F.A. Hayek - ydmykhet, spontanitet og frihet

Ydmykheten for rasjonalitetens begrensning, troen på den spontane orden og overbevisningen om at frihet må sikres gjennom likhet for loven plasserer Hayek i den liberalkonservative tradisjonen etter Edmund Burke.

Intellektuell motgang
Minerva har tidligere skrevet om Emund Burke. Nå er det F.A. Hayek vi velger å presentere. For noen vil dette være overraskende. Burke er velkjent, og regnes av mange som liberal-konservatismens far. Hayek har et vanskeligere omdømme. For det første ignoreres han i Norge. Raske søk på F. A. Hayek og Karl Marx viser følgende: Morgenbladet: 22 treff på Hayek, 127 treff på Marx. Aftenposten: 0 treff på Hayek, 35 treff på Marx. I pensumlitteraturen på norske universiteter nevnes han knapt.

For det andre har norsk media, når de først har nevnt ham, gjort sitt beste for å klistre ham opp som fremste representant for en fremadstormende, frådende liberalisme. Hayek har møtt motgang også andre steder enn Norge. Som Rune Slagstad lakonisk slår fast i sin bok, De nasjonale strateger, ble F. A. Hayeks første, store verk, The Constitution of liberty, praktisk talt ignorert av det akademiske establissement da det kom ut i 1960.

Hayek fikk endelig Nobelprisen i økonomi i 1974, og, som Slagstad poengterer, Hayeks tid på den idehistoriske stjernehimmelen var kommet. I retrospekt fremstår han som en av det forrige århundrets vesentligste politiske og økonomiske tenkere. Dag Ekelberg ved Civita gir en mer inngående biografi om Hayek i dette nummeret av Minerva.Det er på tide at Minerva gjør sitt til å plassere Hayek der han hører hjemme. Som en av 1900-tallets viktigste liberalkonservative tenkere, i god tradisjon fra blant andre Burke.

Ydmykhet
Så – hva er det som gjør denne ”frådende liberalisten” til en liberalkonservativ? Jeg vil komme inn på tre elementer ved Hayeks politiske filosofi som tydelig kobler an til Burkes liberalkonservative tradisjon. Ydmykheten for rasjonalitetens begrensning, troen på den spontane orden og overbevisningen om at frihet må sikres gjennom likhet for loven. Først ydmykheten.

I et glimrende essay, som Samuel Gregg, forskningsdirektør ved Acton Institute, vant Friedrich von Hayek Award for i 2000, vektlegger Gregg hvor viktig ydmykhet er for Hayek. Hayek har stor respekt for folks egne oppfatninger og forståelser av virkeligheten:

“We make constant use of formulas, symbols and rules whose meaning we do not understand and through the use of which we avail ourselves of the assistance of knowledge which individually we do not possess. We have developed these practices by building upon habits and institutions which have proved successful in their own sphere and which have in turn become the foundation of the civilization we have built up.”

For Hayek er menneskets verdier og oppfatninger om verden subjektive. Vi tar del i sosiale praksiser som definerer sine egne logikker, omgir oss med normer og symboler som er skapt gjennom generasjoner, og vi gjør dette uten egentlig selv å ha full innsikt i betydningene og rasjonaliteten ved det. Generasjoners praksis, lærdom og endringer har skapt den verden vi nå befinner oss i, Hayek forstår denne ydmykheten til å være en:

“…intellectual humility which is the essence of the true liberalism that regards with reverence those spontaneous social forces through which the individual creates things greater than he knows”

Dette gjør at vi alltid befinner oss i en situasjon som er definert av historien, og en situasjon vi ikke har oversikt over. Hayeks kunnskapssyn minner om Burkes, og deres konklusjon er at det er fullstendig umulig for et demokrati eller en sentral myndighet representert ved intellektuelle enkeltindivider og samfunnsplanleggere, å samle kunnskapen om samfunnet for deretter å planlegge en ønsket utvikling. Den eneste måten å la menneskers ønsker realiseres, er å la beslutningene tas av dem selv. Burkes tanker ble jo i stor grad utformet mot de franske rasjonalistene, som under revolusjonen ønsket å planlegge og toppstyre utviklingen av Frankrike.

Spontan orden
Det neste poenget til Hayek er nesten mer fascinerende. Til tross for at vi ikke har full innsikt i verden eller i bakgrunnen for våre egne handlinger, verdier og oppfatninger, klarer vi å ta del i, og bidra til å skape, et velfungerende samfunn. Vi har institusjoner som tar seg av ulike oppgaver, og vi har en kunnskaps- og arbeidsdeling som i overraskende grad sørger for at folks behov møtes og at nødvendige arbeidsoppgaver utføres.

