Lek og alvor

Når mannfolk kler seg ut og leker soldater og fiskere fra andre verdenskrig – kan det være kunst?

Når titalls voksne mennesker samles for å late som om de er krigere i middelaldersamfunn, når de spiller asylsøkere som forsøker å komme seg inn i Europa, når de iscenesetter andre verdenskrig med fiskebåter, militære veteranbiler og erstatningskaffe, er det da lek eller alvor? Er det bortkastet tid eller spennende kunst?

I dette nummerets kulturseksjon dykker Even Tømte, Eirik Fatland og Ole Peder Giæver, journalister og aktive laiv-spillere, ned i hva dette fenomenet – laiv – faktisk er for noe. Frem kommer et bilde av en type lek som både er politisk og estetisk spennende – og som i all hovedsak opererer langt under finkulturens radarhøyde.

En annen lek med uklar status er dataspill. Kristine Jørgensen ved Universitetet i Bergen skriver i ”Vi spiller ikke alene” om hvordan dataspill i større og større grad blir en anerkjent, offentlig og sosial aktivitet. Jørgensen mener erfaringer i dataspillene kan vise seg svært relevante og viktige i et samfunn som globaliseres og stiller nye krav til sosial samhandling og ledelse.

Forfatter Jan Kjærstad poengterer, i et intervju med Minerva tidligere i år – publisert på minerva.as 11. juni – at vi med datateknologi og digitalisering lever i et paradigmeskifte, og at endringene: ”...på en eller annen måte påvirker hvordan vi kommuniserer, tenker, stiller spørsmål og i det hele tatt angriper problemer.”

En av endringene optimistene varsler er en omfattende demokratisering av kulturen. Alt blir mer tilgjengelig, og elitene mister grepet. I artikkelen ”Demokrati? Tvilsomt!” tar Erlend Jonassen, ved Norsk Filminstitutt, tak i denne problemstillingen knyttet til et konkret felt: digitalisering av filmen. Også her spår mange at filmfeltet skal åpnes opp og de store aktørene miste makten, men som Jonassen viser er det dessverre ikke så enkelt.

Når Hollywood selv finansierer mye av omleggingen til digitalt innhold ved norske kinoer, er det ikke fordi de er så fordømt snille mot alle andre.

Til slutt markerer vi at Eirik Stubø nylig gikk av etter åtte år som sjef ved Nationaltheatret. Skuespillerne Trine Wiggen og Petronella Barker har begge arbeidet mye med ham og spilt i mange av hans oppsetninger. I Minerva samtaler de om Stubøs teaterfilosofi. Som Therese Bjørneboe, redaktør i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, beskriver i introduksjonen, var Stubø en viktig teatersjef som introduserte publikum for en sentraleuropeisk, særlig tysk stil, som både sjokkerte og fikk stor suksess.

Nyvinninger på teaterscenen – som Stubø dyktig gjennomførte på Norges viktigste teater – bør stå som et inspirerende forbilde for andre teatre og scenekunster her til lands. Særlig er dette et godt utgangspunkt for dem som lurer på hvordan operasjangeren kan utvikles videre.

Kristian Meisingset,

Kulturredaktør

Publisert som kulturleder i Minerva nr 3/2009.