Saturday, October 4, 2008

Nasjonen og velferdsstaten

Velferdsstaten trues. Muslimene vil komme i flertall. Kulturen er i forfall. Den Norske Nasjonen er redningen.

Nasjonen: Velferdsstatens grunnlag
Sigurd Skirbekk
Kolofon Forlag 2008, 220 sider


I forordet til Sigurd Skirbekks nylig utgitte Nasjonen: Velferdsstatens grunnlag står det at boken nok vil ”provosere en del som oppfatter seg som tidsriktig korrekte” (9). Utsagnet signaliserer noe herlig forfriskende ved boken: Den er politisk ukorrekt så det holder.

Skirbekks bok er et nådeløst, nasjonalkonservativt oppgjør med sentrale, kulturelle strømninger i etterkrigstiden. Likestillingskampen, troen på universelle menneskerettigheter og den åpne inkluderingen av innvandrere er blant bevegelsene som settes under lupen. Konklusjonen er hard: Skal den norske velferdsstaten overleve slik vi kjenner den, må vi endre på mange av våre kjære, naive, liberale forestillinger om verden.

Fortellingen om Norge
Sigurd Skirbekk (f. 1934) er sosiolog ved Universitetet i Oslo og utdannet blant annet ved Stanford University. Så han har de faglige credentials i orden. Men i utgangspunktet skjønner jeg ikke hvorfor han fortjener særlig oppmerksomhet. Skirbekk representerer en konsistent, men håpløst reaksjonær holdning. Likevel er Skirbekks posisjon interessant i lys av diskusjonen om innvandring og flerkulturalitet, og den kan sees som representativ for en politikk som vinner tilslutning, noe á la Dansk Folkeparti, noe vårt eget Fremskrittsparti er en mild versjon av.

Skirbekks prosjekt er å kritisere rådende fortellinger og oppfatninger av virkeligheten som preger elitenes forståelse av Norge på slutten av det 20. århundre. Opp mot disse stiller han så sin egen fortelling. Det er altså et bredt, kulturkritisk prosjekt. Formålet er å bestemme hva slags kultur som er best i stand til å takle våre nåværende og fremtidige utfordringer. Hvordan skal vi bli i stand til å beholde velferdsstaten i en tid med aldrende befolkninger og økte byrder for dem som jobber? Hvordan skal vi skape solidaritet i samfunn preget av migrasjon og ulikheter?

Solidaritet innenfor nasjonen
For Skirbekk er fortellingen om velferdsstatens fremvekst i Norge en fortelling om et homogent samfunn kjennetegnet av solidaritet, og hvor fremveksten av den demokratiske nasjonalstaten var preget av samspill mellom ulike grupper. Da familien og slekten hadde de sentrale velferdsoppgavene, var slekten det sentrale stedet for utvikling av solidaritet.

I vårt nye samfunn, derimot, er det staten som forvalter de fleste velferdsoppgaver. Og, som Skirbekk skriver, ”krever moderne velferdspolitikk en sterk solidaritet på statsnivå” (38). Dermed fikk vi i Norge en kultur ”preget av nærhet og likhet, tillit og demokrati” (75).

Dette er en utfordring som for Skirbekk strekker seg inn i debatten om en fremtidig velferdsstat. Han kobler dette til diskusjonen om pensjonsreformen: ”Dersom framtidige generasjoner skal være villige til store ytelser for en aldrende befolkning, må vi forutsette et sterkt nasjonalt samhold mellom eldre og yngre” (28). Men han mener at denne solidariteten, den nasjonale identiteten, trues av flere faktorer.

Antinasjonalisme og kulturelt forfall
For det første truer innvandringen det nasjonale samholdet. Innvandringen er for Skirbekk overhodet ingen løsning på behovet for arbeidskraft som følger av eldrebølgen, og han viser til forskning av Tyra Ekhaugen og Kjetil Storesletten for å sannsynliggjøre at innvandring tvert imot har større kostnader enn gevinster. I tillegg mener han at innvandring truer den norske (og vestlige) kultur. Dette blir svært tydelig når han i et intervju sier at ”om Norge vil få muslimsk befolkningsflertall på denne eller andre siden av århundreskiftet, det skal jeg ikke ha noen spesielt sterk formening om. Men at det er den veien det går med dagens politikk, at muslimene etter hvert kommer i flertall, det er jo klart”.

Troen på hvert menneskes ukrenkelige verdi og grunnleggende likhet i et rettighetsperspektiv fortrenger forståelsen av den nødvendige nasjonstilhørigheten.

Videre leser Skirbekk betydelige antinasjonale strømninger i nyere norsk kultur, og mener at dette er i ferd med å utvanne det nasjonale til fordel for egosentrisme. Mens nasjonalstaten og dens medfølgende solidaritet mellom generasjoner og grupper (også dem som har minst) svekkes, erstattes den ifølge Skirbekk ikke av en ny kultur som kan sikre sammenhengskraften i samfunnet. Oppløsningen forsterkes heller av liberale krefter som oppfatter frihet som ”den enkeltes rett til å bruke et maksimum av egne penger etter egne valg” (42). Slik kan oppløsning oppfattes, av samfunnets eliter, som frihet.

