Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman er Dag Solstads siste roman. Den består av fotnoter til en tenkt roman, og handler om toppdiplomaten Armand V. Armand har gjennom romanen forskjellige diplomatjobber, og ender som ambassadør i London. Han er tidligere venstreradikaler, og opplever en grunnleggende fremmedgjøring i forhold til det politiske system han er en del av.
Det politiske budskapet i boken er omfattende og radikalt. Det bestående sosialdemokratiske tyranni støtter opp om et dyrisk verdenshegemoni ledet av det bestialske USA. I en slik verden finnes kun de som vil styrte makta, og de som støtter den. Solstad bygger, i god gammelkommunistisk ånd, en retorisk motsetning mellom ”oss” og ”de andre,” mellom ”Vesten” og de ”Vesten” undertrykker. Problemet er at det blir ham selv som undertrykker.
Solstads forfatterskaps orientalisme
Armand V. føyer seg inn i rekken av eksempler på det samme i Solstads forfatterskap, hvilket blir tydelig ved å se på hvordan flere av hans bøker gjennomsyres av orientalisme.
Edward W. Saids bok Orientalism (1978) introduserte begrepet orientalisme. Said angrep vestlige intellektuelle som behandlet den arabiske verden og islam på en forenklende og karikerende måte. I ettertid brukes orientalisme mer generelt, som et karikert perspektiv på en kultur, som bygger på et kontekstuelt, for eksempel et politisk, formål.
Arild Asnes, 1970 (1971) gir et godt eksempel på orientalisme hos Solstad. Terje Tvedt, som nå er professor og forskningsleder ved Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen, skrev i 2002 artikkelen ”En munnfull av Kina.” I den analyserer han perspektivet på Kina og Laos i Arild Asnes, 1970. Om hovedpersonens forståelse av Kina skriver han: ”Hans konseptualisering av Kina skjer altså innen et perspektiv fundamentalt preget av dikotomisering og relasjonell definering.” Kina forstås i motsetning til Vesten, og definert i relasjon til Vesten. Kina i seg selv, Kinas historie, eller Kinas komplekse maktstrukturer og sosiale forhold, er uinteressant.
Solstads formål, som AKP-ml-er, med mål om en sosialistisk revolusjon, er, i Arild Asnes, 1970, å bygge en forestilling om den kinesiske Utopi. Perspektivet er i seg selv undertrykkende, fordi det plasserer alle kinesere i bås og lager en homogen og forenklende beskrivelse av dem. I Saids vokabular: Det er orientalistisk.
Dyriske, bestialske og grusomme USA
I Armand V. finner vi den samme tenkningen, med dikotomien mellom ”oss” og ”de andre.” ”Oss” er USA+allierte, altså Vesten, mens det forblir relativt uklart hvem ”de andre” er. Dikotomien er en retorisk konstruksjon, basert på karikaturer og forenklinger; det argumenteres aldri med utgangspunkt i faktiske forhold. La oss se på fire teksteksempler.
1. Første gang USA nevnes, er det i forbindelse med dødsstraff. Armand treffer sin gamle kamerat Hagemann, som deler ut løpesedler mot USA. Løpesedlene handler om et bestemt individ som skal henrettes. På bordet ligger fotoserier. Fotografier av fangene før henrettelse. Fotografier av dem som har blitt henrettet. I avsnittene som følger regner grusomhetsordene tett. Det berettes om de ”mentalt tilbakestående,” ”sinnssyke” og ”mindreårige” som blir henrettet i den ”elektriske stol” eller i ”giftsprøyterommene,” etter ”det siste måltidet.” (s. 30-31) Man kan mene hva man vil om dødsstraff. Men som første presentasjon av USA, gir det et retorisk og følelsesmessig ladet inntrykk av det dyriske og grusomme USA.
2. Dette videreføres i en scene hvor Armand, i et selskap, møter den amerikanske ambassadøren på toalettet. Han blir med ett oppmerksom på hvor pløsete og kjøttfullt ambassadørens ansikt er: ”Den amerikanske ambassadøren hadde altså grisehode.” (s. 217) Episoden foregår i London, og påkaller oppmerksomheten på aksen London – USA; en ladet akse i dagens politiske landskap. Videre gir den Armand innsikt om: ”Den makta han levde under, og hvis tjener han var ... Den rå makta som ble framvist. Dyrisk.” (s. 223) Bruken av retoriske bilder som ”grisehode” forsterker inntrykket av det grusomme USA.
3. Armands sønn blindes som elitesoldat i Afghanistan. Bruken av Afghanistan, knyttet opp til London og USA, knytter an til en ladet politisk debatt. Armand hånet sønnen i det sønnen bestemte seg for å bli elitesoldat, og Armand mener selv at dette bidro til at sønnen senere ikke var til å rokke, og faktisk dro til Afghanistan. Konsekvensene for Armand selv er enorme: ”Han ofret sønnen sin. Han visste han hadde ofret sønnen sin. Han var ikke glad for det. Han var forferdet. Over seg selv. Han hadde med åpne øyne tillatt seg å miste besinnelsen og derved ofret han sønnen sin. Til krigen.” (s. 184) Armand mister besinnelsen og skjeller ut sønnen, i stedet for på en diplomatisk måte å prate ham vekk fra krigen, hvilket ville vært det naturlige for ham. Dette fremstilles som et sønneoffer.
4. Senere får vi følgende betraktning: ”Men alt avhenger av sønneofferet. Gud = USA. Gud = USA. Det betyr at Armand godtar USAs dominans.” (s. 199) Armand ofrer sønnen symbolsk til sin Gud, USA, som i boken fremstilles mer som Satan, den onde, enn Gud. Det symboltunge sønneofferet blir dermed selv et symbol på at Armand er inntatt av makta. Han er under USAs dominans, og aksepterer det. Dette forsterker inntrykket av det grusomme USA. USA fremtvinger sønneofre for å drukne Afghanistan i blod.
Det retoriske er åpenbart. Vi får aldri servert noen retorisk nøytrale eller faktabaserte analyser av USAs praksis i internasjonal politikk. Altså: Perspektivet er orientalistisk. Det Eward W. Said anklaget vestlige intellektuelle for, bør amerikanerne anklage Solstad for.
Andre kulturer er fremmede og undertrykte
Forskjellen mellom den ”Vestlige” kulturkrets og ”de andre” poengteres sterkt i Armand V. Et eksempel får vi i form av Armands refleksjon om eget kulturelt ståsted:
”Armand hørte hjemme i den vestlige kulturkrets, det var hans kultur. Uansett hvor interessert han var i andre kulturer, og hvor mye han lærte om dem, historie, religion etc., og hadde glede av å sette seg inn i deres skikker, og til og med å ta etter disse skikker når høvet ga seg, i all ærbødighet, så var og ble det en fremmed kultur, som fordret dialog og ikke emigrasjon fra hans side. Når Armand mente å observere at den amerikanske ambassadøren i London hadde grisehode, opptrådte Armand som agent for de andre. Det ønsket han ikke, men faktum var at han opptrådte som fientlig agent når han så slike syner. Derav hans forferdelse. For de andre, de fremmede, var dette et helt normalt syn.” (s. 224)
Det etableres en dikotomi mellom ”den vestlige kulturkrets” og ”andre kulturer.” En annen kultur anses som ”fremmed.” Personlig trodde jeg det tilhørte fortiden å betrakte mennesker fra andre kulturer som ”fremmede.” Er vi i Norge i dag omgitt av ”fremmede”? Jeg blir litt usikker på hvem som egentlig fortjener å bli kalt undertrykkende.
Videre blir det å se det grusomme i USAs politikk å være en ”fientlig agent.” En fientlig agent på oppdrag fra ”de andre, de fremmede.” Det finnes i hans politiske univers ingen dynamikk innenfor alliansen USA+allierte. Alliansen er samkjørt og fastkjørt som en sementblokk. Kritikere av den er fiender av den.
Maktforholdene mellom oss og dem understrekes: ”Det er ingen tvil om at Vesten (under ubestridt ledelse av USA) har undertvunget seg resten av verden, og at vi derfor er priviligerte, og at vi som helhet (USA og USAs nære venner) er verdens herrer.” (s. 227) Det handler om konflikt, og det handler om nødvendigheten av å velge side. Støtter du makta, eller gjør du det ikke?
Jeg tipper at ingen i politisk ledelse i vestlige land deler dette perspektivet. Og det skal vi prise oss lykkelige for. Med det har man kun to valg: Underordning eller åpen konflikt (hvilket kan minne om retorikken fra deler av Sosialistisk Venstreparti).
Armand V. inneholder en klassisk retorikk med det formål å dele verden i to. Vesten tvinges, som USA, inn i et orientalistisk perspektiv. Det er oss, altså deg og meg, Solstad anklager for å stå i ledtog med en grusom makt, kalt USA, som undertrykker alle andre. Og han gjør det uten retorisk nøytrale eller faktabaserte analyser. Ikke dårlig.
En retorisk og karikert konflikt
Boken gir oss følgende betraktning: ”Hvis man ser vår tid utenifra, fra framtidas synspunkt, ikke fortidas, hva vil de da si? Om medløpere som Armand V?” (s. 169) Men hvem skal man velge side med?
Vi får ikke mange henvisninger til hvem de andre er. Det nærmeste vi kommer er kanskje en veskeselgende somalier i Venezia. Solstad, beskrives det, står i vinduet over Piazzaen i Venezia, og ser en veskeselgende somalier nede på gaten. Da ser han også, i motsetningen mellom ham selv og somalieren, sin tilhørighet i det imperialistiske system.
Men det hele forblir uklart. Den ene siden, USA+allierte, er karikert og retorisk konstruert, mens den andre siden er lite kommentert og uavklart. Solstad viser igjen at det ikke er de faktiske forholdene som er interessante. Selve dikotomien mellom USA+allierte og de andre er karikert og retorisk konstruert.
Skal vi ta det politiske alvorlig?
Hvordan skal vi reagere på den politiske og retoriske konstruksjonen i Armand V.? Etter at bokens politikk ble kritisert av Aage Borchgrevink (29. sept) og Jonas Gahr Støre (6. okt) i Morgenbladet, svarer litteraturleser Trond Haugen, også i Morgenbladet (13. okt), at Armand V. ikke handler om USA, men om en mann som har valgt demokratiet, men opplever at tilliten til demokratiet raser sammen. Haugen påpeker at Armand V ikke lever i vår virkelighet, men i romanens, og dermed ikke kan dømmes i forhold til vår virkelighet. Uansett, understreker Haugen, kan ikke litterær kvalitet bedømmes ut fra en vurdering av det politiske innholdet.
Jeg er enig i det siste. Litterær kvalitet kan ikke bedømmes ut fra en vurdering av det politiske innholdet. Og Armand V. har sterke litterære kvaliteter. Men hva med det politiske innholdet? skal man, som Haugen, redusere alle bøker med et politisk innhold til refleksjoner om hva som kan skje i et mulig samfunn, i en mulig virkelighet, eller skal man ta deres påstander som seriøse kommentarer og synspunkter i forhold til vår virkelighet? Det er en evig diskusjon. Men blir ikke alternativet til å gi forfatteres politiske synspunkter relevans i forhold til vår virkelighet, en fornærmelse: ”Vi gidder ikke ta deg seriøst”?
Orientalisme som politisk strategi
Skal man ta dikotomien mellom oss og de andre seriøst, er det to måter å gjøre det på. Den første er å mene at det er en tautologi, altså en nødvendig sannhet, slik det kan synes som om Solstad gjør i et intervju med Morgenbladet 13. oktober:
”Er ikke verden delt mellom vi og de andre? Har du ikke vært på en flyplass! Det er jo så opplagt. Hvis jeg er i Kairo – da er jeg en europeer i Kairo. Da vet jeg at det er vi og de andre. [Jonas Gahr] Støre kan ikke oppheve det skillet. Du og vi – det er jo ønsketenkning. Etter min mening er det umulig å snakke om noe annet enn de og vi innenfor den konstellasjonen vi har til den virkelige makten.”Selvfølgelig. Hvis jeg møter en araber, føler jeg et snev av vi og de andre. Men hvis jeg møter en sosialist kan jeg få samme følelsen. Og hvis jeg, som litteraturstudent, plutselig havner på Fysikk-quiz i realfagsstudentenes ølkjeller føler jeg det tett på kroppen. Identitet og møte mellom mennesker er en kompleks, dynamisk og flytende affære. Skal vi ta for eksempel Emmanuel Lévinas’ filosofi alvorlig, møter vi ”den andre” hver gang vi møter en annen person – gjennom møtet med et annet ansikt. Med andre ord: Skillet mellom oss og de andre blir en tautologi.
Den andre måten å ta dikotomien mellom oss og de andre seriøst på, er å ta bokens beskrivelser av USA, Vesten og de andre på alvor. Og det er det veldig naturlig å gjøre. Vi kjenner Solstads bakgrunn i AKP-ml, vi kjenner hans tidligere politiske romaner, hans kritikk av sosialdemokratiet, og tendensen til orientalisme. Den politiske strategien i Armand V. føyer seg naturlig inn i Solstads politiske strategi. Konstruksjonen av USA+allierte som dyrisk og grusom, og de andre som det positive, ”gode” alternativet, gjør at man må ta et valg. Vil man styrte makta, eller vil man støtte den?
Heldigvis ender retorikken med å avsløre seg selv. Både ”Vesten” og ”de andre” forblir retoriske konstruksjoner, uten omtanke til virkeligheten. Armand V. utøver en konseptuell erobring av både ”Vesten” og ”de andre.” Den tilsynelatende stillingtagen med ”de andre” blir kun en manøver for å styrke sin egen kritiske posisjon.
Undertrykkende og illiberal ideologi
Ideologien er undertrykkende og illiberal. Som Terje Tvedt viste at Arild Asnes, 1970 var det, er også Armand V. orientalistisk. Den er et karikert perspektiv både på ”Vesten” og på ”de andre,” som bygger på et politisk formål. Den putter milliarder av mennesker i bås. Heldigvis er den håpløst utdatert. Verden som dynamisk, skiftende, kreativ og fornyende, med et komplekst samspill mellom språk, identitet og sosiale grupper, kommer i bakgrunnen av enkle kategorier.
Solstads idé om det undertrykkende Vesten faller fra hverandre. Det er ham selv som undertrykker. Ikke med materielle våpen, men med språk og definisjonsmakt. Solstads idé om virkeligheten blir viktigere enn virkeligheten. Hvilket vel ofte har vært oppskriften bak "vellykkede” totalitære ideologier?
Publisert i Minerva 01/2007
Posts
No comments:
Post a Comment