D. H. Lawrences forståelse av det gode liv

D. H. Lawrences litterære ”vitalisme” anklages for å hate det sosiale og rasjonelle, flørte med nihilisme og fascisme, og for å ha inspirert nazismen. Kanskje kan vi likevel lære noe av den?

Jeg har lenge undret meg over min fascinasjon for den britiske modernisten D. H. Lawrences korte roman St. Mawr, utgitt i 1925. St. Mawrs hyllest til begjær og lidenskap er nærmest primitiv i formen, og bokens lengten etter det kraftfulle og frie menneske er voldsomt. Dens holdning slår meg som tiltrekkende fordi den argumenterer for en overveldende frihet som jeg bare må elske. Samtidig urovekkes jeg av bokens veldige fokus på det primitive og individuelle. Hvor blir det av dens sosiale samvittighet? I denne artikkelen vil jeg utforske St. Mawrs dydsbegrep, altså dens budskap om hva som er det gode liv. Spørsmålet er om liberalkonservatismen kan lære noe av det.

Ut i naturen
Mange av de britiske modernistene på 1920-tallet, med første verdenskrigs sjokkbølger friskt i minne, tok et oppgjør med det de oppfattet som et forflatet og tomt samfunn. Men selv om de var kritiske, var løsningene ulike. For eksempel lengtet T. S. Eliot tilbake til den sterke, tradisjonsrike britiske kultur, og så seg selv som en tapper tradisjonsbærer i kontrast til det han mente var et fordummet britisk samfunn. Virginia Woolf, som i stor grad oppfattet samfunnet som kynisk og kaldt, fant håp i harmoni, kommunikasjon og kjærlighet.

Lawrence står i en annen tradisjon enn Eliot og Woolf. Hans vitalisme slår et slag for det sterke og naturlige menneske, og skiller seg derfor fra fokuset på intellektuell tradisjon og sosial harmoni. Vitalismen stod sterkt i Europa frem til andre verdenskrig; i Norge finner man vitalistiske trekk både i Edvard Munchs kunst og Knut Hamsuns romaner. De lengter tilbake til naturen og lar menneskenes lidenskap og begjær spilles ut mot et kunstig samfunn.

I St. Mawr flytter mor og datter, Mrs. Witt og Lou Witt, fra Amerika til London. Lou gifter seg med Rico. Det sosiale miljøet rundt henne preges av konvensjoner, normer og krav om ”korrekt” oppførsel, og gir lite rom for individuell kreativitet og lekenhet. Hennes mann, Rico, trives tilsynelatende ypperlig, men selv klarer hun ikke det. Han virker temmet av det hemmende miljøet, og hun kjeder seg. Møtet med hesten St. Mawr forandrer livet hennes:

What was it? Almost like a god looking at her terribly out of the everlasting dark, she had felt the eyes of that horse; great, glowing, fearsome eyes, arched with a question, and containing a white blade of light like a threat. What was his non-human question, and his uncanny threat? She didn’t know. He was some splendid demon, and she must worship him.

Det mørke, visuelle og sanselige språket som beskriver St. Mawr viser hvordan hesten etablerer en kontakt mellom Lou og en mer levende verden. Språket er ikke logisk og resonnerende, det drives frem av bilder og assosiasjoner. Setninger og ord forstås best i lys av ord og symboler rundt dem, og den rike strømmen av inntrykk bidrar derfor til å bygge St. Mawr til et mangfoldig symbol. Ikke bare er hesten blasfemisk og ”demonisk”, den assosieres også med noe guddommelig, med en mulighet for Lou til å slippe inn i en annen og bedre verden.

St. Mawr har en sterk tiltrekningskraft, og blir for Lou et vindu som hun ser seg selv gjennom. Lawrence beskriver mennesket slik i et brev til Bertrand Russell:

One lives, knows, and has one’s being in the blood, without any reference to the nerves and brain. This is one half of life, belonging to the darkness.

Gjennom kontaken med St. Mawr får Lou kontakt med den delen av henne som befinner seg i mørke. Den som ikke lar seg styre av sosiale normer og konvensjoner, men er instinktiv og lidenskapelig. Hesten får en begjærlig og nærmest seksuell rolle, og blir symbolet på det Lou ikke får hos sin mann; deres seksualliv er dødt. På samme måte er kraften og vitaliteten hun ser i hesten fraværende i det sosiale miljøet rundt henne.

Tematikken i St. Mawr minner om Isak, som i Hamsuns Markens grøde flytter fra ”sivilisasjonen” og ut i naturen. Lou og moren rømmer fra England og drar tilbake til Amerika. De flytter til en forlatt og øde ranch oppe i fjellene, hvor Lou finner det hun har lengtet etter:

There’s something else even that loves me and wants me. I can’t tell you what it is. It’s a spirit. And it’s here, on this ranch. It’s here, in this landscape. It’s something more real to me than men are, and it soothes me, and it holds me up.

Det veloppdradde, disiplinerte og tamme England er forlatt til fordel for den primitive kraft St. Mawr hintet om, og som det fantastiske, øde, vidstrakte og umenneskelige landskapet i Amerika gir henne.

Viljen til liv
St. Mawr har blitt stående som en av Lawrences særeste og mest ekstreme romaner. Og det er ikke rart. Med begjæret etter og viljen til liv, som fremhever individets opplevelse av egen eksistens og eget liv på bekostning av fellesskapet, er han tydelig inspirert av blant annet Rosseaus ønske om å komme tilbake til naturen og Nietzsches tanker om overmennesket.

Ut fra hans vitalismes ånd er den moderne tragedie ikke at kultur og tradisjon forfaller eller at sosiale bånd forsvinner, men det motsatte. Kulturen har kneblet samfunnet slik at individuell skaperkraft og kreativitet lammes, og ubegrunnede, tilsynelatende irrasjonelle handlinger som mangler ”korrekthet” er uakseptable. De sosiale ritualene og normene (slavemoralen) hindrer vitale deler av mennesket – kraft, lidenskap og begjær – i å tre frem, og dermed svekkes det naturlige mennesket. Som Rico blir mennesket temmet, og livet tapes.

Det har av denne grunn blitt rettet kraftige angrep mot vitalismen. Den sies å hate det sosiale og rasjonelle, og anklages for å flørte med nihilisme og fascisme. Tanken om det selvhevdende, kraftfulle individ kritiseres for å være altomfattende, og hensynet til andre synes ignorert. Så lenge handlingen gir kontakt med det naturlige, livfulle jeg, og fyller mennesket med følelser av begjær og lidenskap, synes vitalismen å mene at handlingen er ”god”, fordi den da er ”sann” mot hvem man er. På samme måte kan nazismen betraktes som vitalisme overført på en nasjonal gruppe, da dennes forsøk på å skaffe seg Lebensraum var ”nødvendig” for å la den tyske ånds storhet og lidenskap komme til sin rett. Men er vitalismens dydsbegrep kun et frislipp av individet eller aktøren – oppfordrer den oss overhodet ikke til å ta ansvar for andre?

Vitalismens sterke individ
La oss først se på hva som motiverer Lawrences vitalisme til å sette individets frie handling så høyt. Det gode liv Lou skimter i det fjerne, og de sidene ved henne som hun skulle ønske var mer levende, klarer hun ikke å begrepsliggjøre. Det hun oppfatter som ”det gode” kan ikke formuleres i ord og kategorier, det er tvert imot noe instinktivt som hun forbinder med drifter som lidenskap og begjær. Handlingene hun utfører på bakgrunn av dette er ikke ”korrekte”, men likevel rasjonelle i forhold til hennes følelse av hvem hun er, og i forhold til hennes forståelse av hva hun må gjøre for å nå ”det gode liv”.

Språket er for Lawrence ikke fast, det er flytende og ubestemmelig. The Cambridge Companion to Modernism påpeker at han:

...recognized the complexity of language as the fundamental medium of culture in its historical, creative, and unconscious dimensions … [and] sees the human involvement in language as resistant to technical or external analysis.

Og videre at Lawrence viser: “…language as being an inscrutable surface sustained by an invisible body whose dark side cannot be known.” Ifølge dette er det viktige sider ved mennesket som språket ikke har tilgang til, fordi de er delvis ubevisste. Menneskene i miljøet rundt Lou mangler innsikt i usikkerheten ved deres egne overbevisninger, og dermed blir de sosiale normene og forventningene som regulerer miljøet sementert og fastspikret, og dystert kvelende for et sinn som lengter etter noe mer og noe annet.

Dette minner om F. A. Hayeks kritikk av sentraløkonomi. Han mener at menneskers oppfatninger om hva som er riktig og galt dannes lokalt i sosiale miljøer. I følge ham vil ethvert forsøk på å etablere overordnede, fasttømrede regler for hva som er riktig og galt slå feil. Grunnen til det er at ”riktig” og ”galt” ikke har et endelig innhold, men at de er begreper som gjennom menneskets kontinuerlige kontakt med virkeligheten blir dynamiske størrelser som hele tiden omformes. Uten denne generelle innsikten i at en endelig sannhet aldri kan finnes, kan heller ingen genuin respekt for det individuelle oppstå. Det eneste samfunnet som tillater individene å være frie er det som lar dem skape sine egne virkeligheter og forme sine egne liv. Dermed ligger det også et ansvar på ethvert menneske for selv å ta stilling til hva som er det gode. Kun hvis de gjør det kan de finne sin egen ”natur” og bli lykkelige.

Av denne grunn er vitalismen ikke hensynsløs, men hensynsfull. Den er ydmyk fordi den respekterer det individuelle og kontingente ved mennesket, og fordi den forakter det systemet som ødelegger nettopp dette. Men er individet den eneste kategori i vitalismens moral? Har ikke individene også et sosialt ansvar?

Det individuelle forutsetter det sosiale
Lawrences vitalisme kan sies å også fremheve det sosiale, for eksempel ved muligheten til dialog om dyd. Lous innvendinger mot de tomme samtalene som utveksles i det sosiale miljøet i England, er klager over samtalenes mangel på innhold. En rekke dyder, holdninger og oppfatninger tas for gitt, det er ikke rom for avvik eller uenighet. Dette kjeder og provoserer henne. Mrs. Witts motstand mot aksepterte ideer, som nettopp en invitasjon til dialog om hva som er riktig, avvises og møtes med forvirring og mangel på forståelse. Lou og Mrs. Witt etterlyser et rom hvor dyd, sannhet, oppfatninger og verdier kan diskuteres og skapes; et rom hvor det er tillatt med avvik.

Dyden som noe subjektivt og individuelt, og samtidig sosialt, minner om Aristoteles’ dydsetikk. Aristoteles fremhever den gyldne middelvei som veien til lykke, og gjør det samtidig klart at den gyldne middelvei må finnes av individene selv, gjennom praksis, erfaring og fornuft. En må selv prøve seg frem og gjøre feil før en kan danne seg et bilde av hva den gode handling og det gode liv er. Den moralske praksisen er en sosial praksis fordi mennesket i bunn og grunn er et sosialt vesen som handler i fellesskap med andre. I og med at det sosiale alltid forandrer seg, er også moral noe foranderlig, knyttet til tid og sted.

Alasdair MacIntyre, en nålevende aristoteliker, har bidratt til å puste liv inn i dydsetikken. Han mener at mennesket må forstås som en helhet, og at det skapes i sin relasjon til fortiden, kulturen og sitt sosiale miljø. Moral skapes og gir mening i en sosial og kulturell kontekst, og forandrer seg derfor kontinuerlig. At ulike sosiale grupper forholder seg ulikt til hva som er riktig og galt blir ikke dermed et argument for at moralen ikke har noen tyngde. Tvert imot er det en legitimering i seg selv at moralen har oppstått gjennom erfaring, tradisjon og praktisk fornuft, og at den forholder seg til en forståelse av det gode.

Lawrence følger ikke MacIntyre hele veien. MacIntyre har hovedsaklig begreper for det sosiale. Men samtidig som St. Mawr understreker behovet for det sosiale, streber den også mot det individuelle. Lawrences vitalisme advarer mot at det sosiale og overleverte kan ta overhånd:

The two American women stood high at the window, overlooking the wet, close, hedged-and-fenced English landscape. Everything enclosed, enclosed, to stifling. The very apples on the trees looked so shut in, it was impossible to imagine any speck of “Knowledge” lurking inside them. Good to eat, good to cook, good even for show. But the wild sap of untamable and inexhaustible knowledge – no! Bred out of them. Geldings, even the apples.

Miljøet Lou og Mrs. Witt befinner seg i utfordres aldri innenfra, menneskene i dem fører ikke samtaler om moral. Derfor oppleves miljøet som kynisk, ufølsomt og inngjerdet. Når dyden tas for gitt hindres dens første forutsetning, nemlig at den skal bygge på individuell praksis, erfaring og fornuft. Og når respekten for at andre mennesker har et annet syn på dyd forsvinner, forsvinner også dydens andre forutsetning, nemlig at den i en kontinuerlig prosess skal formes og skapes lokalt i et sosialt rom.

Dyden i Lous engelske miljø er fullstendig stivnet, og reduseres derfor til skinnhellighet, uoriginalitet og gammelmodighet. Og hvor blir det da av menneskenes kreativitet og modighet?

Noe å lære for liberalkonservatismen?
Lou rømmer fra miljøet sitt, men St. Mawr ender likevel tragisk. Lengselen etter den instinktive drivkraften og følelsen av at det finnes noe mer enn det kjedelige miljøet hun vandrer i, driver henne til det ufølsomme og øde landskapet i USA. Hyllesten hennes rettes mot en umenneskelig og asosial kraft fordi hun ikke finner det hun lengter etter i det menneskelig sosiale. Men moral og identitet forutsetter dialog i det sosiale, og resultatet er Lous egen identitet og individualitet viskes ut av ånden eller kraften hun finner der. I dette ligger tragedien. Vitalismen feiler hvis den, som den blir anklaget for, driver mennesket til å bli destruktivt og asosialt. I nazismens terrorregime taper mennesket muligheten til å utvikle egen individualitet, og nazismens voldelige intoleranse overfor de andre utsletter enhver respekt for andres særegenheter og individualitet.

Både det trykkende britiske miljøet og den øde ranchen i USA er dermed tragiske endepunkter på hver sin side av en skala. For meg representerer denne skalaen også en politisk skala. På den ene siden sosialismen, som ikke i tilstrekkelig grad innser at mennesket må søke sin lykke på egne premisser, og på den andre siden liberalismen, som til tider ikke forstår at frihet og individualitet også forutsetter det sosiale.

Lawrences vitalisme hinter om et dydsbegrep som liberalkonservatismen kan lære mye av, fordi det makter å kombinere det individuelle og det sosiale. Lous endelikt i tragisk, individuell frihet viser at det gode liv må være i et godt samfunn, som tåler utfordringer og oppfordrer til dialog om hva som er det rette. Samtidig viser hennes higen etter det ukjente i henne selv at veien til lykken er dypt individuell, og at et samfunn ikke er godt hvis ikke menneskene i det oppfatter det som godt.

Publisert i Minerva 01/2006

Litteratur
Cox, C. B. And Dyson, A. E. (eds). 1972. The Twentieth Century Mind: History, Ideas, and Literature in Britain. Oxford: Oxford University Press.
Lawrence, D. H. 1925. St. Mawr. New York: Vintage Books, Random House.
Levinson, Michael (ed). 2001. The Cambridge Companion to Modernism. Cambridge: Cambridge University Press.
MacIntyre, Alasdair. 1981. After Virtue: A Study in Moral Theory. London: Duckworth.