For Skirbekk er det slik at vi er i ferd med å utvikle en dysfunksjonell, anomisk kultur: Ekteskap går i oppløsning. Halvparten av alle hushold i Oslo er enslige. Religiøs tilknytning blir svakere og mer individualisert. Forbruket av rusmidler øker. Kulturkonsumet er ”eskapistisk” (81). Nasjonens nedbygning ender i kulturelt forfall.

Falske fortellinger om frihet
I denne situasjonen ville det selvfølgelig være hyggelig å ha eliter innenfor politikk, kultur, media og akadamia som hadde forståelse for situasjonen og kunne foreslå tiltak til forbedring. Men ifølge Skirbekk er de fortolkende elitene i Norge på jordet. Et eksempel er troen på de universelle menneskerettighetene, som han mener ikke tar hensyn til ”de overindividuelle ordninger som i ethvert samfunn er nødvendige for å sikre moralsk orden og samhold” (138). Troen på hvert menneskes ukrenkelige verdi og grunnleggende likhet i et rettighetsperspektiv fortrenger forståelsen av den nødvendige nasjonstilhørigheten.

Den alvorligste svikten i norske kulturen og hos eliten er at en rekke myter, eller fortellinger, har befestet seg. Disse fremmer antinasjonalisme, og Skirbekks prosjekt er å avsløre dem. Han kritiserer antitradisjonalismen og positivismen som etablerte seg på 50- og 60-tallet. Han mener disse trendene befestet troen på en objektiv og fremtidsrettet kultur i motsetning til en overlevert, nasjonal kultur. Når motstanden mot dette kom på 60- og 70-tallet i form av ungdomsopprør og antiautoritær kultur, beklager han at denne tok form av en motstand mot det nasjonale og et fokus på individers rettigheter. Slik ble det befestet en spenning som ikke ga rom for en sunn nasjonalisme.

1968-opprørets fokus på individet, likestilling og frigjøring ledet videre i feminisme og antifamilisme på 1970- og 80-tallet. Skirbekk peker på hvordan dette igjen leder til lavere fødselstall. Dermed henger opprøret direkte sammen med vanskeligheten Europa og vår vestlige kultur befinner seg i, spesielt stilt overfor andre kulturer som er mer reproduktive. Resultatet mener Skirbekk er at vår kultur er mindre overlevelsesdyktig.

Muslimers overlegenhet
På 80- og 90-tallet ble arbeidsinnvandring en måte å møte behovet for arbeidskraft. Samtidig utviklet det seg en antirasistisk fortelling, som handler om økt migrasjon og forståelse mellom kulturer: multikulturalismen. Skirbekk mener at en reell debatt om dette har vært forsøkt fortiet og at debattanter konsekvent har blitt beskyldt for inhumanitet og rasisme. Som vi så spår han at den innfødte (ikke-muslimske) norske befolkning vil ende opp i mindretall. Og han mener at mangfold fører til lavere lojalitet i samfunnet, segregerte miljøer, trygdemisbruk, skattesnusk og asosial oppførsel.

Som en reaksjon vokste anti-islamismen og anti-religiøse holdninger frem på 90- og 2000-tallet. For Skirbekk er dette en klassisk motkultur, der en folkelig majoritet søker å korrigere elitens feilslåtte tolkninger. Men han er ikke videre positiv til dette heller, fordi en anti-religiøs holdning også har ”antinasjonale føringer” (180). Skirbekk frykter at muslimenes vilje til å holde på egen kultur, føde flere barn og stole på sin religiøse overbevisning gjør deres kultur mer overlevelsesdyktig enn vår kultur: ”Muslimene kan da fremstå som de framtidige seierherrer. De har ikke bare Allah på sin side, men også Darwin. Verre enn det: de kan hevde at de har fått Darwin på sin side fordi de holder seg til Allah!” (183).

Et mer autoritært styre?
Skirbekk mener vi har manglet en ”sterk intellektuell kulturkonservatisme som har kunnet balansere en liberalradikalisme som har tolket de viktigste forandringer i vår tid i et skjema for frigjøring. Det har vært lite forskningsbasert forsvar for familie og fedreland” (83). Det er utvilsomt hans eget program å utvikle en slik kulturkonservatisme.

