Tårnet faller?

Mye av tenkningen som har bidratt til å sette premissene for kulturen i det 20. århundret står for fall. Minerva håper det blir gøy.

I Bibelen fortelles det om da innbyggerne i Babel, som ”hadde ett språk og samme tungemål”, satte seg for å bygge et tårn helt opp til himmelen. Gud hadde ikke særlig sans for prosjektet. Han steg ned for å spre menneskene over hele verden og gjorde ”språkene deres forvirret.”
____I 1918 holdt den britiske logikeren Bertrand Russel en forelesning. Han skisserte målet om å skape et språk som kunne favne alt meningsfult i enkle logiske termer. Som i Babel var forutsetningen en fullstendig overensstemmelse mellom ord og virkelighet.
____Tanker som dette skulle i løpet av det 20. århundret inspirere mange. Kunstnere ville etablere en objektiv kunst, komponister en vitenskapelig musikk og litteraturvitere en måte å lese på som skulle redusere litteraturen til analyserbare strukturer og virkemidler. Ofte ble historie, mening og tradisjoner opparbeidet gjennom århundrer enkelt og greit kastet over bord. En sann, vidunderlig, ny verden skulle skapes.
____Håpet om full sannhet vippet i løpet av århundret over i det motsatte. Den eneste godkjente sannheten ble at ingen sannhet finnes. Målet ble, fremfor å ta kulturelle produkters mening på alvor, å dekonstruere ethvert forsøk på å konstruere mening. Dermed skulle maktstrukturene og forsøk på å tvinge alle inn i bestemte ideologier avsløres.
____Paradokset er at begge retninger åpenbart leder til former for totalitære ideologier. Om tenkningens mål er å konstruere total mening, eller å dekonstruere mening totalt; uansett overses den langt mer utfordrende tanken at begge deler på sett og vis er riktig. Vi konstruerer mening, og vi dekonstruerer den. Begge deler er mulig og må tas på alvor. Og er det ikke her mye av kulturens sjarme ligger? Den er evig utfordrende, alternativ og lekende! En kultur som bare bekrefter er kjedelig. Men en kultur som ikke makter å behandle sin tradisjon er platt.
____I dette nummerets kulturseksjon skisseres tanker om utviklingstrekk innenfor ulike felt. Komponist Wolfgang Plagge intervjues om sin kritikk av modernismen, som lenge har stått sterkt i de norske musikkmiljøene. Litteraturkritiker Trond Haugen skriver en kritikk av utviklingstrekk innenfor litteratur- og humanvitenskap, og skisserer en mulig vei videre. Kunsthistoriestudent Nicolai Strøm-Olsen kritiserer det manglende fokus på skjønnhet i kontemporær norsk kunst, og idéhistoriker Eivind Tjønneland oppsummerer den filosofiske kritikken av postmodernismen.
____Som tårnet i Babel gjorde, faller i våre dager det 20. århundrets (de)konstruerte tårn. Tjønneland skriver om hvordan ”flere og flere synker tilbake i melankolsk ettertanke”. Haugen beretter om at ”de resignerte teoriprofessorene fra siste halvdel av forrige århundre tar avskjed med litteraturteorien”. Strøm-Olsen beskriver en kunstsfære som i økende grad er i utakt med internasjonale trender, og som er i ferd med å isolere seg selv. Plagge peker på at ”veldig mange av de sterke modernistene som sitter i sentrale posisjoner i kunstlivet nå, har elever som handler på tvers av sine mesteres levesett, råd og vink.”
____Lever vi midt i en endringsperiode? Hva vil denne eventuelt lede til? Er den fortellingen jeg nå har fortalt/ konstruert sann, eller er dens sjarme nettopp at den er en av mange mulige? I stedet for å gjøre forsøk på å svare skal andre få tre til, og vi vil ikke si noe annet enn at vi håper at prosessen videre, og gjerne også lesningen, blir som en lek.

Av Kristian Meisingset

Publisert som leder til kulturseksjonen i Minerva #2/07.