Hamsun den store

Hamsun er en gigant, Hamsun er voldsom. Hamsun truer vår nasjonale selvtillit.

Knut Hamsun er en enorm forfatter i den norske selvbevisstheten.

Denne kulturseksjonen handler om Hamsun, født for 150 år siden. Vi får flere innblikk i hans storhet. Hvordan det går en linje fra ham gjennom Joyce og Woolf til vår tid. Hvordan han som dramatiker slo gjennom i Russland og stod i et dynamisk spenningsforhold til Ibsen, Dostojevskij og Tsjekhov. Hvordan han tok over rollen som nasjonens moralske selvbevissthet etter Bjørnsons død i 1910.

For Hamsun er en av de store i linjen Holberg, Wergeland og Bjørnson. Den dikteriske nyskaperen. Opprøreren og verdiomvelteren. 1890-tallets outsider, som gikk til angrep på etablissementet. Som tok ansvar etter århundreskiftet med en etisk orientert realisme med fokus på de gode verdier i samfunnet. Hvordan ville fortellingen om Hamsun vært om han hadde dødd på 1930-tallet, over 70 år gammel?

Men Hamsun døde ikke, han ble nazist.

Holberg har Jeppe, den stakkars bonden som bryter gjennom Holbergs eget klassesyn, vekker medynk og innlevelse til tross for at Holberg bare vil at vi skal le av ham, og som dermed viser de undertrykkedes ansikt og samtidens klassetyranni.

Wergeland har kampen for den nye, unge, oppvåknende nasjonen. Han er den som binder oss sammen i flagget og svulstige symboler mot et bakteppe av sympati for arbeiderklassen og innsatsen for jøders (og alle undertrykkedes) rettigheter – en moralsk godhet som i dag enkelt lar seg omdanne til fredsarbeid og bistand.

Bjørnson har kvinnene. Han er symbolet som binder sammen de store 1800-tallets forfatteres kamp for oppreisning, likestilling, maktfordeling og avsløring av grusomme forhold. Og ikke minst skrev han ”Ja, vi elsker”.

Som norsklærer er det fascinerende å se hvordan lærebøkene feirer og forsterker mytene. De gir fortellingen om et rettferdig og moralsk godt Norge som sakte men sikkert, på grunnlag av 1814-grunnlovens likhets- og rettighetsprinsipper, vokser opp til en ansvarlig og moden nasjon. Vi klapper oss på skulderen.

Så enkelt er det ikke med Hamsun. Guro Sibeko kaller sitt essay ”Det vakre og det grusomme”. Vi kan ikke se forbi hvilket syn på mennesker og sivilisasjonen som vises frem sammen med Hamsuns vakre naturskildringer og finurlige karakterer.

Stefan Lars Wachsmuth, fra Tyskland, viser i ”’Fred og ro’ på Sellanrå”, fra et helt annet perspektiv, hvordan Hamsun destabiliserer vårt nasjonale selvbilde. I Markens grøde er vi ikke vitne til naturens utopi som endelig løsning. Tvert imot fremvises det tragiske og selvutslettende ved nordmenns fokus på ”fred og ro”, og hvordan spenningen mellom det rurale og urbane kan være motsetningsfull og destruktiv.

Hamsun den store passer ikke inn. Det grusomme onde, det avslørende og undergravende. Skyggesiden av det nasjonale selvbildet. Vi kan ikke bruke Hamsun i fortellingen om det gode, rettferdige Norge. Men at litteraturen hans er god er alle enige om.

Kan det vakre være ondt og fremdeles hylles og nytes?

Kristian Meisingset,

Kulturredaktør

Publisert som leder for kulturseksjonen i Minerva nr 2/ 2009.