Tillitstyranniet

I flerkulturelle samfunn er det mye som er viktigere enn tillit.

Tillit er blitt moteordet i debatten rundt flerkulturalitet og integrering. Tillit viser seg å korrelere med sentrale verdier som politisk og sosial deltakelse, og tillit gjør transaksjoner mellom mennesker lettere og åpnere. Vi stoler på hverandre. Slik blir tillit mellom mennesker og grupper selv opphøyet til en variabel som det er avgjørende å oppnå.

 

Ideologer som Sigurd Skirbekk trekker dette lenger, og argumenterer for at forestillingen om en felles, nasjonal kultur er nødvendig for å opprettholde den gjensidige tilliten som velferdsstaten forutsetter. Alternativet kan bli atomisering, fragmentering og forfall.

 

En ny måling utført av tenketanken CEPOS i Danmark viser at tilliten mellom mennesker er større enn de selv tror. Mens 55 prosent av danskene oppgir å ha tillit til muslimer i Danmark, tror muslimene at bare 26 prosent har slik tillit. Mens 75 prosent av muslimene oppgir å ha tillit til danskene, tror danskene at bare 21 prosent har slik tillit. Noe av forskjellen kan nok forklares av at folk svarer politisk korrekt når det gjelder egne holdninger, men det er sannsynlig at folk i stor grad undervurderer tilliten til dem fra andre grupper.

 

Likevel er fokuset på tillit uheldig. Det leder til en oppfatning om at et samfunn hvor folk alltid stoler på andre og harmoni og ro hersker er det beste samfunnet. At konflikter, konfrontasjoner, uromomenter og avvikere på en eller annen måte er i strid med det perfekte. At når vi diskuterer verdier, går til frontalangrep, brenner symboler og kaster klærne i kamp bør dette helst være en overgangsfase til noe tryggere og fredeligere.

 

Men mye er viktigere enn tillit. Jeg vil nevne tre ting. Det første er respekt for rettstaten og overholdelse av lover. Å ha tillit til lovene, rettsvesenet og politiet henger sammen med, men er samtidig noe helt annet enn, tillit til alle andre grupper i samfunnet. Jeg kan godt ha minimal tillit til pakistanere og samtidig ha stor tillit til politiet. Pakistanere kan ha minimal tillit til somaliere og fremdeles ha tillit til rettsstaten. At tilliten til politiet er lavere blant innvandrere er et problem som må møtes via synlighet og rekruttering. At innvandrere i større grad er kriminelle må møtes med sterkere nærhet og handlingskraft. Men respekt for lovene avhenger ikke av at alle har tillit til hverandre.

 

Det neste er deltakelse. Eller vi kunne kalle det utfoldelse. Mennesker må ha arenaer å opptre på og ressurser til å delta for å ha mulighet til å realisere sin frihet i samfunnet. Dette skriver Stein Ringen godt om i boken Hvorfor demokrati? (2008). Og her er det store utfordringer i Norge knyttet til særlig innvandrerforeldres deltakelse på skoler, foreninger og fritissysler. Tillit viser seg å korrelere med deltakelse, men likevel er det åpenbart noe annet å delta på arenaer du bryr deg om enn å ha tillit til alle andre grupper i samfunnet.

 

Dette leder over til det tredje punktet. At tillit og dermed harmoni opphøyes til det sentrale gjør at verdien av konflikt og konfrontasjoner skyggelegges. Disse konfliktene er naturlige sider ved et flerkulturelt samfunn, og vi ser det tydelig i Norge. Konservative imamer gjør utfall mot norske, liberale verdier. Unge, liberale muslimer kritiserer konservativ islam men også det norske samfunns moralske forfall. Organisasjoner som Human Rights Service angriper innvandreres verdier. Konfliktnivået bidrar nok til den lave forventningen til tillit i den danske undersøkelsen. Men konflikt er bra. Verdier trekkes frem og kritiseres. Mennesker avkreves forklaringer på hvorfor de handler på måter de kunne tatt for gitt. Tradisjonelle kulturelle praksiser synliggjøres og angripes. Dette skjer på tvers av kulturelle grupper, selv om minoritetene nok merker det best. Poenget er at dette stimulerer frem en mer bevisst, selvstendig og selvkritisk holdning til egne verdier og holdninger, også kalt autonomi.

 

Selv bor jeg på Tøyen. I et nabolag med høy andel innvandrere. For noen år siden bodde jeg en stund på Bekkestua, med hvite, mellomrike naboer. Jeg er ikke i tvil om at Robert Putnams forskning, som viser lavere gjensidig tillit i områder med høy etnisk heterogenitet, er riktig. Likevel trives jeg bedre på Tøyen enn på Bekkestua. Kanskje er ikke tillit det viktigste?

Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva

Publisert som leder på www.minerva.as 2. april 2009: http://www.minerva.as/?fid=3021&id=020420090849462591&magasin=ja&vis=artikkel