Dermed mener Skirbekk at sentrale forestillinger i den norske kulturen er dysfunksjonelle. Argumenterer Skirbekk for en mer autoriær nasjonalstat? Han etterlyser mer ”sosial solidaritet og nasjonal disiplin” (192), han mener at fremtidige samfunn som skal være overlevelsesdyktige vil ”være avhengige av en lojalitet som ikke er forenlig med en vidtdreven antiautoritær kultur” (193), han er skeptisk til tanken om det representative demokratiet, fordi interessekamper vil gjøre at ”det nasjonale fellesskapet vil svekkes, og med det en viktig forutsetning for en omfattende velferdspolitikk” (201), og han mener at maktoverføring til overnasjonale organer truer den nasjonale kulturen (208).

I det tidligere refererte intervjuet sier han at ”den individualistiske kultur som vi har i Vesten i dag, og som ikke noen sivilisasjon har hatt før, den er utsatt. Og jeg tror vel egentlig at den på en eller annen måte vil måtte erstattes av overindividuelle forpliktelser uansett. Poenget mitt er at jeg mener europeerne selv burde innse dette med en gang, og så innrette sin egen kultur slik at den blir mer livsdyktig i møte med andre.” Med andre ord: Bli autoritær eller dø.

Mer fordommer enn fakta
Hvor spesiell er egentlig Skirbekks posisjon? Det er mulig det er jeg som ikke har lett godt nok – men jeg har bare funnet én anmeldelse av boken, fra Dag og Tid, og den er positiv. Hvorfor har ikke boken fått mer oppmerksomhet? Problemstillingen, som blant annet går midt i strupen på spørsmål om flerkulturalitet og integrasjon, er høyaktuell. Boken er godt begrunnet og konsistent, med haugevis av referanser til aktuell forskning. Debatten om forholdet mellom nasjonal kultur, flerkulturalitet og innvandring står sterkere i Danmark. Er det fordi knapt noen i norsk offentlig elite deler Skirbekks posisjon? Antakeligvis.

Hvor rett har Skirbekk? Det er et godt spørsmål. Feltet er i stor grad preget av forskning som peker i ulike retninger, noe Skirbekk dessverre har liten respekt for. Det er langt fra entydig at nasjonal kultur er så avviklet som han beskriver. Om innvandring er kostbart og ikke kan bidra til å løse arbeidskraftsproblemer er omdiskutert og man kunne like gjerne argumentert andre veien. Beskrivelsen av det kulturelle forfall og den norske kultur som dysfunksjonell og anomisk fremstår i beste fall som en karikering av virkeligheten. Jeg kunne fortsatt.

Et interessant punkt han burde utviklet videre er tanken om at konsekvensen av innvandring er utviklingen av parallellsamfunn. Han berører det overflatisk og postulerer at dette er noe som skjer, men drøfter det ikke i forhold til empiri. Så lenge blant andre Regjeringen og SSB synes å mene at dette ikke er et problem, har han en bevisbyrde han ikke følger opp.

Solidaritet i bevegelse
Det er særlig ett grunnleggende premiss Skirbekk farer for lett med: Tanken om at felles nasjonal bakgrunn er absolutt nødvendig for solidaritet i et velferdssamfunn. Påstanden hans om at heterogene samfunn fremviser mindre solidaritet enn homogene samfunn er omstridt. Oppfatningen ikke tar inn over seg hvordan mennesket grunnleggende sett fungerer. Solidaritet i en nasjonalstat er i utgangspunktet en solidaritet frembrakt av en fantastiforestilling om mennesker man aldri har møtt eller sett, mennesker man kanskje har ekstremt lite til felles med.

Nye kommunikasjonsmidler oppstår, som Facebook, YouTube og MySpace. Folk reiser rundt i verden som aldri før. Migrasjonen utvikler seg og fellesskap og familier spenner over hele verden. Individer kan ha mer til felles med, og føle mer solidaritet for, mennesker på andre siden av kloden enn egne naboer. 90 prosent er i 2006 positive til bistand til land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, tallet var bare 72 prosent i 1972. Kan solidaritet være bevegelig? Kan identitet og fellesskap forskyve seg og utvikle seg på en måte som setter nasjonalstaten i en helt ny og mindre sentral posisjon?

Til slutt handler dette om hva som ligger til grunn for gjensidig solidaritet i et velferdssamfunn. Selv vil jeg gjerne at skattepengene mine går til å hjelpe nyankomne asylsøkere til et bedre liv. Jeg vil gjerne mene at et mangfold av religioner og kulturer beriker mitt samfunn. Jeg vil mene at hvert menneske har en ukrenkelig verdi og på en grunnleggende måte er like mye verdt. Og samtidig vil jeg mene at min primære base for identitet og tilhørighet er nære venner og familie, ikke en stat slik Skirbekk forutsetter. Kanskje er det jeg som er villedet av mine naive, gladliberale fortellinger om virkeligheten.


Kristian Meisingset er kulturredaktør i Minerva og litteraturviter utdannet ved Universitetet i Oslo.


Publisert på www.minerva.as 11. juni 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3016&id=1106200812253226180&magasin=ja

Se forøvrig Skirbekks tilsvar: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=2573&id=2907200810252618131&magasin=ja

No comments: