Rasisme og kulturforståelse

Å kunne kritisere livsstiler man ikke liker er en forutsetning for et velfungerende, multikulturelt samfunn.

Rasisme er forskjellsbehandling på grunnlag av rase. Det er åpenbart at slik rasisme praktiseres i Norge i dag. Mennesker med annen etnisk og kulturell bakgrunn opplever omfattende forskjellsbehandling på mange samfunnsområder, alt fra arbeidsmarked og boligmarked til muligheten til å komme inn på nattklubben man vil inn på.

Debatten om rasisme stod for litt siden høyt mellom Abid Q. Raja og talsmenn for FrP. Konfrontert med sitater som utvilsomt har rasistiske islett viker FrP-erne unna og svarer på noe annet. Men når Raja kun angriper det han mener er rasisistiske tendenser, uten å peke på gode eksempler på kritikk, står han i fare for å undergrave mer enn han ønsker.

For samtidig som rasismen må kritiseres er det viktig å bevare et rom for kritikk av andre kulturer. Rajas og Frp-ernes debatt står i fare for å undergrave de legitime forsøkene på å kritisere mennesker med annen kulturell bakgrunn, fordi man til enhver tid kan mistenkes for rasisme. Det kan bli farlig å kritisere.

Når jeg mener at romfolket i Oslo burde ta bedre vare på sine barn enn å sende dem ut på gaten for å tigge, er ikke det rasisme, men i mine øyne berettiget kritikk. Når jeg mener at foreldre i innvandrerfamilier må ta ansvar for at barna tidlig lærer norsk og at de får sosial omgang med barn med norsk bakgrunn, er det langt fra en rasistisk kritikk.

Derfor er nye, unge debattanter som Mohammed Usman Rana så utrolig viktige. Han går til direkte angrep på majoriteten som støtter ”feminisering av mannen, fri abort og homoadopsjon”, holdninger undertegnede står for. Mot dette vil han ha en lov som favoriserer heteroseksuelle ekteskap – noe jeg oppfatter som håpløst reaksjonært. Poenget er at Ranas kritikk av en livsstil han oppfatter som usympatisk på ingen måte er rasistisk.

Rana representerer vellykket integrering. En person fra minoriteten som tør å fremme sine egne verdier og holdninger overfor majoriteten. Han bidrar til å gi ”grupper” et individuelt ansikt, og han muliggjør en dialog og debatt heller enn skjult mistenksomhet. Forhåpentligvis gjør dette at det mange nordmenn frykter som fremmed og annerledes blir mer håndgripelig og bedre forstått. Slik kan eksempelet Rana bidra til å undergrave grunnlaget for rasisme.

Det må være et viktig mål for media og samfunnet ellers å styrke integreringen av innvandrere, slik at vi får flere forbilder og aktive deltakere i offentligheten med en annen bakgrunn enn majoriteten. Knut Olav Åmås har gjort en glimrende jobb i Aftenposten. Kari Helene Partapouli, leder for Anti-rasistisk senter, har helt rett når hun trekker frem Canada som eksempel, og blant annet mener at det bør bli lettere å få statsborgerskap. Signalet som må sendes fra det norske samfunnet er at folk er velkomne. FrP sender det motsatte signalet.

I forlengelsen av dette må kritikk på tvers av etnisk og kulturell bakgrunn ikke betraktes som rasisme. Det handler om å ta vare på den grunnleggende, gjensidige respekten i et samfunn som går ut på at man kan kritisere måten andre mennesker lever sine liv på. Debatt og kritikk er en forutsetning for gjensidig forståelse i et multikulturelt samfunn.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på www.minerva.as 22. mai 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=2205200811333530042&magasin=ja