Bedre styring, friere forskning

Universitetene må prioritere bedre for å oppnå høy kvalitet, men de må ikke prioritere vekk friheten.

Den rødgrønne regjeringsperioden har vært sørgelig for høyere utdanning og forskning, og bevilgningene burde økes. Men også med høyere bevilgninger står universitetene overfor store utfordringer. Kvaliteten er på mange områder for lav, og det er for langt mellom toppene. .

Her er Universitetet i Oslo et godt eksempel. Særlig på forskningsfeltet blir det stadig mer prekært å prioritere. I evalueringen av Kvalitetsreformen melder mange forskere om manglende sammenhengende tid til forskning. Det dukker også stadig opp bekymringsmeldinger om kutt i undervisningstilbudenes kvalitet. Utvilsomt burde oppfølging, tilbakemeldinger og forskningsnærhet prioriteres over å ha et høyt antall studenter.

Da må det prioriteres bedre. Med økende internasjonal konkurranse – og internasjonalisering av studentmassen – er det liten grunn til at et universitet skal favne om så mange fag at man ikke makter å satse skikkelig og konsentrert – slik er det til dels i dag.

Ved Universitetet i Oslo nærmer ”Prosess faglige prioriteringer” seg resultater – målet er å prioritere ressursene tydeligere.

I dette arbeidet er det særlig to utfordringer som må møtes. For det første må universitetet ha en ledelse som har styrke og visjoner til å gjøre nødvendige prioriteringer og endringer, også når dette er smertefullt. For det andre må en sterkere ledelse forstå hvor den skal styre – og hvor den ikke skal styre: Den enkelte forskers frihet må styrkes.

NIFU STEPS evaluering av Kvalitetsreformen mener det går i riktig retning på det første punktet: ”Det har blitt et økt fokus på strategiarbeid i styrene, og styrene er blitt mer beslutningskraftige og i stand til å foreta prioriteringer.” Det er bra, men det er langt igjen.

Dagens ledelse møter ikke utfordringene. Nåværende rektor, Geir Ellingsrud, har i sin periode fra 2005 ikke maktet å etablere en tydelig visjon, og lite har skjedd. En undersøkelse nylig viser at UiOs ledelsesmodell sliter med omdømmet. Det er mange fordeler med valgte ledere – men hvis ledelsen ikke makter å ta nødvendige grep, undergraver den på sikt systemets legitimitet.

Videre gir en rotete og uoversiktelig struktur uklar ansvarsfordeling og dårlig styring. Det humanistiske fakultet et et godt eksempel. Med maktfordeling mellom fakultetsledelse, institutter, programmer og fag er det nærmest umulig å gjennomføre en tydelig ledelse. Så i stedet for at universitetet vil makte å gjennomføre endringer, flytte ressurser og spisse profiler, kan resultatet komme til å bli en lang, lang prosess som fører svært lite med seg.

Om ledelsen må styre bedre, og styre mer i stort, bør den til gjengjeld styre mindre i detalj.NIFU STEP påpeker at utviklingen nå ”de-kopler ansatte og studenter fra kvalitetsarbeidet heller enn å involvere dem”. De som berøres av endringene fremmedgjøres fra ledelsen.

Det er mange tegn på at den enkelte forsker overstyres på flere nivåer. I Stortingets forskningsmelding pekes det ut hvilke temaer forskning i Norge særlig skal satse på, og dette følges opp blant annet gjennom tildelinger fra Forskningsrådet. Andre eksempler er de humanistiske fakultetene i Bergen og Trondheim, hvor Regionalisering og Globalisering er sentrale temaer.

Faren med tematiske satsinger er at en sentral planleggingskomité bestemmer hvilke temaer som forskes på, i stedet for at lokal kreativitet, forskningsspørsmål og kvalitet belønnes med midler og muligheten til å bli internasjonalt ledende. Deler av Universitet i Oslo har stått mot en slik utvikling, men også i den nye ”Prosess faglige prioriteringer” dukker det opp 5 store temaer som universitetsstyret så og si ”godkjenner” som store satsinger.

Når temaet for forskningen bestemmes på politisk nivå eller sentralt på universitetet, blir resultatet ofte politiske korrekthet som dertil er dårlig tilpasset den enkelte forskers evner, styrker og interesser. Det skaper fort middelmådighet – prioritert, kraftsamlet middelmådighet, kanskje, men middelmådighet like fullt.

Alternativet er å prioritere enkelte fag, enkelte forskere (og altså nedprioritere andre fag, strupe midlene og legge dem ned der det er nødvendig), og så gi dem større frihet til å forske på det de vil.

Universitetene trenger bedre ledelse og tydeligere prioriteringer; men de trenger også mer frihet for forskerne. Ja takk begge deler er mulig – og nødvendig.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør

Publisert som leder på www.minerva.as 30. oktober 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=3010200813184728672&magasin=ja