Stjernø bør støttes

Stjernø-utvalget la frem sin NOU om fremtidig organisering av høyere utdanning på tirsdag. Mange av forslagene er gode, men forslaget om å slå sammen alle statlige høyere utdanningsinstitusjoner til 8-10 institusjoner går for langt.

En reform av høyere utdanning må ha to hovedmål: 1. Institusjonenes evne til å konkurrere nasjonalt og særlig internasjonalt må bedres, 2. Fremragende talenter blant studentene må tas godt vare på og få sin utdannelse til og med doktorgrad innenfor kvalitativt fremragende miljøer.

1. Konkurranseevne.
Evnen til å takle internasjonal konkurranse er en gjennomgangstone i utredningen. Flere av forslagene må ses i denne sammenhengen. Utvalget foreslår å samle dagens 38 statlige høyskoler og universiteter (som til sammen har 51 studiesteder) i 8-10 flercampusuniversiteter. Dette betyr ikke at noen av studiestedene må legges ned, men det forutsettes at ledelsen samlokaliserer relevante deler av enhetene slik at miljøene blir tilstrekkelig robuste.

Dette virker i utgangspunktet som en fornuftig løsning på en situasjon der Norge i lang tid har hatt mange institusjoner uten mulighet til å samle store nok faglige miljøer. Utviklingen i dag går mot nye master- og doktorgradsprogammer innenfor en rekke institusjoner, uten at disse har et stort studiemiljø å forholde seg til. Det er et problem, og for mange av de mindre høyskolene i utkantsstrøk kan sammenslåing være fornuftig og bidra til samlokalisering av aktiviteter og store nok miljøer.

Men samtidig er løsningen problematisk. Spesialisthøyskolene, som Veterinærhøyskolen og Handelshøyskolen, har bygget seg opp til institusjoner av høy kvalitet. Det bør de få mulighet til å forbli. Det er ingen grunn til å endre institusjoner som fungerer godt, og sammenslåinger kun i navnet er unødvendig. En tredje løsning, som utvalget ikke diskuterer, vil derfor være bedre: En todeling mellom store flercampusuniversiteter, og i tillegg spesialisthøyskolene.

2. Fremragende talenter
Å gi fremragende utdanning til fremragende talenter henger tett sammen med konkurransevnen, samtidig som det må være et mål i seg selv. Her har utvalget flere gode forslag. Ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) foreslås videreført og om mulig utvidet, og det skal i større grad forventes at undervisning og veiledning intergreres i sentrenes virksomhet. Dette er en svært god idé, da det på sikt vil gi klynger med elitemiljøer på de ulike institusjonene.

Videre foreslår utvalget å opprette noe jeg har etterlyst lenge: Sentre for fremragende undervisning, og det foreslås å tildele 50-100 millioner i støtte til miljøer som kan vise til særlig gode resultater. Dette er en glimrende idé (en forutsetning må være at forskningen her også holder høyt nivå). Miljøene kan få mulighet til å sette høyere opptakskrav, bruke alternative opptaksmetoder og i tillegg ha flere ansatte pr student. Hvis dette kan gi samme vitamininnsprøytning i institusjonene som SFF-ene har gjort, vil vi få se en oppblomstring av initiativ for å fremme fremragende undervisning. Igjen vil det oppstå klynger med elitemiljøer på forskjellige institusjoner.

Resultatet av de to ovennevnte forslag er at tanken om et eliteuniversitet vil realiseres. Ikke som én institusjon, men som klynger av miljøer på ulike institusjoner som hele tiden må opprettholde kvaliteten for å få videre støtte. At alle institusjonene kan konkurrere om privilegiene bør også kunne stimulere frem gode initiativer over hele linjen. Samtidig er det avgjørende at det ikke blir flere sentre enn at de som får tittelen faktisk er fremragende.

Til slutt kan det nevnes at all forskerutdanning foreslås samlet innenfor forskerskoler, hvor det skal være en minimumsstørrelse på miljøet. Dette fortjener også bifall. Et studiemiljø av en viss størrelse må vel være en minste forutsetning for faglige stimuli og evne til å tiltrekke seg internasjonale studenter.

Konklusjonen må derfor bli at mange av forslagene fra 68-eren Steinar Stjernøs utvalg fortjener støtte. Dessverre synes det som om de veldig gode forslagene om hvordan man skal ta vare på fremragende talenter drukner i debatten om forslaget som nok er mindre realistisk: Flercampusuniversiteter.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på Minerva.as 24. januar 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=240120081116178154&magasin=ja

Versjon publisert som leserinnlegg i Universitas 30. januar 2008: http://www.universitas.no/leserbrev/50205/