Liberale utopier

Følelsen av å leve i et samfunn uten tradisjoner eller visjoner er utbredt. Men kanskje skyldes det manglende observasjonsevne.

”...jeg tenkte ofte på Sosialdemokratiet da, det gode, trygge sosialdemokratiet, folkhemmet, det hadde gått i grus og det hadde vært hardt for noen, men i virkeligheten hadde det kanskje aldri eksistert som noe annet enn en fattig distraksjon...”

Det er Albert Åberg som forteller. Johan Harstad har skrevet oppfølgeren til det herlige barneuniverset svenske Gunilla Bergström skapte for 36 år siden, som da handlet om hvordan lille Albert vokser opp med sin enslige far. I Harstads Hässelby (Gyldendal, 2007) begynner ting å gå dårlig. Den barnlige idyllen rakner. Harstad plasserer det hele i 80-tallets Sverige, Albert drar på Interrail og hører på The Police og Sting, og det svenske sosialdemokratiet – Folkhemmet – er ikke mer; om det noen gang var, til den noe slitne og bitre farens store sorg.

Men Albert Åberg er ikke alene. En annen som har preget min generasjon er den noe eldre kultforfatteren og 68-er-helten Dag Solstad. Mannen som i flere tiår har dannet radikalismens ytterpunkt i det norske litteraturlivet har etterhvert (selv om det begynner å bli en stund siden nå) gitt opp. Magnus Tollefsrud skriver i dette nummeret om hvordan Solstads forfatterskap utviklet seg i etterdønningene av 68, gradvis mer og mer desillusjonert. Med sine siste romaner ønsker Solstad å skape det han blant annet beskriver som ”sivilisatoriske motstykker til vår tids herskende, og etter hvert altomfattende kultur.” Og det er ikke finkulturen han snakker om.

Følelsen av at en drøm som begynte en gang på 60-tallet døde en gang på 80- eller 90-tallet deles av mange. Hva skal man da gjøre? Sverre Ole Drønen viser i dette nummeret hvordan den franske forfatteren Michel Houllebecq, som forsåvidt hatet alt 68-erne stod for, valgte nihilismen som løsning. Uten mål utover en selv er det bare kortsiktig nytelsjag igjen.

Med et betraktelig videre perspektiv har den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-2005), en av det forrige århundrets største humanister, forsøkt å si noe om vår tid. Ricoeur påpeker hvordan det er ideologiene – de symbolske fortellingene om det som har vært – og utopiene – drømmene om det som skal komme – som spenner ut vårt kontemporære, sosiale handlingsfelt. Et samfunn hvor ideologiene styrer blir reaksjonært, mens et hvor utopiene styrer blir totalitært. I Ricoeurs øyne er vi i vår tid for løsrevet fra dem begge. Som hos Solstad (og Albert Åberg) er vi på sett og vis historieløse, uten særlig kontakt med en meningsfull fortid og for lite motivert av fremtidsvisjoner større enn oss selv. Og hva blir da resultatet annet enn Houllebeqcs rotløse senmodernitet?

Men kanskje er historien en annen. Arild Pedersen beskriver i dette nummeret Ole Martin Skilleås’ arbeid med vinfilosofi, et område som aldri før har vært seriøst behandlet. Hva det skyldes kan diskuteres. Men det er ingen tvil om at den akademiske luften de siste årene har blitt betraktelig lettere. Når man ikke lenger trenger å befeste vitenskap i hverken guddommer, absolutte sannheter eller andre overspennende strukturer, er det mer plass til å høre på dem som sier noe spennende om hvordan man kommer frem til hva god vin er.

Og henger ikke dette på et vis sammen med de liberale utopiene? I et liberalt samfunn har ideologiene og utopiene i stor grad blitt personlige. Historiene om hvor man kommer fra og hvor man skal hører til en selv, familien og ens nærmeste venner. Vil ikke dette samfunnet, hvor man lar andre velge egne veier uten å tro at man vet bedre enn dem, danne et bolverk mot autoritære og maktkonsentrerende tendenser? Albert Åbergs drøm om Folkhemmet – stedet hvor alle skal bo sammen som søsken – kan godt dø.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør

Publisert som kulturleder i Minerva 01/08.