslutningen om Frp som en legitim og positiv antielitisme.

Det første problemet med dette er at Langeland slipper å ta normativ stilling til verdiene. Mener han virkelig at likestilling er dumt? Mener han at homofile bør forskjellsbehandles? Dette håper jeg han ville benekte. At han nok mener at liberal innvandring er et overgrep mot vår nasjon og folk tviler jeg imidlertid ikke på. For liberale vil verdiene være forsøk på å fremme like rettigheter i en rettsstat, slik som stemmerett for alle. For Langeland blir de liberale verdiene til en ”kynisk moralisme”. Mener han at stemmerett for kvinner også en gang var elitær moralisme?

Det andre problemet er at han indirekte bruker en essensialistisk forklaring på hva et folks kultur er. Denne kulturen er fast, og hvis man endrer den truer man folkets frihet. At folkets frihet tvert imot kan øke om liberale prinsipper får gjennomslag er en tanke som aldri ville slått ham. Han og Skirbekk representerer ikke folket selv, men en elite som selv konstruerer sitt ”folk”. Slik kamufleres hans reaksjonære antiliberalisme som folkelig og demokratisk motstand mot elitære overgripere.

Det tredje problemet er koblingen til Frp. Langelands ressonnement impliserer at Frp har inntatt en elitefiendtlig, konservativ holdning. Frps kultur- og innvandringsretorikk kan på den ene siden tyde på dette stemmer. Et eksempel er Anne Kristine Jensens antielitisme på kulturfeltet, som bringer tankene til Sarah Palins ”liberal elites” eller Anders Fogh Rasmussens kulturkamp i Danmark.

Men leser man Jensen vennligsinnet kritiserer Frp bare en illegitim og statssnyltende elite, ikke en konstruktiv og positiv elite. Denne tolkningen kan for eksempel styrkes av Jøran Kallmyrs innvandringsretorikk. Kallmyr inntar en elitistisk, moraliserende holdning når han kritiserer innvandreres illiberalitet. Jeg tviler på om Kallmyr vil nekte for at hans liberale verdier kommer fra den liberale eliten, som blant annet den liberale venstresiden og de så hyppig kritiserte ”chattering classes” har bidratt til å bringe frem. Det hadde vært flott om Frp bekreftet at de ikke står for Langelands antielitisme. Problemet er at de nok tjener på misnøyen en slik antielitisme står for.

Vi trenger flere som argumenterer for at elitens liberale holdninger ikke er negative eller antifolkelige, men tvert imot representerer fremskritt for alle.

Kristian Meisingset
Kulturredaktør

Publisert som leder på www.minerva.as 11. desember 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=111220081006194624&magasin=ja