Sarkozy som Messias

Den franske presidentkandidaten Nicholas Sarkozy iscenesetter seg, med en svart/hvit retorikk, som en frelser som skal erstatte det ”gamle” Frankrike med et ”nytt”. Likevel bør han få muligheten som president.

Av Kristian Meisingset

Etter søndagens 1. runde i det franske presidentvalget står to kandidater igjen. Venstresidens Ségolène Royal og høyresidens Nicholas Sarkozy. Valget – hvis 2. runde avholdes 6. mai – vekker interessante refleksjoner rundt forholdet mellom seriøs, helhetlig polikk og populistisk/ folkelig valgkamp.

Royal er gammelsosialist i fine klær og sminke, og vil gjøre en god jobb i forhold til å konservere det franske samfunnet ytterligere noen år. Etter at sentrumskandidaten François Bayrou røk ut i 1. runde er det ingen tvil om at høyresidens Sarkozy, til tross for svakheter, er naturlig å støtte for liberalkonservative. På minussiden må noteres støtte til proteksjonistiske og nasjonalistiske økonomiske virkemidler, og en unødvendig tøff tone overfor innvandrere, illustrert med sitatet: ”Frankrike: Elsk det eller forlat det.” Likevel vil elementer ved hans politikk være god medisin for Frankrikes hovedproblem:

Over åtte prosent arbeidsledighet de siste 25 år, offentlig gjeld på 66 prosent av BNP, og lavest vekst i EU unntatt Portugal. Systemet ekskluderer underklassen og skaper problemer for innvandrere og ungdom. Økonomien er rigid og mangler liberale reformer de fleste europeiske land har gjennomført. Sarkozy vil blant annet redusere personskatten fra 60 til 50 prosent, fjerne skatten på overtidsarbeid (35-timersuke),øke pensjonsalderen (60 år) og fjerne minstelønn på studentjobber (over 20 prosent arbeidsledighet 15-24 år).

Samtidig har Sarkozy en tøff utfordring. Han forholder seg til en politisk diskurs som er blant de mest statstro i Europa - formet som det er i Frankrikes sentralistiske tradisjon. At Royal en gang ga støtte til Tony Blairs ”tredje vei” var sensasjonelt. At nåværende president Jacques Chirac, fra sentrum-høyre Gaullistene, gjentatte ganger har utropt liberalismen til vår tids viktigste ideologiske fiende, sier sitt. At den filosofiske elite de siste tiår har levert mer eller mindre dekonstruksjonistiske, (post)strukturalistiske og (post)marxistiske profiler som Jean-Paul Sartre, Louis Althusser, Jacques Lacan, Luce Irigaray, Julia Kristeva, Michel Foucault, Jacques Derrida og Jean- François Lyotard sier mye om det intellektuelle klima i kultureliten. Få miljøer har levert tydeligere og mer grunnleggende kapitalismekritikker.

For å vinne med en liberal politikk er det derfor nødvendig å markere tydelig avstand til det bestående. Franskmenns misnøye må spilles på. ”Gammel”, ”ny”, ”morgendagen” og Sarkozys slagord ”Sammen blir alt mulig” blir sentrale begreper. Svart/hvite fremstillinger av problematikker blir måten å vri saker i egen retning. ”Hva kaller man mennesker som tenner på busser som bringer folk til jobb? Hva skal man si til folk som selger narkotika til barn? Jeg sier: Det er noe dritt, og det fortsetter jeg med.” Sarkozys svar på kritikk om innvandrerfientlighet.

Sarkozy spiller elegant på sosialistenes banehalvdel. Som idealer setter han historiske arbeiderhelter. Han sies å ha blant de tykkeste telefonbøkene i Frankrike, med et svært og nyttig nettverk. Han utga for et par uker siden en ny bok (nevn en norsk politiker som klarer det en måned før et valg). Som Der Spiegel sier 7. april: ”Aus diesem Milieu [sosialistkulturen] ragt Sarkozy wie ein Solitär, deshalb muss er sich als Erlöser verkaufen, als Führer eine neue Zeit.“ På norsk: For å vinne over majoritetskulturen må han markedsføre seg som forløser, en fører for en ny tid.

Problemet er at denne retorikken strider mot en liberalkonservativ ryggmarksrefleks. Det er feil av politikere å fremstille seg som forløsere, som Messiaser. Det er feil å bygge en retorikk rundt å erstatte ”gamle” samfunn med ”nye”. Det er kun retoriske konstruksjoner, og derfor mer showbiz enn ærlighet. Demokratiet er en sårbar institusjon som svekkes av overflatiske demagoger. Samtidig er det kanskje slik at for å kunne føre en liberalkonservativ politikk i Frankrike må valgkampen være slik. I valget mellom to onder er det problematisk, men forståelig, at Sarkozy velger den strategien han gjør.

Noe Frankrike vil tåle dårlig er (nok en) president som går så hardt ut som Sarkozy, men som ikke leverer; en anklage jevnlig rettet mot Chirac. Elektoratet har allerede lav tillit til politikerne. En ny president som ikke leverer vil styrke politikerforakten og berede grunnen for sterkere populister. Allerede får fløykandidatene forholdsvis bred støtte. De ekstreme venstrekandidatene pluss høyreekstremisten Le Pen fikk i 1. runde av valget cirka 20 prosent oppslutning. Spørsmålet blir om Sarkozy makter å gjennomføre de reformer han lover. Derfor kan den endelige dommen over Sarkozy ikke felles før han eventuelt har tjent ferdig sin(e) presidentperiode(r).

Publisert 24. april som leder på http://www.minerva.as
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1362&id=2404200709070224126&t=Sarkozy%20som%20Messias

Publisert i endret form 7. mai på ABC Nyheter:
http://www.abcnyheter.no/node/45848