Gudskrigere og styringskåte politikere

Paven kalles ”Hitler” og ”Mussolini.” I Tyskland avlyses en operaoppsetning på grunn av frykt. Klassekampen stempler debattanter som ”anti-islamske.” I England kan man ikke lenger bruke slør fritt. Dessverre er dette ledd i samme trend.

For 2400 år siden understreket Platon at det samfunn som lar politikere styre filosofien eller religionen er diktatorisk. Og at det som ikke har et fritt offentlig rom, bygget på det liberale prinsipp om at det ikke finnes noen sannhet, er fattig.

Den pågående debatten om religion er viktig, men farlig, fordi det liberale prinsippet trues fra flere hold. Ikke bare ved at andre virkemidler enn ord har vært benyttet, men også fordi debatten har to uønskede effekter: 1. En lukking av det offentlige rom, og dermed mindre dialog. 2. En kobling av politikk og religion. La oss se på noen eksempler på dette.

”Anti-islam”?
Avstanden er kort fra en nyansert offentlig samtale, til forenkling og stempling av motstandere. 26. august laget Klassekampen oppslaget ”Samles mot islam,” hvor ”Selskapet” Nina Witoszek, Shabana Rehman og Hans Rustad hadde tatt initiativ til, ble stemplet som ”anti-islamsk.” Selskapet skulle diskutere anti-semittisme. Bjørgulv Braanen, Klassekampens redaktør, innrømmet senere at begrepet var feil.

Det kan være risikofylt å markere seg som aktiv offentlig debattant. Som Rehman og Witoszek poengterte i Aftenposten 28. august: ”Alle andre som rører temaene ’Islamisme’ eller ’Antisemittisme’ – pass på! Dere kan risikere å bli uthengt i Klassekampen som samfunnsfiender.”

”Knefall for Gudskrigerne”
Det kan føles farlig å utøve sin ytringsfrihet. Frykten for represalier fra dem som ikke vil ha kritikk av ”det hellige” er vanskelig å stå opp mot. ”Knefall for Gudskrigerne” var Der Spiegels overskrift 2. oktober. Kirsten Harms, operasjef ved Deutsche Oper i Berlin, hadde avlyst oppsetningen av Mozarts opera Idomeneo, fordi avslutningsscenen viser Poseidon, Muhammed, Kristus og Buddha uten hoder. Harms var, etter konsultering med tysk sikkerhetstjeneste, redd for sanksjoner fra muslimske grupper.

Kritikken av Harms var enorm, og kom både fra øverste politiske hold og det muslimske miljø. Men Der Spiegel stiller det interessante spørsmålet. Hva hvis oppføringen førte til en terroraksjon, med tap av liv? Er vi beredt til å ofre, for å forsvare vår kultur? Det er ikke langt til en frivillig innstramning av ytringsfriheten.

Assymetri svekker dialog
Flere religiøse miljøer er innstilt på å svekke dialogen med andre religioner. Pave Benedict XVI kom under angrep i september, da han siterte den bysantinske Keiser Manuel II Paleologus, som på 1300-tallet sa: “Vis meg hva Muhammed har brakt av nye ting, og der vil du finne ting som bare er onde og umenneskelige, slik som å spre troen med sverd.”

Salih Kapusuz ved Tyrkias regjeringsparti AKP, kommenterte dette slik: “ Paven har en mørk mentalitet som minner om den dypeste middelalder. Han går inn i historien i samme kategori som ledere som Hitler og Mussolini.” Hvordan Kapusuz kan se sin egen kommentar som rettmessig, og samtidig se Pavens referanse som forferdelig, er vanskelig å forstå.

Denne assymetrien leder ikke til den dialogen Paven ønsker. Paven inviterte i samme tale til en genuin dialog mellom kulturer og religioner, tuftet på respekt for fornuft, ikke vold.

Lovlig med slør?
Også religionsfriheten trues, i form av politiske føringer på religionsutøvelsen. I 2004 ble alle større religiøse symboler, som slør eller store kors, forbudt på skoler i Frankrike. I England sammenfalt i høst suspenderingen av en lærerinne, som ville gå med slør, med suspensjonen av en British Airways-ansatt, som ville gå med sitt kors godt synlig.

5. oktober innrømmet leder for House of Commons, Jack Straw, at han ber muslimske kvinner ta av seg sine slør. Han føler det skaper en kunstig avstand. 15. oktober fulgte David Davis fra Conservatives opp, og spør: ”Vil muslimer virkelig ha apartheid her?” Argumentet er at muslimske miljøer frivillig skiller seg fra resten av samfunnet. Synspunktet kan synes noe pussig, kun 10 – 40 000 av Englands 800 000 muslimske kvinner bruker slør.

I debatten som fulgte var det flere som tok til orde for å forby slør. 27. oktober tok Rowan Williams, Archbishop of Canterbury, til motmæle, og advarte mot et samfunn hvor det ikke er mulig å gå med slør. Erkebiskopens liberale poeng er at staten ikke må gi privilegier til ikke-religiøse væremåter. En bevegelse i den retning mener han vil “forandre vår politiske kultur mer radikalt enn vi kan forestille oss.”

Jeg vet intet
Forsvaret for et fritt offentlig rom er like gammelt som filosofien. Anslagsvis 360 f. Kr. skrev Platon Republikken. Den vanligste tolkningen av boken, som det også undervises i på examen philsophicum, skal ha det til at Platon ville ha en eneveldig stat med filosofene på topp. Men en annen tolkning fremmes blant andre av den amerikansk-jødiske filosofen Leo Strauss:

Platon advarer i Republikken mot å parre filosofi og politikk. Det samfunn som lar filosofene styre, er diktatorisk. Det samfunn som ikke har en egen sfære, atskilt fra politikk, hvor det filosoferes, er fattig. Derfor lar han Sokrates si: ”Jeg vet kun en ting, og det er at jeg intet vet.” Platons argument for hvorfor man ikke skal blande politikk og filosofi er det liberale: Fordi det ikke finnes noen sannhet.

Argumentet må hevdes like sterkt i dag. Det samfunn som lar politikere innta rollen som filosofene, og styre filosofien eller religionen, er diktatorisk. Og det som ikke har et fritt offentlig rom, bygget på det liberale prinsipp om at det ikke finnes noen sannhet, er fattig. Det er dette som er skjedd i Frankrike, og det er det som skjer når lærere ikke kan bære sine religiøse symboler etter egen bestemmelse.

Full frihet
Med det vil jeg, som ny redaktør i argument, takke for tilliten. Jeg kommer til å ha én klar og tydelig redaksjonell linje: Vi skal ikke blande politikk eller religion med ledelse av argument. Skribentene skal mene hva pokker de vil. Og ellers håper jeg det blir gøy.

Kristian Meisingset, redaktør

Leder i argument #3/06