Friday, January 12, 2007

Å lytte konsentrert til virkeligheten

Thomas Lundbo: Det som blir igjen
Poesi og prosa
Damm, 2006

Hvem er du, og hva er meningen med det du driver med? Jeg tror dét er et av spørsmålene debutant Thomas Lundbo, født 1971, stilte seg før han ga ut noen skisser til svar; Det som blir igjen, en samling dikt og kortprosa. For å finne et svar på spørsmålet skal man lene seg tilbake og lytte med alle sanser. Lundbo lar noen av tekstene innledes med sitater fra andre forfattere. Et av dem er hentet fra Ole Robert Sunde, og rommer det samme hintet: "(...) og hvis jeg lyttet, ekstraordinært og konsentrert, ville jeg da kunne høre aksene svaie i en lett bris (...)".

Lytte, ekstraordinært og konsentrert
Lundbos svar er ofte konkrete, og knyttet til sanselige erfaringer. Sitatet fra Sunde innleder diktet 5.3 Historiens sus: Øl. Lundbos poesi er imidlertid ikke poesi slik vi vanligvis kjenner den. Dette er dikt uten diktenes typiske kjennetegn, tekster som uten avbrudd eller planlagte linjeskift slynger seg av gårde, gjerne henimot én side. Dikt er de bare av egen autoritet; fordi de selv insisterer på å kalle seg det. Dette er vellykket. Formen påkaller en særlig språklig oppmerksomhet og presisjon, som passer godt til Lundbos glidende og assosierende stil.

I 5.3 Historiens sus: Øl får vi innsyn i en situasjon hvor jeg-et står med en øl i hånden, og glaner andektig utover åkeren: "Et stykke ut i åkeren opphører kornet å være enkeltvis svaiende strå/aks/snerp/agn, og blir noe som ligner en myk dyne, svakt bølgende, slik den liksom bredde seg over meg da jeg lekte i åkeren en gang i barndommen(...)". Diktet fortsetter, like bølgende som åkeren, uten punktum, og svaier innom et minne av ungdomskameratene Tore, Bjørn-Erik og "jeg," som drikker gulløl i et skogholt (og som ler godt da "Børne spydde gjennom nesa etter tre slurker"), før diktet etter hvert avsluttes: "jeg glaner andektig utover åkeren og kjenner noe spire i meg." Han har lyttet konsentrert, og hører aksene svaie.

Spenningen mellom det enkelt svaiende akset og den felles bølgende åkeren (som brer seg over), danner et av de sentrale motivene i samlingen. Ett minne i møte med en hel forhistorie. Ett menneske i møte med en verden av sosiale fellesskaper. Relasjonen til ett annet menneske i lys av et helt liv. Døden i møtet med en verden som går videre. Lundbo viser både det formidlende og det utslettende mellom disse størrelsene. Selv om den bølgende åkeren sakte brer seg over minnene om ungdomstiden og kameratene, står bildet av Børne som spyr gjennom nesa igjen. Den frydefulle gleden over det som er, henger sammen med en vemodig og fryktelig klangbunn av visshet om tidens glemsel. Som det heter i 5.2 Et minne: "Men én ting blir bevart akkurat som det var, og holder seg konstant også gjennom gjenopplevelsen: ønsket om å få beholde / den fryktelige frykten for å miste." I rommet mellom gleden og sorgen, mellom kjærlige minner og sorgen over glemselen, spirer det av liv. Det er liv.

Blikk for nye virkelighetssammensetninger
1.2 Empati åpner med å slå fast at: "Pupillen (den ene du klarer å fokusere på mens du passerer) er egentlig bare et hull." Som i mange andre av Lundbos tekster slår slike enkle observasjoner an en tone av in medias res, som snart, ved assosiasjoner og billedbruk, glir over i rike tankevandringer: "men i lys av ditt eget indre får du innblikk i lengsler, lyster, lidelser i et antall som ikke står tilbake for dine egne(...)". I møtet med en annen, på gaten, slås du av rike innsikter i den andres menneskelighet. Hullet inn til tankene blir en innfallsport til en ny verden. Det kobler an til hjernens innfløkte funksjonsform, og forfatterens fantasi og kreativitet antennes; det ene element i diktet sporer an til det neste. Berøringspunktene og utgreiningene i diktene preges av mentalt overskudd og glede: "(...)vil det åpne seg noe sånt som en umåtelig, allmenn sjel(...)". Dette klimakset, mot diktets avslutning, trekkes til bakken idet personenes blikkontakt brytes og de går videre hver for seg. Som en siste finish, typisk Lundbos veksling mellom abstrakte tankevandringer og jordnærhet, dannes det etter møtet "en ny kobling mellom noen av hjernens mange milliarder nerveceller, en gnistrende krets som i lang tid kan fortelle meg noe av dette blikket, slik at du fortsetter å stirre, innenfra." Det er noe kreativt, inspirerende og intelligent ved dette underlig(gjørende) blikket på verden.

På grensen til det enkle
Ikke alle diktene er like vellykkede, syns jeg. Lundbos perspektiv hviler ofte på grensen til det naive, selvsagte og klisjéfylte. Ofte beholder det en behagelig og fintfølende balanse, fordi perspektivet er så rikt og levende, men noen ganger vipper det over.

I 4.1 Om jord og luft går feel-good mentaliteten for langt til å være like overbevisende. Diktet diskuterer forskjellen mellom nedbrytningstiden for en bok og for en plastpose, før dette i en fotnote blir angrepet av noen som mener at plastposen har kortere nedbrytningstid enn en bok. Konflikten varer ikke lenge. Det serveres øl og de tilstedeværende har det trivelig sammen: "Snart hadde vi glemt hele problemet med posen og bøkene, med jord og luft, for alt var bare fryd og kos og lutter beruselse og, hvorfor ikke, kanskje til og med begynnelsen på et vennskap, et varig vennskap."

I Lundbos beste dikt maner han frem tette, perspektivrike øyeblikk. Tanker om vennskap, kjærlighet, sorg, minner og virkelighet kobles på en troverdig måte sammen med konkrete sanseopplevelser og erindringer, hvilket gjør at leseren relaterer seg til diktet og lever seg inn i det. Men når dette ikke lykkes, synes diktet å gripe etter noe som ikke er der. I 4.1 Om jord og luft kobles "jord" og "luft" på en umotivert måte sammen med situasjonen. Den tilsynelatende overflatiske konflikten ender, kanskje, i "et varig vennskap," uten at vi har fått innblikk i hva som forårsaker endringen. Og uten at vi egentlig har blitt særlig engasjert i konflikten. I stedet for at diktet holder seg innenfor det troverdige, sammensatte og engasjerende, mister det leseren fra sitt perspektiv; det blir stående tilbake som litt enkelt.

Finurlig lek med identitetens grenser
Foruten de 46 diktene, inneholder samlingen også 13 kortprosatekster. I disse videreføres mye av tematikken fra diktene. Mange av dem er finurlige fortellinger eller tankeleker som tester grensene for jeg-ets forståelse av egen identitet.

I VIII Café Classico, bokens lengste tekst, 15 sider, reiser jeg-et til en gammel studieby i Frankrike. Der opplever han hvor få minner og historier som trenger seg på i møtet med forgangne omgivelser og scener. Fordi så lite av ens egen historie leses ut av møtet med byen, synes jeg-et at det "virker som det heftet noe genuint pregløst ved hele min person i denne perioden." Sammen med minner som forsvinner, forsvinner også ens tidligere jeg. I X Fotografiet er jeg-et stilt overfor et fotografi av seg selv som ung, hvor ungdommens mange muligheter er åpenbare, og en sår erkjennelse trenger seg på, om at den unge, som ser ut på den gamle, antakeligvis ikke vedkjenner seg den han nå er. Spørsmålet er hvordan man skal forholde seg til den yppig selvsikre, og dermed nærmest nåtidig selvutslettende, unge utgaven av en selv.

Mange av kortprosatekstene er tankevekkende og fungerer bra. Men samtidig forsvinner noe av den språklige oppmerksomheten og presisjonen, noe av den glidende og assosierende stilen, som i diktene skaper det særegne og rike Lundboske blikket.

En mulighet for større interesse
Til tross for enkelte feilskjær er debuten utvilsomt interessant. Likevel vil jeg til slutt komme med et ønske. I 7.7b Liten poetikk og forsinket dedikasjon får vi presentert en poetikk som blant annet sier at "poesien burde gjenoppta sine tidligere foretrukne emner."

Det er ingen tvil om at Lundbos dikt tester refleksjonens og diktets grenser opp mot temaer som kjærlighet, identitet, hukommelse og menneskelige relasjoner. Men jeg skulle ønske at en poet med Lundbos blikk også ville ta opp temaer som ikke nødvendigvis har vært foretrukne i poesien.

Selvfølgelig er dette et argument fra en poetikk til en annen. Det berører ikke den litterære kvaliteten i tekstene, like lite som det sier at tekstenes refleksjoner er uinteressante. Tvert imot uttrykker mitt argument heller min sans for Lundbos tekster. Skulle han utvide sitt univers ytterligere, er jeg sikker på at hans treffsikre og relevante blikk, hans evne til å lytte etter aksenes svaiing i brisen, ville anspore til en enda større og bredere interesse.

Publisert 12.01.07
http://www.jungforlag.com/jung/magazine/2007-01-12/jan3anmeld1.html

No comments: