Av Kristian Meisingset
_____Was geschieht,
_____Wenn ein Mensch seine Entschlüsse gefasst,
_____alle notwendigen Vorbereitungen getroffen hat
_____und einen ersten Schritt tun will, seinem Ziel entgegen,
_____und was, wenn er endlich
_____einen Fuss vor den anderen setzt? (352)
Jeg har egentlig alltid vært fascinert av mennesker som dedikerer livene sine til å klatre opp på de høyeste toppene av verden. Den intense lengselen etter å utfordre og mestre seg selv, sin styrke og frykt nok til å bestige vakre og farlige høyder driver dem til å arbeide i flere år med bare disse målene i sikte. Hva sier det om mennesker at de opplever å nå sine endelige potensial og drømmer når de nyter utsikten fra det høyeste punktet på kloden?
Den østerrikske forfatteren Christoph Ransmayr (f. 1954) – som Sverre Dahl gir betegnelsen ”Østerrikes kanskje betydeligste prosaist i dag” , en hedersbetegnelse gitt at Østerrike de siste årene har fostret storheter som Peter Handke og Elfriede Jelinek – besitter denne fascinasjonen. I 1984 ga han ut romanen Die Schrecken des Eises und der Finsternis. Den handler om Karl Wayprecht og Julius Payers faktiske Nordpol-ekspedisjon på vegne av Østerrike-Ungarn på 1800-tallet. Skildringen av den beinharde og tidvis grusomme utforskertrangen blandes med mystifisering og romantisering av de enorme, destruktive kreftene som råder isødene i polhavet. I 2006 ga han ut sin foreløpig siste roman, Der fliegende Berg, som er planlagt utgitt på Bokvennen i Sverre Dahls oversettelse. Patrick, den irske hovedpersonen i romanen, bestiger et uoppdaget fjell i Tibet med sin bror Liam, en tur som skal koste sistnevnte livet. Også Ransmayr selv er opptatt av å utforske øde, høyereliggende områder. Han har lagt ut på flere ekspedisjoner og besteget mange fjell, blant annet sammen med den beryktede Reinhold Messner, førstemann til å bestige alle verdens topper over 8000 meter.
Etter å ha lest Der fliegende Berg, slår det meg hvordan hovedpersonene i den drives av den samme merkelige fascinasjonen. Hva sier det om folk at de slutter i gode jobber i henholdsvis skipsfart og IT-industri og flytter tilbake til den samme perifere og forlatte øya utenfor Irland som de vokste opp på, uten tilgang til fastland utenom i godt vær, uten sosial omgang med hverken kvinner eller menn (Liam er homofil)? Hva sier det om dem at de på denne øya tilfeldigvis, på internett, kommer over en mørk fjellside på et bilde tatt av en kinesisk pilot som rett etterpå styrtet, en fjellside tilhørende et fjell som ikke er nedtegnet på noe kart, et fjell som kanskje kan være verdens høyeste, ikke besteget av noen, en hvit flekk i verden, en mulighet for en eventyrlig oppdagelsesferd, og at de så bestemmer seg for å bruke de neste to årene av sine liv til å trene til fjellreisen? Når de så, etter en mildt sagt spennende reise, nærmer seg toppen, snubler Patrick i feberrus oppover fjellsiden mens han fantaserer om forløsningen på toppen: ”Die Erlösung, die allein dort oben, am Gipfel, zu finden war” (344). Det synes som galskap, og boken er briljant fordi det forblir en mangefasettert gåte hva det er som driver mennene til ytterpunktet. Nettopp ordet gåte, Rätsel, henger igjen i ørene etter å ha hørt boken fortalt. Ransmayrs ”r”, som på den distinkt østerrikske måten dirrer rolig i ganen før den munner ut i det vokalladede ”-ätsel”, gjør også selve ordet gåtefullt. Reisen mot fjellet antar en symbolsk form, som en arketype over menneskers streben mot å nå mål, og slik får refleksjoner over denne gåten, hva som ligger bak mennenes handlinger, en bredere betydning.
I artikkelen skal jeg si noe om denne gåten, om hva som driver Patrick og Liam til å bestige fjellet. Som en del av dette vil jeg påpeke hva jeg mener er liberalistiske innsikter i fortellingen om de to personene.
***
Hvorfor legger Patrick og Liam ut på reise for å bestige dette uoppdagede fjellet, som kalles Phur-Ri (det flyvende fjellet)? Dette er et spørsmål også Patrick selv strever med. Liam er den eldre broren, pådriveren, lederskikkelsen og planleggeren av turen. Hvorfor er det så viktig for Liam å nå toppen av Phur-Ri? Liam har overtalt Patrick til å flytte tilbake til øya i Irland, Horse Island. Etter dette virker det som om Patrick i stor grad styres av brorens ønsker og planer. Hvorfor følger han i Liams fotspor? Der fliegende Berg er Ransmayrs første roman i 1. personsperspektiv, den fremstilles som Patricks nedtegnelser, skrevet etter at han vendte tilbake til Horse Island med nyheten om brorens død. Den åpner med grusomme erindringer fra toppen av Phur-Ri, hvor broren omkommer. Resten av romanen blir både en beretning om reisen og et forsøk på å forstå hvorfor den var nødvendig.
Innledningsvis, etter at vi har fått vite hvordan Liam oppdager den hemmelige fjelltoppen på et bilde, oppgir Patrick tre mulige begrunnelser for reisen. Det første er fascinasjonen over det ukjente. En hvit flekk i verden åpner for et nytt område å projisere sin fantasi og sine dagdrømmer på: ”...in den wir dann ein Bild unserer Tagträume einschreiben können” (43). Den hvite flekken står i skarp kontrast til den målbare og konstruerte verden som særlig for Liam er kjent fra astronomien og geografien. Den åpner for: ”Fluchtlinien eines Traums” (43) og en verden som: ”nirgendwo anders zu finden waren als in unserem Kopf”. (43) Slik blir søkenen en kombinasjon av å oppdage det ukjente og å påskrive en ukjent verden sine egne forestillinger. Avsløring og overskrivning i samme bevegelse.
Den andre begrunnelsen er den motsatte, nemlig erkjennelsen av at hvert skritt bringer dem dypere inn i egen historie. At kontakten med det fjerneste også vil representere forbindelseslinjer til det kjente. Nærmere bestemt handler dette om barndommen med fjellturer rundt Kerry og Cork med faren. Persondramaet dem imellom, med faren som en slags paramilitær leder, Liam som yndlingssønnen, ”...seinen wahren Sohn...” (52), og Patrick som en pysete, klagende etterdilter, gjentas i forholdet mellom de to brødrene på vei på Phur-Ri. Nåtidsfortellingen blir også en fortelling om fortiden, og kontakten med det nye en anledning til å minnes det forgangne. Dette gjentas på ulike måter i løpet av romanen, både ved at karakterenes handlinger og følelser ofte synes motivert av det fortidige heller enn det nåtidige eller fremtidige, og også ved at denne teksten i seg selv representerer fortellerens ønske om å vekke til live og gjennomleve det fortidige.
Den tredje og siste begrunnelsen er ikke egentlig en begrunnelse, men en årsak. I etterkant av Liams død i Phur-Ri drømmer Patrick at det ikke er lengselen etter det fjerne eller noe annet som driver dem, men heller at fjellet selv finner dem som sine ofre. Og at det så suger dem til seg og virvler dem opp i forlattheten og pusteproblemene i det høyeste høye, ”...unter einen dunklen Himmel, der selbst am Tag Sternbilder trug” (46). Slik blir fjellet en selvstendig aktør. Dette har en positiv side, gjennom at skildringer av naturen og fenomener i løpet av reisen blir rike og stemningsfulle og i seg selv legitimerer ønsket om turen. Men mot slutten får det en mer dystopisk side, ved at fjellet antar en tyrannisk natur som tvinger dem videre: ”...uns zwingen, nun ohne die Möglichkeit einer Umkehr, näher, immer näher zu kommen” (322). Og de klatrer: ”...unserer Bestimmung entegen” (322). Phur-Ris mystiske natur forsterkes av mytene som fortelles av nomadeklanen brødrene følger oppover i de tibetanske fjellene. For nomadene er fjellene tilreisende som en gang fløy til verden for å hjelpe mennesker: ”...waren ihren zu Hilfe geflogen” (147). Mellom fjellene kunne de finne ly for seg og sine dyreflokker. I fjellene kunne gudene finne sted å bo på kloden. Men en gang kommer fjellene til å reise fra verden igjen, og i romanen forklarer dette de endeløse slettene med bønneflagg som munkene i de forlatte klostrene i fjellsiden planter i bakken. De fungerer som stifter som holder fjellene fast til bakken. Besjelingen av fjellene forsterkes av fortellerens tolkninger av naturen og bidrar til romantiseringen og mystifiseringen av den voldsomme, forlatte, opprinnelige naturen som også preger den tidligere nevnte Die Schrecken des Eises und der Finsternis.
Samlet åpner de tre begrunnelsene mer for en gåte enn for et svar. Reisen blir til noe mer enn bare en tindebestigning. Som symbolsk fortelling handler den om hvorfor mennesker i det hele tatt beveges til å fatte en beslutning, treffe nødvendige forberedelser og ta det første skritt. Dermed kan den også bli interessant i en politisk-ideologisk sammenheng.
***
Allerede tidlig blir det tydelig at de nevnte begrunnelsene ikke gjelder likt for de to brødrene, og denne spenningen forsterkes i løpet av romanen. Liam fremstår raskt som den målrettede av de to, en målrettethet som også innebærer en innelukkethet og manglende interesse for broren og øvrige omgivelser. Dette skyldes at hans søken mot den hvite flekken er en søken tilbake til det kjente. Det første som demonstrerer dette er forholdet til faren, Fergus. På veggen hjemme hadde Fergus bilder av alle han kjente som hadde utvandret til andre steder i verden, og et verdenskart hvor hvert enkelt av disse nye stedene var avmerket. For Fergus var dette det ekte Irland, et Irland som strakk seg ut over hele verden. Selv om han har drømt om å dra ut selv: ”Auf und davon!” (57), så gjorde han aldri det. Han ble værende: ”...unter einem unverrükcbaren Himmel an einem unverrückbaren Ort” (57). Slik knyttes Fergus’ mislykkede livsprosjekt og patriotisme (han var nasjonalist og IRA-tilhenger) til søkenen mot ukjente steder hvor det ekte Irland finnes og opprettholdes. Samtidig forbindes dette med å klatre. Flere ganger hører vi om Liam og Patricks turer med faren. Liam elsket disse turene. Patrick hatet dem, og han minnes en sang faren dro i gang når stemningen ble dårlig: ”Vorvärts Kameraden!, nur oben, ganz oben führt jeder Weg abwärts und lie-hiegt uns Irland, liegt uns ga-hanz Irland zu Füssen...“ (296). Irland knyttes til fjellbestigning. Mantraet ”oben, ganz oben“ klinger gjennom hele romanen som en besvergelse av klatringens oppadstigende bevegelse. Vel oppe på en av de mindre toppene før Phur-Ri knyttes Liam og faren sammen gjennom Patricks gjenkjennelse: ”...glich er wieder unserem Vater” (169). Liams behov for å nå toppen av Phur-Ri, den hvite flekken på kartet, kan dermed forstås som et behov for å oppfylle farens visjon om det ekte Irland. Han projiserer fortiden på egne handlinger og lar den erstatte en mer ekte nåtidsorientering.
Også Liams IT-interesse bidrar til å forklare hvordan hans ønske om å oppsøke det ukjente fjellet egentlig er en bekreftelse av noe kjent og eget. Patrick beskriver hvordan Liam jobber med digitale konstruksjoner av verdens fjell, daler og jordplater. I denne verdenen blir Liam herre og styrer alt: ”Allein in seinen virtuellen Animationen genoss mein Bruder die Unbegrenztheit von Herrschaft...” (81). I den digitale verdenen kan han konstruere høydelinjer, topper og havbunner helt etter egen vilje, som en gud. Bestigningen av Phur-Ri blir en innfrielse av egen skapermakt. Parallellen mellom konstruksjonen av fjellet på pc-en og det virkelige fjellet trekkes stadig. For Patrick er likheten en overraskelse, men Liam stusser ikke over at: ”...dieser Berg da war, einfach da...” (281). Liams makt over det virtuelle overføres til virkeligheten, fordi de følger sporet fra den ene verden til den andre: ”...so einer Spur zu folgen, die aus Liams matt leuchtenden virtuellen Welten in die Wirklichkeit führte“ (291). Liams tindebestigning blir en bekreftelse av en makt som på Horse Island erstattet alle hans lidenskaper og ønsker som verden utenfor ikke innfridde, en måte å bekrefte seg selv i møte med en verden som i utgangspunktet overhodet ikke former seg etter egne ønsker.
Liams søken mot det ukjente peker mot en gjenoppretting av det tapte og samtidig en fortrengning av tomrommet han aldri klarte å fylle med reelle følelser og lidenskaper. Et av Patricks utsagn bekrefter i en flertydighet dette: ”Für Liam war alles leicht zu begreifen ... Jeder unserer Schritte diente einem einzigen Zweck, der Tilgung einer Leerstelle auf seinen Karten“ (90). Hvert av Liams skritt skal fylle tomrommet på kartet hans, et tomrom som peker utover på farens uoppfylte fremtidsdrømmer og egne uoppfylte ønsker. Liams jag mot toppen av fjellet blir til et monolittisk jag som fortrenger alle andre interesser og all oppmerksomhet mot nåtiden og andre mennesker. Patrick tolker dette i en frustrasjon over Liams ignorering av omgivelsene i Kina og Tibet: ”Liam wollte nichts sehen, Liam wollte nichts hören. Liam entwarf. Liam träumte“ (95). Og litt senere: ”...du bist ja blind. Blind und taub” (97). I stedet for å se og høre på omgivelsene ”entwarf” og ”träumte” han. I stedet for å la omgivelsene prege seg selv vil han projisere egne forestillinger og drømmer på dem. Derfor blir toppen avgjørende, fordi den skal tjene til å sementere selvforståelseen og relasjonen til fortiden. Kun etter bestigningen kan han snu og dra tilbake til Horse Island og utøve sin makt: ”...wo er herkam, ans Meer, nach Horse Island ... vor seine Bildschirme, auf denen die Berge sich allein nach seinem Befehl erhoben und wieder verschwanden” (162). At dette fremstår som en umulig og i seg selv håpløs lengsel peker kanskje dystert mot det eneste stedet Liam kan finne fred: I døden.
Det er mindre klart hvorfor Patrick blir med på turen. Han er også mindre oppsatt på å nå toppen. Likevel er hans søken mot det ukjente ved virkeligheten mer genuin enn Liams. Dette blir tydelig blant annet i hans underlegenhet overfor broren og hans aggressive utbrudd mot dennes ignorans overfor virkeligheten. I motsetning til Liam er han ofte forvirret, begeistret og overveldet over alt: ”...ich hörte und sah...” (107). Patrick bruker mye tid på bare å høre, se og sanse. Han vil oppfatte hva som skjer rundt i et forsøk på ikke å påskrive det sin egen fantasi eller tolkning. Det samme gjelder i møtet med nomadeklanen, hvor Patrick lytter til historiene de forteller og setter seg inn i nomadekvinnen Nyemas perspektiver og myter. Ønsket om å være åpen for verden innebærer ingen passivitet, men heller en aktiv holdning og vilje til å leve seg inn i, å være i denne verdenen. Dette gir teksten, som Patrick jo har nedtegnet, en underliggjørende og rik dimensjon. For eksempel når han betrakter skyer i dalene og fargene som stadig endrer seg, som om skyene ikke bare regner, men blir til fargespredere som kontinuerlig forandrer verden: ”...sondern auch Farben [spendeten] und tönten so das Bergland abwechselnd mit allen Wellenlängen und Spektren das weissen Lichts” (140). Eller når han svømmer i sjøen utenfor Horse Island: ”...hatte ich manchmal das Gefühl über Abgründen, Tälern, Gipfeln dahinzufliegen“ (35), og slik syntetiserer høyde og avgrunn, å fly og å flyte med hverandre. Når de nærmer seg Phur-Ri endrer fjellet seg stadig som i en dans: ”...wie in einem langsamen Tanz zu drehen...” (295), det skifter form: ”...wechselnden Gestalten” (295). Slik viskes grensene mellom myte, fantasi og virkelighet ut. Å være i verden er å være i en utrolig verden. Fjell som flyr blir bare en lengre vei ut på den ene siden av skalaen. Slik blir perspektivet utvidende og underliggjørende. Det søker i sin fortellerhandling, altså i Patricks tolkninger, det ukjente.
På den andre siden handler også romanen om Patricks søken mot det kjente. Det mest åpenbare eksempelet på det er selve fortellerhandlingen: Han har nedtegnet erindringene. Men dette har paralleller i historien. Hvorfor har han i utgangspunktet egentlig flyttet tilbake til Liam, til Horse Island? Liam har åpenbart gjort en grundig jobb med å overbevise ham om at det ville være riktig. Men det er ikke bare derfor. Patrick deler med Liam en lengsel etter en: ”...unverrückbaren Ort unter einem unverrückbaren Himmel...” (28) (Ransmayrs kursivering). Selv om, som han sier, de begge visste at et slikt sted ikke finnes. Det virker som om også Patrick har erstattet et liv av uinnfridde lengsler med livet på Horse Island. De er overflatiske brødre, som aldri snakker om hverken kjærlighet eller personlige lidenskaper. Det eneste de deler er minner om barndommen. I nåtiden forblir de fremmede. Likevel nedtegner Patrick teksten, som er full av triste og kjærlige minner om broren, faren og moren, Shona. Likevel blir han med på turen med Liam, tilsynelatende uten grunn. For meg blir turen en besvergelse overfor en fortid han lengter etter, som han husker, som lyser opp livet hans: ”...meinem Heimweh, das nicht bloss Schauplätzen, sondern Menschen galt, ihren Stimmen, ihren Umarmungen, den Kosenamen...” (286). En hjemlengsel som Liam ikke kjenner til.
Denne tolkningen, at turen for Patrick er en besvergelse over fortiden, styrkes av to skrivehandlinger. På vei opp til Phur-Ri blir Patrick syk, og de bestemmer seg for å snu når han blir frisk. Men Patrick overtaler Liam, og de går videre sammen. På toppen av Phur-Ri skriver Patrick navnene deres i snøen med isøksen. Overfalt av en storm styrter de i panikk ned fjellsiden. Og etter at Liam er begravet i is, steiner og snø kryper Patrick rundt i timesvis, om natten, og graver og klorer for å finne ham. Følelsen av at han har drept sin bror er påtrengende: ”Ich habe meinen Bruder getötet” (342). Han mister fingerneglene og ødelegger hendene: ”Erst jetzt, endlich, schrieb ich, schrieb ich wirklich ... mit tobenden Fingerkuppen in den Schnee, unlesbare, blassrote Zeichen.“ (100) Patrick skriver med blødende fingre i isen. Ikke navnene men røde, ulesbare tegn. Han forteller at nå på Horse Island, mens han skriver ned teksten, er det fremfor alt dette han husker. Nedskrivningen av navnene og uforståelige tegn på Liams grav fungerer som besvergelser over fellesskapet og den ubeskrivelige sorgen. Det handler om å gjøre fellesskapet virkelig og levende og samtidig minnes noe som er forsvunnet. En slik innrisning gjentas i nedtegnelsen av boken, som kaller Liam og de andre tilbake til livet, til verden og virkeligheten, men samtidig uttrykker sorg over at de for alltid er borte.
Slik blir reisen til Phur-Ri både for Liam og Patrick en søken mot det kjente gjennom det ukjente. Den store forskjellen er hvordan dette for Liam er en monolittisk holdning som sperrer for alt annet. Patrick har en lidenskap Liam mangler, nemlig kjærligheten til å se og høre, å utfordre egne perspektiver for å lære nytt om verden rundt seg. Patricks ydmyke holdning reflekteres ikke minst i fortellingens åpne og gåtefulle fremstilling av karakterenes ulike og sammensatte motiver for å reise.
***
Ransmayr har i andre romaner som Die letzte Welt (1988) og Morbus Kitahara (1995) kritisert autoritære samfunn, og virkelig politisk-ideologisk blir Der fliegende Berg når spenningen mellom Patrick og Liam relateres til konflikten mellom Tibet og Kina. På gjennomreise beskrives det totalitære styret. Fremskritt og opplysning avsløres som en grusom bløff. Tibet fremstilles som et land av barbarer, og hæren har bragt med seg ”...ein neues Zeitalter...” (109). Med bomber og vold angriper fornuften ignoransen: ”...die revolutionäre Vernunft gegen die Unbelehrbarkeit...” (110). De bringer med seg råstoff til Kinas fremtid i form av trær fra Himalaya. Landet legges øde tilbake: ”...ein schattenloses, verwüsetes Land” (111). Slik kamuflerer Kina grusom undertrykkelse som opplysende fremskritt, og Patrick kobler som forteller dette til Liam.
Liam, som Patrick i denne delen av romanen kaller ”Master Kaltherz”, bryr seg ikke om det som skjer rundt ham. Han har kun fjelltoppen for sitt indre øye, og det holder. Alt før de reiser vet de hvorfor regimet slipper dem inn. De har kontroll med hva de skal få se, og de skal få se at det er fredelig og rolig. De skal bli vitner – Zeugen (83) – til hvordan Tibet under Kinas ledelse blomstrer i fremskritt. Men Patrick blir tvert imot vitne til hvordan regimet undertrykker munker, hvordan fanger brutalt føres vekk, han ser utbrente vrak, ruiner av klostre – og broren er fullstendig uberørt. For Liam er spørsmålet kun om noe er et hinder eller til hjelp. Og alle slike spørsmål kan besvares med et ja eller et nei. Slik gjør han verden om til kolonner i et regneark, og: ”alles Wirkliche ... zu verblassen begann” (95). Liam og regimet kobles symbolsk sammen. Begge er opptatt av å se verden gjennom egne forestillinger og drømmer heller enn å se og å høre den. Begge representerer en ny tidsalder som med sin teknikk og fremskritt pretenderer å bringe verden fremover. I romanen fremstilles dette som falskt. Fergus, deres far, døde av sorg over grusomme minner i fortiden: ”...fiel tiefer und tiefer in seine Erinnerung...” (227). På samme måte er Liam i ferd med å miste sitt liv på grunn av mål som ikke har noe med verden rundt ham å gjøre, kun minner og fantasier. Symbolsk fører målet ham i sin død. Kanskje er det nettopp derfor Liam må dø, på det symbolske nivå blir det en fullbyrding av hans bestemmelse. Dette peker tilbake på Kinas regime og fortellerens dom over det. Regimet opphøyer og forfølger sine gode mål om fremskritt, men målene har mistet kontakten med virkeligheten og menneskene i verden. Tilbake står et uthulet diktatur hvor død skjules eller kamufleres som et nødvendig onde.
Patrick peker på en annen politikk. Hans evne til å være i verden på en måte som ikke bare anerkjenner, men dyrker konfrontasjonen med det ukjente og gleden over å forestille seg nye måter å se på verden på, står i skarp kontrast til Liam. Det er interessant at romanen underkjenner Liams fantasi til fordel for Patricks virkelighetsnærvær. Men dette må forstås på en spesiell måte. Liam lar projiseringene av fantasien gå ut over andre. Som også Kina lar sine fantasier om det perfekte samfunn knuse andres virkeligheter. For Patrick er alle individer en gåte, ein Rätsel. Når Patrick forteller historiene om andre er det som flertydige og motsetningsfylte tolkninger. Selvfølgelig krever også det fantasi, men det er en fantasi som brukes til å forstå og respektere, ikke til å undertrykke. Dette kombineres med en innsikt i verdens forgjengelighet. Hans besvergelser av fortiden er kombinert med en aksept og sorg over at det er tapt. Et sted erkjenner han at: ”...dass, was ist, nicht bleiben kann” (211). Derfor kan Patrick leve seg inn i, forelske seg i og ville tilbringe resten av livet med Nyema, fordi han kan forandre seg og søke det fremmede på dets egne premisser.
I en politisk-ideologisk sammenheng kan motsetningen mellom Liam og Patrick abstraheres til en generell motsetning. På den ene siden et politisk perspektiv som fremholder en stats mulighet til å sette mål for sine innbyggere, og som forsvarer at staten tar aktive grep og styrer innbyggerne i denne retningen. I romanen vurderes dette negativt, fordi det impliserer en underkjennelse av individenes egne perspektiver og moral. Mangfoldigheten i romanens tilnærming til Liam og Patrick understreker det prinsippielt umulige i en uttømmende kartlegging av menneskers grunner til å gjøre som de gjør – og mot dette stilles mennesket som gåte – som Rätsel. På den annen siden formidles dermed en mer ydmyk politisk holdning. Mennesket skapes og kan kun forstås lokalt, gjennom de lokale mytene og tradisjonene, og gjennom de rent individuelle perspektivene på verden. Det er umulig for en statsmakt å kartlegge eller forstå dette, det kan kun individer som er sammen med hverandre forsøke. Derfor må man være uendelig forsiktige når man setter mål på vegne av staten. Dette er en innsikt som ligger til grunn for de konservative og liberalistiske ideologiene. Et sitat fra Lars Roar Langslet kan illustrere: ”...der hvor den individuelle frihet respekteres i sin fulle betydning, der vil også respekten for menneskeverdets mysterium gjøre seg gjeldende, og dermed respekten for det som er er anderledes.” For en liberalistisk tenker som F.A. Hayek ligger den samme ydmykheten til grunn i tilnærmingen til kulturer og institusjoner som mennesker skaper rundt seg: “…intellectual humility which is the essence of the true liberalism that regards with reverence those spontaneous social forces through which the individual creates things greater than he knows.” Mot dette står naturligvis sosialismen, med dens langt sterkere tro på felles mål formidlet gjennom felles samfunnsinstitusjoner.
***
Men andre gang jeg lytter til Ransmayr lese romanen høyt blir jeg mistenksom til Patrick. Er han virkelig så nøytral og åpen som han later som? Det oppstår en spenning som også truer Patricks, jeg-personens, perspektiv. Hva er det han unnlater å fortelle, hva er det hans lidenskap for å høre og se fortrenger? Etter at han har skrytt av hvordan broren er fordypet i sine illusjoner mens han selv både hører og ser, innrømmer han at dette overvelder han så mye at han selv glemmer å leve seg inn i hvordan broren faktisk betrakter verden: ”...dass mir entweder darüber gleichgültig wurde oder dass ich einfach vergass, was meinem Bruder als das Wahre, das Wesentliche vorschwebte” (107). Et annet sted tenker han på hvor lite han vet om Liams hensikter: ”Aber was wusste ich schon von den Absichten meines bruders?” (285). Det er ikke bare Liam som er kald mot Patrick, det går begge veier. Når de kommer til nomadeklanen forelsker Patrick seg i Nyema. Etter kort tid flytter han inn i teltet til familien hennes, da er Liam nærmest som glemt for ham. Irritert over broren forsøker Liam seg på en alenetur opp Te-Ri, en av de lavere toppene før Phur-Ri. Patrick har ikke fått med seg forberedelsene og blir skuffet fordi ingen har fortalt ham det. Liam fremstilles gjennom romanen som den undertrykkende. Men hva er det med hans liv vi ikke får vite?
Et annet problem er at Der fliegende Berg noen ganger er fylt av patos og klisjeer. Betegnende spør Christoph Schröder i Frankfurter Rundschau: ”Wo verläuft die Kitschgrenze, in welchen sprachlichen Höhen?“ I hvilke språklige høyder går grensen for kitsch? Schröder mener romanen såvidt holder seg innenfor grensen. Jeg er usikker. På bokomslaget står et sitat. Det som holder mennesker i live er at andre er med oss og holder rundt oss: „...dass wir, wo immer wir sind, nicht die einzigen sin: Immer ist noch jemand da ... uns in den Armen hält, wärmt, füttert...“ (22). Er dette på grensen til banal bruksfilosofi? Når Patrick og Nyema har sex for første gang, minner sangene hun synger om moren Shonas sanger som handler om unge menn som vil ha sex. Når de så har sex drypper det morsmelk fra Nyemas bryster på Patricks ansikt og hals. Er ikke bildet, som kanskje skal symbolisere hvordan han føler seg trygg og varm hos Nyema, i overkant overlesset? Språkfilosofien til nomadeklanen er også spesiell. Navn betegnes som ”heilig” (124), skrift står i forbindelse med universets ”Urklang” (206), navn skjæres i tre og bankes ned i vannet i en elv for at det skal bringes videre og ut til verden (210) og bønneflagg vaier i vinden og sprer slik budskapet fordi vinden selv ber (146), og alt dette dette skildres innlevende og sympatisk. Utvilsomt kan dette vippe over i det ironiske, men samtidig skaper det en distinkt og tydelig stemme i romanen. Denne forsterkes av Ransmayrs opplesning på lydboken utgitt samtidig med papirutgaven. Han leverer en monoton, innlevende og sentimental stemme. Er det et spill for å være tilpasset stemmen i romanen, eller er det slik han leser? Resultatet er at jeg får litt samme følelse som når jeg leser Hanne Ørstaviks romaner. Stemmen er tydelig og klar. Du kan hate den så mye du vil, men likevel griper den tak i deg. Den markerer et alternativt perspektiv som man som velvillig leser tvinges til å forestille seg som sant. Grensen mellom det sanne og det karikerte og overdrevne blir derfor vag, og vurderingen av hvorvidt fortellingen er god, klisjefylt eller ironisk blir flytende og subjektiv.
Uansett utfordrer dette Patricks respekt for de vekslende perspektivene. Det markerer at her presenteres én tolkning blant mange mulige, og den er upålitelig. Jeg har sans for den holdningen. For det er i prinsippet umulig å gi én tolkning eller ett perspektiv som er riktig. Og Ransmayr har mot til å skrive en konsistent stemme og et blikk på verden som er svært spesielt men dyktig utført. Det utfordrer meg til å leve meg inn i denne forestillingen om verden. Hvordan ville det vært om bønnene faktisk ble sunget videre av vinden, om elven brakte navnene inn i evigheten, om fjellene fløy, slik bokens nomader mener og tror? Det gir også Patrick en ny dimensjon. Hvorfor ble han med på reisen? Språket tyder på en konfliktsky person som elsker harmoni. Omgivelser romantiseres og idylliseres, og han unngår kritikk og problemer (Liam). Er åpenheten for verden bare den andre siden av en negativ frykt for å engasjere seg? Frykten kan rett og slett ha gjort at han har føyd seg først for faren og så Liam, og dette kan være noe han for egen del ønsker å bortforklare. Liam fremstilles som autoritær fordi han projiserer et bilde på virkeligheten. Men her blir det tydelig at også Patrick gjør det. Hvem er da den autoritære overgriperen?
Der fliegende Berg fremstiller dermed fantasi som noe som beveger seg i grenselandet mellom det totalitære og det livgivende. På den ene siden gir det mulighet for innlevelse, innsikt og lærdom. På den andre siden innbærer den samme oppdagelsen en overskrivelse av verden. Oppdagelse og overskrivelse blir to sider av samme erfaring, og denne spenningen problematiseres av romanen. Liam på den ene siden, som ukritisk overskriver, og Patrick på den andre siden, som kamuflerer overskrivning som oppdagelse og dermed fraskriver seg skyld. Slik blir det symbolsk sant at han gjennom sine beretninger har fortalt sin bror tilbake til livet og samtidig at: ”Ich habe meinen Bruder getötet”.
***
Hva skjer når en person setter en fot foran den andre? Etter dette spørsmålet kommer det en avansert utlegning av den biologiske prosessen rundt en slik beslutning. Ifølge Patrick gir fremstillinger av dette et så komplisert drama: ”...das selbst die leidenschaftlichsten Forscher nicht vollständig zu erklären vermochten” (353), og Liam kaller det ”...den Mysterien des Organismus...“ (354). Men hva skjer når to brødre klatrer opp et ukjent fjell? Den biologiske utlegningen av et skritt speiles i romanen av en mental og kulturell utlegning av en tindebestigning. For meg fremstår fjellklatrerne som svært fascinerende (selv om jeg mistenker romanen for å romantisere dem). I fortellingen ligger det derfor en dyptfølt respekt for det partikulære, og for at det å tolke et enkelt individs handlinger er en ideologisk farget praksis, også for fortelleren i denne romanen. Slik forsterkes det politiske budskapet i romanen – at alle fortolkninger er ideologiske avkrever en respekt for det individuelle.
Den tredje og siste begrunnelsen var at Phur-Ri med sin kraft selv trakk brødrene til seg, tvang dem til å bestige fjellet og med det forårsaket Liams død. I et glimt åpnes en irrasjonell, destruktiv og kaotisk dimensjon bortenfor den romantiserende og harmoniske fortelleren. Når Patrick kommer tilbake til Horse Island etter turen tar det en stund før han får samlet mot til å åpne pakken med bilder som Liam tok på reisen. Han legger dem ut over gulvet og tenker at han bedriver: ”Kartenspiel gegen den Tod” (313). Leker han også med tekstbrokker og lager reiseberetning for å holde døden unna og gi de døde liv? Et sted i romanen husker han barnesangene til Shona, hvor ”...der Tod etwas war, das immer nur die andere traf...” (286). Men døden treffer ikke bare andre. De første ordene i Der fliegende Berg er ”Ich starb...” (9). I panikkløpet på vei ned Phur-Ri tror Patrick en stund at det er han selv som dør. Men temaet som ville knuse harmonien i romanen utforskes ikke av Patrick. Det tror jeg ikke han tør. I stedet spiller han kort med bilder.
Kristian Meisingset (f. 1981). Master i Allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo med en oppgave om Christoph Ransmayrs Morbus Kitahara. Kulturredaktør i tidsskriftet Minerva. Norsklærer på Sonans Privatgymnas.
Publisert i Prosopopeia 01/2009.
En kortere utgave ble publisert i Klassekampen 27. mars og på www.minerva.as: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1170&id=2703200909061131221&magasin=ja
Posts
No comments:
Post a Comment