Thursday, October 9, 2008

Giske, vår helt!

Kulturminister Giske har økt bevilgningene til kulturlivet med over 30 prosent! Men den voldsomme økningen tilslører store problemer i kulturlivet.

I det nylig fremlagte Statsbudsjettet regner det igjen kulturpenger fra kulturminister Giskes hånd. Både musikere, forfattere, kunstkritikere, biblioteker og sikkert de fleste andre synger ut i felles gledessang. Bare operaen er misfornøyd, fordi de var så uheldige å bare få 40 millioner kroner mer!

Og Giskes økning har mildt sagt vært imponerende! Fratrukket ”Den norske kirke”-posten har bevilgningene over Kulturdepartementet økt fra ca 5,4 milliarder til over 7 milliarder under hans ledelse. Det er en økning på over 30 prosent, og det er mer enn en dobling fra år 2000!

Giske har utkonkurrert tradisjonelt tyngre departementer. Bevilgninger til høyere utdanning og forskning har i samme periode økt fra 23,6 til 25,9 milliarder, en økning på under 10 prosent i løpende kroner, hvilket praktisk talt er ingenting. Med andre ord er det ingen tvil om at Giske har gjort en usannsynlig god jobb. Og skal den rødgrønne regjeringen ha skryt for noe, er det å ha satt kultur på dagsorden.

Men samtidig dekker pengeflommen over problemer. For det første henger pengegavene sammen med at makten i kulturlivet sentraliseres hos staten. Konkret skjer dette på flere måter. Løkenutvalget foreslår at departementet skal oppnevne alle medlemmene i Kulturrådet. Giske sørger for at stadig flere medlemmer i kulturlivets styrer oppnevnes av departementet og følger hans vilje. Det finnes mange eksempler, blant annet Symfoniorkesteret i Trondheim, hvor ”Giskes visjon om kunstnerisk utvikling” motiverer utskiftning av fire av syv styremedlemmer.

For det andre har vi en kultursektor som i økende grad byråkratiseres. Se forøvrig Nicolai Strøm-Olsens glimrende sak her på Minerva.as. Den videre flommen av penger bidrar nok ikke til å stanse byråkratiseringen. Heller enn å øke pengestøtten burde man dreie støtten fra å gå til byråkrater til å gå til utøvende kunstnere. Like mye penger, men mer kultur.

For det tredje er det en direkte sammenheng mellom en økende offentlig støtte og manglende alternative finansieringskilder. Norske kulturaktører er kronisk dårlige på støtte fra enkeltpersoner, venneforeninger, donasjoner, sponsorater, private stiftelser og stipender. Mange aktører er mer opptatt av å skaffe seg neste stipend fra det offentlige enn å tiltrekke seg betalingsvillige kunder. Hvorfor er det et problem? Jo, fordi flere finansieringskilder ville spredd makten og åpnet for større mangfold på tvers av generelle oppfatninger av hva som er ”riktig” og ”bra” kunst og kultur. Hadde kulturministeren i stedet brukt penger på skattefradrag for gaver til kultur, kunne resultatet blitt like flere friske penger til kulturen, men fordelt på flere kilder.

Det vrenger seg i magen av tittelen på denne lederen: ”Giske, vår helt!”. Og det smerter å høre et nærmest samlet kulturliv forherlige sin minister. Men ministeren er i ferd med å få en paradoksal posisjon i kulturlivet. Giske er en helt som skaper muligheter ved med raus hånd å dele ut penger. Men samtidig styrker han kulturdepartementets makt, hindrer en dreining av støtte fra byråkrater til kunstnere og unngår en stimulans av andre finansieringskilder.

Selv om mer penger til kulturlivet unektelig er et stort gode sitter man igjen med bismaken av at dette igjen øker statens makt over kulturen.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør



Publisert som leder på http://www.minerva.as/ 9. oktober 2008: http://minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=0910200808314413589&t=Giske,%20vår%20helt!

No comments: