MORGENDAGENS MIDDELKLASSE. De elsker jaget etter høyere utdanning og mer penger. De vil heller ha status, familie og materiell velstand enn ryggsekkloffing i Bangkok. Innvandrerne er på vei, og uten postmoderne nykker om individuell selvrealisering vil de nå langt.
– I fjor leste jeg Rich Dad Poor Dad av Robert Kiyosaki. Ifølge Kiyosaki er middelklassen fanget i rotteracet, sier Shafi Adan.
Adan er 17 år gammel. Foreldrene kom fra Somalia for 20 år siden. Han vant prisen ”Top 10 ung leder” i fjor. Adan er beinklar på egne ambisjoner.
– Middelklassen tar utdanning med studielån, huskjøp med huslån og bilkjøp med billån. Når de kommer i 30-årene, sitter de med lån, kone og barn som må forsørges. De rike, derimot, bygger eiersiden, ikke gjelden. Og helt ute av rotteracet er du først med en månedlig, passiv cashflow som overstiger utgiftssiden uten at du gjør noe.
Islam er klar på dette. Hvis jeg kan jobbe, men i stedet sitter på rumpa, er det haram – forbudt, sier Shafi Adan.
Selv jobbet han fra han var 13 år, men i fjor, da han var 16, fikk han nok.
– Jeg bestemte meg for at rotteracet ikke er for meg. Etter tre uker leverte jeg oppsigelse og startet selv.
Firmaet heter Golden Talent. Adan tilbyr kursing i salg, ledelse og markedsføring, som en kan føre opp på CV-en og bygge karriere.
– Det er mange unge som skal søke jobb og mangler ting på CV-en. Når de i tillegg har minoritetsbakgrunn, er det vanskelig for mange, og det er lett å havne i feil miljø.
Latskap er haram
Vi har en voksende innvandrerbefolkning i Norge, og mange av dem kommer fra ikke-vestlige land. Selv om deltakelsen i arbeidslivet stiger jo lenger de er i Norge (fig. 1), og selv om langt flere av etterkommerne er aktive (fig. 2), jobber de likevel mindre. Hva skyldes det?
Et av de viktiste kjennetegnene på den norske middelklassen slik vi kjenner den er at den jobber hardt. Har fokus på høyere utdanning og jobb. Vil tjene penger. Klare seg selv. Koblet sammen med Max Webers idé om sammenhengen mellom protestantisk etikk og den industrielle revolusjon får vi en levende myte: I Vesten jobber vi hardt og klarer oss selv.
Deles denne holdningen av innvandrerne?
Jeg spør Adan hva han mener.
– Den er definitivt ikke vestlig, svarer han kjapt.
– Henger ikke religiøs bakgrunn eller hvilket land man kommer med sammen med om man jobber hardt, om man har gode ambisjoner og aspirerer etter å komme opp og frem?
– Jo. Men også i positiv retning. Islam er klar på dette. Hvis jeg kan jobbe, men i stedet sitter på rumpa, er det haram – forbudt. Ifølge islam skal jeg være en plusside for samfunnet jeg bor i, ikke en belastning. Arbeiderpartiet sier det bra: Gjør din plikt og – deretter – krev din rett.
Adan mener det er mye ambisjoner i det somalske miljøet.
– Jeg var innom Somalsk studentforening på Høyskolen i Oslo, der var det over 100 studenter med somalsk bakgrunn. Og det imponerte stort at det var flere jenter enn gutter.
– Hvilken sosial bakgrunn har familien din fra Somalia?
– Far hadde videregående fra Somalia og gikk rett inn i IT-ingeniørutdannelse i Norge. De siste årene har han jobbet i Hydro og UnoX. Mor har hatt forskjellige jobber. Jeg har vært heldig som har hatt så velintegrerte foreldre. Far har tatt utdanning og snakker språket flytende. De er med på fotballaget, følger med og bidrar. Det betyr mye.
Adan mener at en del av forskjellene i yrkesdeltakelse skyldes holdninger.
– Det er mange hindringer for folk som kommer hit. Det er lett å tenke at hvis jeg får disse gratispengene fra NAV uansett, hvorfor skal jeg gidde å jobbe? For å få de samme pengene, må man jobbe 30-40 timer på Rimi, og det demotiverer. Blant mine venner mener vi at så lenge vi klarer å jobbe, vil vi ikke ha gratis penger. Så vi søker ikke stipender. Og selv om det er en del hindringer i arbeidslivet, liker jeg å tenke alle kan komme seg inn om de legger arbeid i det. Jeg klarte som 13-åring å få jobb på Bunnpris på Skøyen. Da må jo en voksen mann klare det også.
– Er du et unntak blant somaliere i Norge?
– Jeg tror ikke at jeg og min familie er et unntak. Vi blir sett på som det, og inntrykket skapes i media: Somalsk mann voldtok, somalsk mann knivdrap. Men for gjennomsnittsnordmenn her på Bjørndal blir vi sett på som normale mennesker.
Byråkratiet pasifiserer
– Plutselig er det blitt så vanlig å motta trygd at mange innvandrere ikke skammer seg over det, sier Sylo Taraku. Han forteller at der han kommer fra – i det tidligere Jugoslavia – var det også velferdssamfunn, men det å få sosial stønad var forbundet med stor skam.
Taraku kom som flyktning fra Kosovo på 90-tallet, er 36 år og seniorrådgiver og stedfortreder for generalsekretæren i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Taraku ble født inn i en muslimsk familie. Men med en far som var fagforeningsmann, kommunist og ateist, ble Taraku selv ikke religiøs før han kom til Norge, mens han i dag er humanetiker.
– Et mer strukturelt problem, som jeg erfarer i arbeidet med asylsøkere, er mottakssystemet. Det kan gå 5-6 år hvor det er statlige byråkrater som tar vare på deg. Først på mottaket, hvor de bestiller tannlege og lege for deg, så når du blir plassert i en kommune, og en kommunalt ansatt fikser leilighet, kjøper møbler og sender deg på introduksjonskurs. Og selv om du da finner en jobb, sier de nei. Følg kurset. Og etter kanskje 5-6 år eller mer får du høre at: Nå kan du integrere deg.
Jeg har foreslått at man i stedet sier: Du har fått opphold, finn leilighet, klar deg selv. Alle ønsker seg et bedre liv, jeg er sikker på at det ville gått bra for de fleste, sier Sylo Taraku.
Taraku mener at asylsøkerne da har vært så lenge pasifisert at de nærmest er vant til at staten tar hånd om seg.
– Jeg har foreslått at man i stedet sier: Du har fått opphold, finn leilighet, klar deg selv. Alle ønsker seg et bedre liv, jeg er sikker på at det ville gått bra for de fleste. Resten kunne få ekstra oppfølging.
Da han selv kom til Norge, begynte Taraku å jobbe i et gartneri. Han lurte på om han kunne få fast stilling, men sjefen sa nei. Hun ville at han skulle komme seg videre.
– Det var en vekker for meg. Kan jeg det? Kan jeg få bedre jobber? Jeg og broren min, som også jobbet der, tok utdanning. Jeg statsvitenskap i Bergen og han økonomi på BI. Nå jobber jeg med sivilsamfunnet og han er avdelingsleder i en bedrift med milliardomsetning. Vi skjønte at det er muligheter og at man møter velvilje om man prøver.
Taraku mener det skjer endringer i generasjonene som vokser opp i Norge. De er flinkere til å skape nettverk til dem uten innvandrerbakgrunn. Jo mer nettverk, jo viktigere er det å klare seg bra, å vise seg frem for de andre. Når man omgås mennesker som klarer seg bra, inspireres en selv til det samme.
– Ofte er familien sterkere enn man er vant til i Norge. Man møter store forvetninger fra familien, og det å gjøre det godt handler også om å heve familiens status. At man satser mer for å gjøre far og mor stolt, tror jeg bare er bra. Men samtidig kan familien gjør noen valg vanskeligere å ta, særlig i konservative, muslimske miljøer preget av patriarkalske verdier.
Sosial mobilitet
Individualismen står svakere og familien sterkere. Det er vanlig å tenke at normene om å komme seg opp og frem gjelder i samfunnet som helhet. At vi prøver å leve opp til samfunnets krav. Gjelder innvandreres streben i større grad å innfri verdiene til egne grupper?
– Det gjør den absolutt, sier Whyn Lam.
Lam jobber med et forskningsprosjekt på UiO som handler om hvorfor noen innvandrere lykkes. Hun jobber med fire grupper: Vietnamesere, pakistanere, somaliere og nordmenn. Selv er hun født i Vietnam, kom hit som 5-åring og er i dag 36 år. Hun jobber som daglig leder i Mir-nettverket, som jobber for å styrke innvandreres deltakelse i samfunnet. Hovedinntrykket er at de er ekstremt målrettede.
Den sosiale mobiliteten er høyere blant innvandrere enn nordmenn, sier Whyn Lam.
– Blant vietnamesere er det for eksempel tre statusyrker: Lege, tannlege og farmasøyt. Og vietnamesere med alle bakgrunner mener at dette er kjempebra. Blant pakistanere er det lege, advokat og ingeniør som gjelder. Det er ingen innvandrere som nevner kunstner.
– Er dette positivt eller negativt?
– En klar forskjell er at mens nordmenn vil realisere seg selv, vil innvandrere støtte familien. Det handler om klassereise for hele familien. En av konsekvensene er at den sosiale mobiliteten er høyere blant innvandrere enn nordmenn. På 60-tallet brøt mange nordmenn fra arbeiderklassen gjennom barrieren, nå er det innvandrerne som får det til. De jobber hardere og må det for å klare seg.
Lam viser til resultater på nasjonale prøver i England, hvor de som gjør det best er kinesere og nestbest er indere. På tredjeplass kommer den hvite majoritetsbefolkningen.
– Så du mener at aspirasjonsviljen er sterkere blant innvandrerne?
– Ja, absolutt. I dag har de mye lavere deltakelse i arbeidslivet, men for dem som har bodd lenge i landet kommer det til å være helt forskjellig om ti år.
Sterkere ”drive”
Kanskje må man lete etter årsakene til ulikhetene i deltakelsen andre steder enn i aspirasjon. Benedicte Brøgger er postdoktor ved BI, har doktorgrad i sosialantropologi fra UiO og mener at koblingen mellom middelklasse og aspirasjoner bli for vag.
– Man kan ikke si at innvandrere får mer eller mindre av aspirasjonen til å være en del av middelklassen. At folk ønsker å forsørge familien, ha et fint sted å bo, drive en bedrift og slike ting, der tror jeg ikke det er forskjell på innvandrere og nordmenn. Det er heller mulighetsrommet som betyr noe – om folk faktisk har mulighet til å realisere sine drømmer.
”Driven” til å tenke at dette er viktig, dette er noe man må gjøre, er sterkere i mange innvandrerfamilier i Oslo. De satser enormt, sier Benedicte Brøgger.
Brøgger mener at det ikke er noen sammenheng mellom vestlig kulturbakgrunn og et sterkere ønske om å jobbe hardt, ta utdanning, tjene penger og klare seg selv.
– Jeg har jobbet med Oslo som flerkulturell by, og er det én ting innvandrere er opptatt av så er det utdannelse. Å komme opp og fram. Å gi barna muligheter. De ser kanskje at de selv ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, enten fordi de ikke har relevant utdannelse og dørene er lukket, eller fordi de har doktorgrad i kjemi fra Iran, søker 350 jobber, men ikke får noen. Da skal i hvert fall barna kunne lykkes.
Det er en forskjell mellom nordmenn og innvandrere her, understreker hun.
– For innvandrerne står det enormt mye på spill. Den norske tankegangen er at vi har ”rett” til utdanning og jobb. Men ”driven” til å tenke at dette er viktig, dette er noe man må gjøre, er sterkere i mange innvandrerfamilier i Oslo. De satser enormt.
Ifølge Brøgger er ideen om en sammenheng mellom større aspirasjoner i Vesten og sterk økonomisk vekst helt feil.
– Sist gang jeg leste noe om Max Webers teori om betydningen av den protestantiske etikk var det ren slakt, den holdt visstnok mål hverken metodisk eller empirisk. Tvert imot er det mange andre forklaringer på at Vesten ble til rike Vesten. Det handler om teknologi, om bystater og borgerskap. Hvordan borgerne brøt ned adelen og kongens maktmonopol, og hvordan tanken om menneskers rettigheter i kraft av å være borger dannet en vestlig, liberal tradisjon. Det er ingen forskjell mellom Vesten og Østen i det at man ønsker et godt liv. Forskjellen er hva man mener er det gode liv.
Postmoderne nordmenn
Men selv om alle ønsker det gode liv, er det slik at noen jobber mer enn andre. D et er lett å anta at noen i større grad enn andre ønsker å jobbe og realisere typiske middelklassegoder: God økonomi, høy utdanning og selvhjulpenhet. Eller hva?
– Vi har satt en gullstandard for sysselsetting, påpeker Lars Østby, seniorforsker ved SSB. – Slik det er i Norge nå, er det ikke i mange andre land. For 50 år siden var ambisjonen i Norge at menn skulle få jobb og en hjemmeværende hustru. Det er ikke mulig lenger. Men å sammenligne innvandrerkvinner med kvinner i Norge, er å legge lista høyt. Sammenligner man dem i stedet med kvinner i Italia, eller i Norge for 30-40 år siden, er det små forskjeller. Dessuten gjelder lav yrkesdeltakelse særlig dem som selv innvandret, i mindre grad deres etterkommere og i lavere grad jo lengre botid de har.
Mange i Norge bruker friheten til å velge vekk eller utsette høyere utdanning til fordel for andre ting. Innvandrere har i mindre grad en slik valgfrihet, sier Lars Østby.
Østby understreker at vi ikke har undersøkelser av ambisjonsnivået blant innvandrere. Men han tviler på om det ville brakt oss noe nærmere å se om integrering går i riktig retning. Han er mer opptatt av konkrete utfall enn ambisjoner og intensjoner.
– Middelklasse-begrepet blir diffust, i hvert fall hvis det knyttes til en weberiansk tanke om at den vestlige middelklasse har et særpreget aspirasjonsjag. Folk fra land som ikke er protestantiske og vestlige er i stor grad preget av de samme idealene. De vil komme seg opp og frem og har muligens et enda sterkere ønske om å forbedre livene sine.
Han mener at den vestlige middelklassen ikke er mer, men mindre drevet av materialisme og ønske om høy utdanning, kanskje fordi de allerede har oppnådd grunnleggende materielle goder og nå søker det gode liv på andre arenaer.
– Nordmenn uten innvandrerbakgrunn er mer preget av et postmodernistisk ønske om selvrealisering. For eksempel begynner en mye større andel av dem med innvandrerbakgrunn på universitet og høyskole et halvt år etter endt videregående skole. En del av de andre er nok i Latin-Amerika med ryggsekk på jakt etter å finne seg selv.
Statistikken viser at blant norskfødte med innvandrerbakgrunn i alderen 19-24 år var det fra 2002 flere som hadde påbegynt høyere utdanning (fig. 3). Andelen med ikke-vestlig bakgrunn har økt fra 2,4 prosent i 1990 til 6,6 prosent i 2008. Forskjellene i hvilke fag man studerer er kraftig redusert, innvandrerbefolkningen blir altså likere øvrige nordmenn (fig. 4).
Noe som kan leses ut av dette, er at å forstå middelklasseidentitet som streben etter høy utdanning og inntekt, blir for upresist, mener Østby.
– Dette stemte nok mer da jeg var ung. Mange i Norge bruker friheten til å velge vekk eller utsette høyere utdanning til fordel for andre ting. Innvandrere har i mindre grad en slik valgfrihet, for dem er det mer nødvendig å ha utdanning for å få jobb.
Globalt fenomen
– Ønsket om å komme seg opp og frem ved å ta utdanning er et globalt fenomen. Over hele verden ser vi et press på utdanningsinstitusjoner og et ønske om at barna skal gjøre det godt, sier Kari Vogt. – Det gjelder blant annet Asia og Midtøsten.
Vogt er religionshistoriker og spesialist på islam og den muslimske verden. Hun avviser at innvandreres ambisjoner først og fremst er noe de har fått etter å ha kommet hit.
– En tilsvarende utvikling ser vi nemlig også i den muslimske verden. To eksempler kan antyde dette. Egypt har det største utdanningssystemet i Midtøsten. På midten av 60-tallet var 70 prosent av innbyggerne analfabeter, i dag er tallet 20-30 prosent. 71 prosent over 15 år kan lese og skrive. De som har bodd i Egypt, som jeg har, vet hvor mye foreldre ofrer for at barna skal få utdanning. Det er en veldig aspirasjon og vilje i middelklassen der til å få barna sine frem, det gjelder både muslimer og kristne.
Iran er et minst like godt eksempel, mener hun.
– De har den høyeste alfabetiseringen i Midtøsten, omkring 80 prosent, bare Israel ligger høyere. Svært mange iranere, både kvinner og menn, tar høyere utdanning. Og det er i høy grad den nye, velutdannede middelklassen som i disse dager gjør opprør mot regimet.
Samtidig mener hun at aspirasjonene ofte støter mot konservative politiske regimer.
– Store deler av den muslimske verden har et forbenet politiske system, en politisk og økonomisk elite som ikke ønsker at de store gruppene i eget samfunn skal få tilgang på godene. Mange steder trues disse regimene av en ny og velutdannet middelklasse som aspirerer mot nye mål.
Stråler av stolthet
– Det var den vestlige middelklassen som trakk innvandere til Europa. Den har tilkjempet seg en svært attraktiv posisjon i samfunnet.
Khalid Mahmood er bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet. Han er født og oppvokst på landsbygda i Pakistan, i en familie som var godseiere og dermed godt plassert i samfunnet. Han kom til Norge i 1975 og er nå 50 år gammel.
– Er middelklassens ønske om å komme opp og frem et vestlig fenomen?
– Med erfaring fra Pakistan og Vesten er det ingen tvil om at slike ambisjoner er noe jeg vil kalle en universal karakter ved middelklassen. Over hele verden ønsker de å få bedre yrker, mer penger og høyere sosial status.
– Hvor kommer denne myten fra?
– Middelklassen i Vesten har etablert seg som en maktfaktor. Den har langt på vei overtatt styre og stell og er dominerende på alle samfunnsområder. I andre deler av verden er middelklassen prisgitt overklassen. Det er de som bestemmer, og middelklassen tjener dem med mulighet til opprykk gjennom utdanning og ved å klatre i det offentlige hierarkiet.
Jentene tar utdannelse for å bane seg vei ut i verden, for å vise at de kan være vel så flinke og viktige for familiens ære, sier Khalid Mahmood.
– Har innvandrere i Norge samme aspirasjoner som øvrige nordmenn?
– Jeg tror de har langt sterkere aspirasjoner. De oppleverer hindringer knyttet til bakgrunn og vet at de må være ekstra flinke for å oppnå samme status. I karrierejaget er de helt alene – uten foreldre som har gått samme vei og kan veilede.