Hayeks poeng er at dette ikke kan planlegges. Det er et resultat av spontan orden. Omtrent som når maurene i en maurtue, som ingen forventer intelligens eller planleggingsevne av, likevel klarer å utføre store prosjekter og å foreta en arbeidsdeling. Som direktør ved Adam Smith Institute Eamonn Butler påpeker i sitt essay om Hayek i dette nummer av Minerva:

“…it is oddly ironic that what makes this great society so successful, is the ignorance that prevents human beings from designing it for themselves.”

Det eneste samfunnsystem som lar denne uartikulerte kunnskapen og kreativiteten få fritt spillerom er en liberal orden; der det frie markedet inngår som en grunnleggende samfunnsinstitusjon. Markedet styrer ikke menneskene, men lar dem aktivisere sin egen kunnskap til å gjøre markedet dynamisk og tilpasningsdyktig i forhold til menneskers behov. Markedet gir dem muligheten til å forbedre verden, i eget bilde.

Troen på at dette er et fritt system deler Hayek med Burke. Begge anser statlige inngrep i dette systemet som å være inngrep i enkeltmenneskenes frihet til å forme sine egne liv. Og når samfunnet er fritt vil individenes søken etter egen lykke og selvutvikling, altså livet, tjene samfunnet som helhet:

“...there can be no doubt that the discovery of a better use of things or of one’s own capacities is one of the greatest contributions that an individual can make in our society to the welfare of his fellows and that it is by providing the maximum opportunity for this that a free society can become so much more prosperous than others“

Ordnet frihet
Selvfølgelig vil forandringen drevet frem av disse individene true situasjonen til etablerte maktgrupper, og dette er en viktig motivasjonsfaktor bak Hayeks vektlegging av at frihet må sikres gjennom likhet for loven. Hayek hadde selv, under sin oppvekst, erfart hvordan jødene ble behandlet i et mindre og mindre liberalt Østerrike tidlig på 1900-tallet. Den fremgangsrike, initiativrike og vellykkede gruppen møtte ingen annen belønning enn mistro.

For å sikre minoriteter mot tilfeldige overgrep er det helt nødvendig å sette begrensninger på hva politikerne og innbyggerne kan gjøre, og disse begrensningene må ligge fast og gjelde likt for alle. Et tilfeldig folkestyre blir et tyranni, demokratiet må begrenses i frihetens navn. Hayek forstår frihet til å være ”the freedom of each so as to secure the same freedom of all.” Og “if all are to be as free as possible, coercion cannot be entirely limited.”

Her trekker Hayek selv tradisjonen helt tilbake til grekerne, som var de første til å definere individuell frihet til å være ”freedom under the law,” og stoikerne som poengterte viktigheten av ”the equality of all men before that law.” Videre referer Hayek til middelalderen, og da er det interessant å huske Lord Actons referanse til Thomas Aquinas som den første Whig. Hayek kalte seg jo selv, politisk, for en ”Old Whig,” hvilket igjen linker ham til Burke, som var en skarp forkjemper for konstitusjonalisme, rettsstat og likhet for loven.

Liberalkonservatismens middelvei
Hayek ses som en viktig inspirasjon for den konservative bevegelsen i USA og England på 80-tallet, men hevdet selv at han ikke var konservativ. I artikkelen “Why I am not a conservative” mener Hayek at filosofien hans ikke kan kalles konservativ. Selv om samfunnsendringer må respektere tradisjonen og de samfunnsinstitusjoner som har vokst fram spontant gjennom generasjoner, tror Hayek likevel så mye på menneskets evne til å forandre og se fremover at han ikke vil kalles konservativ. I et illustrerende sitat sier han:

”Så paradoksalt som det enn må synes, så er det sannsynligvis sant at et vellykket fritt samfunn alltid i stor grad må være et tradisjonsbundet samfunn.”

Kanskje er det nettopp denne evne til å både illegge historien stor vekt og betydning, og samtidig si at historien ikke trenger å være et mål i seg selv, som bidrar til å plassere liberalkonservatismen mellom konservatismens endringsuvillighet og rasjonalismens historieutslettende sosialingeniørkunst?

Publisert i Minerva 03/06 - http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1228&id=2009200618095410956&magasin=ja

Litteratur
Gregg, Samuel. 2002. “A New Name for an Old Whig,” Policy vol. 18 no. 1.
Hayek, F. A. 1944. The Road to Serfdom. London: Routledge & Kegan Paul.
Hayek, F. A. 1960. The Constitution of Liberty. London: Routledge & Kegan Paul.
Hayek, F. A. 1978. “Liberalism,” New Studies in Philosophy, Politics, Economics and the History of Ideas. Chicago: The University of Chicago Press, Chicago.
Hayek, F. A. 1986. “The Use of Knowledge in Society,” The Essence of Hayek, eds. C. Nishiyama and K.R. Leube. Stanford: Hoover Institution Press, Stanford.
Slagstad, Rune. 1998. De nasjonale strateger. Oslo: Pax.