Alexis de Tocqueville – Demokratiets selvmord

I følge Alexis de Tocqueville er det to måter å ødelegge et liberalt demokrati på. At folkets behov for likhet perverteres og blir destruktivt, samt at lokale arenaer for samhandling raderes. Ting tyder på at utviklingen i dag går i denne retningen.

Alexis de Tocqueville (1805-1859) var fransk aristokrat og politiker. Han dro til USA og utførte et primært sosiologisk studium av dette nye samfunnet, med inngående dypdykk i det amerikanske sosiale, religiøse, kulturelle og politiske livet. Resultatet ble boken Democracy in Amerika, og Tocqueville ble den første politiske tenker som ga sin fulle støtte til demokratiet som styringsform.

Men Tocqueville var i tillegg det han selv kalte en vennlig kritiker av demokratiet. Innsikten hans i de potensielle farene ved demokratiet, finner vi også hos Edmund Bruke, og senere hos F. A. Hayek, som er tydelig inspirert av både Burke og Tocqueville. Innsikten Tocqueville legger for dagen i sin berømte bok om demokratiet i Amerika kan fremdeles bidra til å forklare vår egen samtid. Og nettopp derfor har MINERVA i dette nummeret valgt å vie sin seksjon om liberalkonservative tenkere til: Alexis de Tocqueville.

”Sovereignty of the people”
Alexis de Tocqueville oppfattet demokratiet som den sivilisasjonstypen som, over hele den vestlige verden, uunngåelig ville etterfølge aristokratiet. Mens aristokrati var basert på ulikhet, er demokrati basert på likhet. Professor i sosiologi ved University of Twente, Nederland, M. M. R. Ossewaarde, mener Tocqueville må ha vært en sterk støttespiller for denne politiske revolusjonen:

According to Tocqueville, this systematic exclusion of members of society from participation in the good life is a violation of natural right; that is, aristocracy embodies a rebellion against the will of God. … Democracy, on the other hand, is in conformity with nature, in the sense that it is the most natural form of civilization, and a good to be pursued and realized because it is in accordance with the will of God.

Men hva var demokrati for Tocqueville? Han mente at Amerika var det eneste landet i verden hvor folket faktisk hadde makten, det eneste stedet hvor prinsippet om ”sovereignty of the people” ble praktisert. Den politiske makten i USA var sterkt desentralisert, og alle innbyggerne var på ulike måter pliktet å delta i det politiske liv. Mange steder hersket også universell stemmerett. Tocqueville anså maksimen som styrte dette samfunnet til å være:

From this derives the maxim that the individual is the best and only judge of his own interest and that society has no right to direct his behavior unless it feels harmed by him or unless it needs his concurrence.

Denne maksimen gjaldt innbyggerne i små lokalsamfunn, den gjaldt forholdet mellom lokalsamfunnene som “individer” og storsamfunnet, og i Toqcuevilles liberale utenrikspolitikk bør den også gjelde forholdet mellom stater og verdenssamfunnet. Dette ikke-agressivitetsprinsippet har blitt en integrert del av den liberalkonservative politiske tradisjonen, og vi finner det igjen både hos Edmund Burke og F. A. Hayek.

Men det viktige i dette systemet er ikke individualismen, men tvert imot at makten er lokalt plassert, i fellesskap som mennesker i kraft av individer kan delta i. Harvey Mansfield og Dalba Winthrop, begge professorer i statsvitenskap ved Harvard University, påpeker hvordan dette, i Tocquevilles tenkning, gjør at det skapes krefter som på en og samme tid forutsetter stor grad av desentralisering, og samtidig er større enn enkeltindividet:

While participating in a vast array of associations – economic, social, moral, intellectual, but especially political – citizens become accomplished in the art and science of association. When individuals pool their efforts, they may be able to meet more of their common needs without the assistance of a strong central government.

Denne typen samfunn, som synes individualistiske, har samtidig som effekt at det skapes gjensidig medfølelse og et ønske om likhet. Mansfield og Wintrop peker på at dette på ingen måte er inkompatibelt, tvert imot kan det synes som om desentraliseringen og ”individualiseringen,” er nødvendige for å skape sosiale sentimenter:

These two inclinations, self-interest and compassion, are by no means incompatible. Democracy’s increasingly equal and similar citizens can all but “feel the pain” of their fellows, and they will readily come to their assistance in case of need because they can identify with them, imagining themselves in trouble and needing help.

Hvorfor er så denne sivilisasjonstypen, demokratiet, så positiv i Tocquevilles øyne? Democracy in America inneholder en rekke studier av demokratiets effekt, og konklusjonen var at Amerika var et fredelig samfunn med høy vekst, og at landet faktisk skilte seg ut i toppen blant de vestlige landene. Folk hadde det rett og slett bedre.

Som nevnt advarte Tocqueville samtidig mot at utviklingen kunne gå for langt, og da særlig langs to akser. Folkets behov for likhet kan perverteres og bli destruktivt, og lokale arenaer for samhandling kan raderes. Jeg vil ta utgangspunkt i samfunnsutviklingen i vår egen tid for å se litt nærmere på dette.

Pervertert likhetstrang
Economist har i nummeret 16. – 22. september en seksjon om ”emerging economies,” et begrep som omfatter voksende økonomier som Kina, India, Brasil og Russland. At denne gruppen land er i kraftig vekst skaper politiske utfordringer for den gamle elite i Vesten.

Men la oss se litt på veksten. I fjor utgjorde disse landenes GDP mer enn 50% av verdens BNP (measured at purchasing-power parity, altså prisjustert. I absolutte verdier rett under 30%). Deres andel av verdens eksport er nå på 43%, sammenlignet med 20% i 1970, og de konsumerer over halvparten av verdens energiforbruk. Deres gjennomsnittlige økonomiske vekst de siste fem årene var 7%, sammenlignet med 2,3% i de rike landene. Kina spås å stå for 10% av verdenshandelen til neste år, opp fra 4% i 2000.

Det er all grunn til å juble. Millioner på millioner rives ut av fattigdom, og selv om jeg vet at det dessverre er en ønskedrøm, burde skeptikere til markedsøkonomien for lengst, overveldet av fakta, vært overbegreistret.

Hvorfor skaper dette politiske utfordringer i de rike landene? Fordi det er en gruppe som ikke åpenbart, foreløpig, tjener på utviklingen. Siden tidlig på 90-tallet, både i Amerika, England og Tyskland, har både de på bunnen og de på toppen av klassestigen klart seg bedre enn de på midten:

The real weekly wage of a typical American worker in the middle of the income distribution has fallen by 4% since the start of the recovery in 2001. … Most workers are being squeezed.

At dette i tillegg skjer samtidig med en kraftig produktivitetsvekst bidrar ikke til å vekke glede. Middelklassen i de vestlige land er stor og mektig, og flere steder kobles den dårlige utviklingen til den økte globaliseringen. Vi frykter vel alle den polske rørleggeren, vi håper staten hindrer utenlandske oppkjøp av følelsesmessig viktige bedrifter, og sitat Economist: ”In America today the drumbeat of protectionism is getting louder.” Det er ingen grunn til å tro at utviklingen vil snu med det første.

Tocqueville kunne forutsett dette. Når verden blir rikere og folk, relativt sett, blir likere, vil også gjenstående ulikheter oppleves som større og mer dramatiske. Og når dette blir et globalt spørsmål, er det enda mindre grunn til å glede seg over andres vekst:

Man has been created by God (I do not know why) in such a way that the larger the object of his love the less directly attached he is to it. … There are but few who will burn with ardent love for the entire human species.

Dette handler ikke om nasjonalisme eller rasisme, men rett og slett om at demokratisk sympati og medfølelse henger sammen med de lokale fellesskapene. Fellesskap er rett og slett lokalt.

At dette kommer samtidig med økte forskjeller mellom rike og fattige i de vestlige landene, bidrar til misnøyen. Og igjen skyldes dette demokratiet selv. Mikael Jalving understreker i dette nummeret av Minerva hvordan, i Tocquevilles perpektiv, ”demokratiet fremmer den uheldige tendens til fordærvelig og umættelig lighed.” Med Toquevilles egne ord i Democracy in America:

But the human heart also nourishes a debased taste for equality, which leads the weak to want to drag the strong down to their level and which induces men to prefer equality in servitude to inequality in freedom.

Der likhetstrangen tidligere ga et sterkt insentiv til å jobbe så hardt som mulig, samt et ønske om å ta vare på dem rundt seg, kan en pervertert likhetstrang føre til at demokratiet i stedet gjør sitt beste for å trekke de beste blant seg ned på et lavere nivå. Tocqueville sier om folkets forhold til likhet at ”they would rather die than lose it.” Som kjent formulerte han termen ”Tyranny of the Majority.”

Det synes sannsynlig at disse mekanismene kan ligge bak middelklassens tiltakende krav om økonomisk isolasjonisme og økt redistribusjon. Og utsiktene til bedring blir ikke bedre av Economists ord: ”The rich world has yet to feel the full heat from this new revolution.”

Lokale fellesskap i nedgang
Robert D. Putnam, professor i statsvitenskap ved Harvard University, har forsket på deltakelse i sivilsamfunnet, og mener at denne viser tegn til nedgang i de fleste vestlige land. Han refererer spesielt til USA, Canada, Japan, Sverige, Italia og England. Putnam har hatt et særlig fokus på USA, og har laget et omfattende empirisk materiale som grunnlag for tolkningene. På alle variabler over deltakelse i sosiale liv, organisasjoner osv, er utslaget en nedgang.

Et annet utslagspunkt er tillit. Tillit ligger til grunn for samhandling og deltakelse i sosialt liv. I USA, for en generasjon siden, stolte 2/3 på andre mennesker. I dag gjør 2/3 det ikke. Hvorfor er dette kritisk? Jo, fordi det er når folk snakker med andre folk i sitt nærmiljø, at de lokale fellesskapene som er nødvendige i liberale demokratier bygges.

En av hovedårsakene til nedgangen, ifølge Putnam, er TV-en. Statistikken ligger til grunn. Mer tid foran TV-en, mindre sjanse for at du stemmer, for at du blir med i en gruppe, for at du stoler på andre mennesker. Hva må gjøres? Putnam avsluttet et foredrag i 1996 med:

Our responsibility now is to create. ... We must figure out what the new institutions will be that fit the new way we are living our lives, while re-creating genuine bonds of community. This is, in my view, a central challenge of our times.

Igjen kan Tocqueville bidra med en forståelse av hvorfor dette skjer. Mansfield og Winthrop leser Tocqueville slik:

It is democracy, not merely the market, that makes community, or even association, difficult. The more we extend democracy, the more we instill the restive, individualizing desire for material goods.

Også David Clinton, professor i statsvitenskap ved Tulane University, USA, leser denne frykten hos Tocqueville:

The more remote the governing authority, the less likely the citizen was to rouse himself to defend the public interest, and the more prone he was to devote himself to purely private pursuits.

Tocqueville ser det lokale, politiske fellesskapet som truet av demokratiet. Jo mer makten sentraliseres, jo lenger vekk fra folk flest den er, jo mindre blir folk engasjert i lokale fellesskap. Og en konsekvens av det er at den mellommenneskelige sympatien, som vi så skyldtes det lokale engasjementet, svekkes. Mer demokrati, forstått som sentralisering av makt og distanse til makt: mer egoisme.

Og hva er det som skjer i dag, om ikke nettopp en parallell utvikling mellom sentralisering av makt, delegering av makt til høyere nivåer, for eksempel EU, og en svekket deltakelse i demokratiet. Valgdeltakelsen og medlemstall i partiene synker.

For Tocqueville representerte en slik mangel på kommunal deltakelse, til fordel for egoistisk behovstilfredsstilling, en trussel mot de liberale, demokratiske institusjonene i seg selv, fordi selve samfunns- og verdigrunnlaget for dem ville falle vekk. For mye demokrati undergraver ganske enkelt fundamentet for demokratiet, og demokratiet begår selvmord. Med andre ord: for å bevare demokratiet, skal man være skeptiske til det. For at liberale, demokratiske institusjoner skal vedvare, må deres funksjon og rekkevidde begrenses.

Velferdssamfunn OG frihet
Konklusjonen i Economist er blant annet at et velferdssamfunn er viktig: ”to compensate some workers who loose from globalisation.” Og det er klart at det er viktig at en middelklasse som kjenner trykket fra globaliseringen ikke mister motet og troen på at de kan lykkes. Dersom befolkningen vipper over fra en jakt mot likhet som innebærer en skapertrang og en omtanke om sine nærmeste, til en pervertert likhetssøken som innebærer destruksjon, i denne sammenheng krav om økonomisk isolasjon og ytterligere redistribusjon, vil grunnlaget for det liberale demokratiet svekkes.

Men med lærdommene fra Alexis de Tocqueville i tankene, i en verden preget av økt global samhandling, etablering av overnasjonale maktorganer, samt en relativ økonomisk tilbakegang for den rike verdens middelklasse; synes det enda viktigere (og absolutt mulig å kombinere med et velferdssamfunn) å fokusere på det liberalkonservative har kalt på lenge: Begrensning av offentlige funksjoner, etablering av grenser for velferdsstaten, og overdragelse av makt, innflytelse og aktiviteter til mindre, lokale sosiale og politiske fellesskap. Og til slutt: Se litt mindre på TV da folkens.

Publisert i Minerva #4/06

Litteratur
Clinton, David. 2003. Tocqueville, Lieber, and Bagehot. Liberalism Confronts the World. New York: Palgrave Macmillian.
De Tocqueville, Alexis. 1951. Ouvres Complètes. Paris: Gallimard.
De Tocqueville, Alexis. 1969. Democracy in America. New York: HarperCollins Publishers.
Mansfield, Harvey og Winthrop, Delba. 2004. “What Tocqueville Says to Liberals and Conservatives Today” i Lawler, Peter Augustine (red.). Democracy and its friendly critics. Lanham: Lexington Books.
Ossewaarde, M. M. R. 2004. Tocqueville’s Moral and Political Thought. New liberalism. London: Routledge.
Putnam, Robert D. 1996. “The Decline of Civil Society: How Come? So What?,” The John L. Manion Lecture ved Canadian Centre for Management Development. Minister of Supply and Services Canada.