Mahmood mener at det i tillegg er sterk konkurranse internt i innvandrergruppene.
– De som kom hit først, fikk i større grad ufaglærte jobber. I dag ser de at barna kan ta høyere utdanning og få bedre yrker enn norske barn. Det gir selvtillit. Det er sterke forventninger til at barna skal få god utdannelse og jobb og bli vellykkede materielt sett.
– Er de mer materialistiske enn andre?
– God utdanning er én ting, men den skal være innrettet mot velstand. Det nevnes ofte at: Min sønn har den utdannelsen, den jobben og den lønnen. Det primære for første generasjon var jo å flytte for å bedre sin økonomiske situasjon, det preger dem i dag.
– Er det en mer kollektiv statussøking som angår familien?
– Familien står veldig sterkt. Men samtidig betyr de store fellesskapene mindre. Nordmenn er mer kollektivistiske på vegne av velferdssamfunnet, mens jeg er mer individualist på vegne av familien som enhet.
– Hva med innvandrerjenter som tar høyere utdanning: Gjør de det for å gjøre karriere eller vil de ende opp som høyt utdannede husmødre?
– De tar høyere utdanning for å bli vellykkede, samfunnsengasjerte mennesker. Og dette er et viktig poeng. De har handikap både fordi de er minoriteter, de er kvinner og i tillegg må de bryte ut av en mer patriarkalsk kultur. Jeg tror at jentene tar utdannelse for å bane seg vei ut i verden, for å vise at de kan være vel så flinke og viktige for familiens ære.
Mahmood mener å se tendenser til at dette vil kunne gå bra.
– Jeg ser gamle fedre som kjøres hjem fra moskeen av sine døtre. Det er symbolsk viktig – de anerkjenner datterens prestasjoner. Hos mange fedre i Oslo stråler det stolthet over døtre som har tatt god utdanning og fått jobb.
– Hvordan opplever du aspirasjonene i ditt eget, pakistanske miljø?
– Det er ingen tvil om at folk har sterke ønsker om å komme opp og frem. Jeg merker det på jungeltelegrafen som florerer og blomstrer i moskeen, på kafeteriaen og frisørsalongen. Diskusjonstemaet er barnas utdanning. Den pakistanske delen av befolkningen er i ferd med å løftes inn i middelklassen.
Innvandrere overtar
– Selv om vi har høy innvandring, vil den høye aspirasjonen til middelklassen bestå.
Whyn Lam er også skråsikker.
– Ingen fare. Men om noen år vil innvandrene overta den. Nordmenn er for late.
Lam ler godt.
– Jeg hadde for eksempel et prosjekt på Ringnes, på gulvet hvor de sorterer flasker. Det var tre store grupper, pakistanere, vietnamesere og nordmenn. Vietnameserne klarte å sortere 220 kasser per dag, nordmennene 110 og pakistanerne et sted imellom.
Shafi Adan er ikke i tvil om hvorfor han stiller opp på intervjuet med Minerva.
– Jeg tar et ansvar for å motbevise myter og fordommer.
Adan sympatiserer med Unge Høyre og er klar i sin analyse av Fremskrittspartiet:
– Fremskrittspartiet kan få stor oppslutning, og mange minoriteter støtter dem. Men jeg har et strategisk tips til Siv Jensen. Også den jevne person med minoritetsbakgrunn vil ta skattesnylterne. Voldtektsforbryterne kan voldta jenta deres. Og narkodealerne truer også dem. Jensen burde si ”vi” som både etnisk norske og folk med minoritetsbakgrunn. Og ”dem” som de kriminelle. Da ville vi være en samlet enhet som går mot problemene.
– Hva skal du gjøre etter videregående?
– Gå på BI og studere siviløkonom, før jeg skal spesialisere meg i strategi og ledelse. Det hører du ikke i media fra somaliere hver dag.
Shafi Adan ler hjertelig.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva.
Posts
No comments:
Post a Comment