Velkommen Tyrkia

Å holde Tyrkia utenfor EU er ikke ansvarlig, det er elitistisk og et misforstått forsøk på å beskytte egeninteresser.

Påsken 2005 var jeg i Istanbul. Istanbul er en av Europas østligste byer, og en av mange stolte, tradisjonsrike europeiske storbyer. Vi var på fotballkamp. Galatasaray møtte Ankara. Istanbul mot hovedstaden. Sugd inn i den mørke menneskemengden i røde og gule drakter. To og en halv time med trommeslag, taktfast synging, og fanatisk jubel når Galatasaray scora. Mennesker som kasta seg nedover benkeradene. Omfavnelser. Ikke en eneste fan fra Ankara. For farlig. Vi sang med. På tyrkisk. 4-2 til Galatasaray.
___Bildet europeere har av tyrkeren er i det dunkle, østlige halvmørke. Det mystiske og muslimske ottomanske riket som veltet frem mot sivilisasjonen helt til det 20. århundre. Nytt bilde av den arbeidsløse dagdriveren i Berlins gater. Veltende frem fra ødelandet hvor de terroriserer kurdere, og selv blir mulige islamistiske terrorister i Europa. Til og med den polske rørleggeren så finere ut enn tyrkeren.

Tyrkia er et fremmed land. Men bildet er ikke hele sannheten. Siden Kemal Atatürks aggressive vestliggjøringspolitikk i årene 1923-38, har Tyrkia vært en østlig, muslimsk stat i særklasse. Demokratiet er fungerende, om enn ikke feilfritt. Etter at økonomiske reformer fulgte årtusenskiftet, er økonomien bemerkelsesverdig markedsvennlig, med inflasjonen under kontroll og 7,4 % vekst i 2005.
___Da det islamistiske partiet AKP (Rettferds- og utviklingspartiet) kom til makten i 2002 var mange redde, men partiet har vist seg å være pragmatisk. Som CDU i Tyskland og KrF i Norge er kristenkonservative, er AKP islamskkonservative. Selv militæret, med tradisjon for kupp mot demokratifientlige krefter, har holdt seg rolig de siste årene.
___Innenfor flere områder må det likevel stilles krav til forbedringer. Menneskerettigheter er en ting, ytringsfrihet en annen. Journalister og forfattere utsettes for sporadiske rettssaker, blant annet for å snakke om folkemordet på nærmere en million armenerne (tallet er omdiskutert). For å bidra til videre reformering og utvikling i riktig retning, trengs åpning, ikke lukking, mot resten av Europa.

At Den europeiske union signaliserer innstramminger i Tyrkias forhandlinger om medlemskap er trist. At EU, med den tyske kansler Angela Merkel i spissen, ikke innfrir løftet til Tyrkia om opphevelse av handelsboikotten av den tyrkiske delen av Kypros, fordi Kypros bruker sin vetorett til å hindre det, er smålig. At EU deretter bruker Tyrkias nei til å åpne havneporter for den greske delen av Kypros, til å fryse deler av forhandlingene om medlemskap i Unionen, er uverdig.
___Tyrkias signaler om vilje til å åpne en havneport, samt den britiske statsminister Tony Blairs eksplisitte støtte til Tyrkias EU-medlemskap, fører forhåpentligvis i riktig retning. Men det skjuler ikke det faktum at EU trenger et spark bak for å få til bevegelse. Spørsmålet om Tyrkias medlemskap handler om større verdier enn å tilfredsstille lilleputtstaten Kypros.

Milan Kundera, forfatter av blant annet Tilværelsens uutholdelige letthet (1984), sammenstiller i boken Romankunsten (1985) Europas viktigste kulturarv med det særegne i romansjangeren, siden 1600-tallet og Miguel Cervantes Don Quixote.:

”Det å oppfatte, med Cervantes, verden som tvetydighet, det å ikke lenger stå overfor én eneste, absolutt sannhet, men et mylder av relative sannheter som motsier hverandre (sannheter inkorporert i imaginære egoer som kalles personer), det vil si å ha uvisshetens visdom som sin eneste visshet, og det krever ikke mindre styrke.”

Det er nettopp denne tvetydighet som ligger til grunn for den europeiske kultur. Åpenhet mot det andre. Glede over forskjeller. Kulturell stolthet kombinert med ydmykhet overfor andre sannheter. Vi, om jeg tør bringe Norge inn i Europa, har alltid hatt globale pretensjoner, om det er via kolonier i Afrika eller backpacking i Andesfjellene. Våre kunstnere dro verden over for å bli inspirert. Våre byer gjenlød alltid, og skulle gjenlyde, av verdensspråkene. I gode tider var vi tolerante for religiøse forskjeller.
___Tyrkia kan bidra til å bevare denne kulturarven. At mange frykter bildet av den muslimske, sortmuskede tyrkeren, og ser ham komme ridende over fjellene med sabelen hevet, viser bare hvilke kulturisolasjonistiske krefter som bidrar til å sette dagsorden i dagens Europa. Kampen mot den skumle tyrkeren er som Don Quixotes kamp mot vindmøllene. Det er en kamp mot en illusjonær fiende.

Den europeiske unions formål var ikke å skape en homogen enhet, men et dynamisk mangfold. Europas ca 490 millioner mennesker (USA har 300 millioner innbyggere) skal selv, uten å måtte ta hensyn til landegrenser, få bestemme hvor de ønsker å bo, handle og jobbe. EU skaper en bredere kontaktflate mellom ulike språk og kulturer, større mulighet for enkeltmennesker til å bestemme over eget liv, og en positiv økonomisk utvikling. Med det bidrar EU til å skape en ny og dynamisk kulturell utvikling i Europa.
___Å holde Tyrkia utenfor disse mulighetene handler ikke om ansvarlig politikk, men om elitisme og et misforstått forsøk på å beskytte egeninteresser. Striden er en god test på om EU beholder sin tilpasningsevne og åpenhet i det 21. århundre.
___Jeg vil fortsette å gå på fotballkamp i Istanbul. Jeg vil juble for Galatasaray når de møter Ankara. Jeg vil reise rundt til alle de europeiske storbyene, gli inn i det mørke, mystiske, suggererende, syngende fellesskap av forskjelligheter. Ikke for å eksotisere, men for å bekrefte og styrke min europeiske identitet. Det er dette Europa skal være, og det er derfor Tyrkia skal være hjertelig velkomne i EU.

Av Kristian Meisingset, redaktør argument.

Trykket som leder i argument #1/07
http://argument.uio.no