Kultur er motmakt

Valget handler om mer enn penger: Frihet, likhet og hva som er et godt demokrati.

Minerva bringer i dag to intervjuer. Ett med Olemic Thommesen (H) og ett med Karin Woldseth, hvert av dem forsøk på å konkretisere og tydeliggjøre hva som faktisk er det alternative, borgerlige kulturprosjektet. På få områder er det vanskeligere å formulere et offensivt alternativ, gitt Trond Giskes historiske bevilgningsøkninger og Kulturløftet II.

Samtidig mener jeg at det ideologiske svaret på dette er klart. Og jeg vil tillate meg en omvei i den liberalkonservative idetradisjonen.

Georg Brandes (1842-1927) er hyppig referert til som kulturradikal og venstresideinspirator. Det er sikkert riktig, men han hadde andre sider også. Ifølge Sven Møller Kristensen, forfatter av Georg Brandes. Kritikeren, liberalisten, humanisten (1980), var han ikke minst overbevist liberalist, leste Alexis Tocqueville og John Stuart Mill, og jobbet for frihet, rettferdighet og frihandel, i tillegg til muligheter for de svakest stilte.

Kristensen mener at Brandes la sitt demokratisyn i munnen på en av sine skuespillkarakterer: ”Af forskellige skrækkelig Onder er, naar Alt kommer til Alt, Demokratiet det mindst utaalelige”. Brandes hadde, sier Kristensen: ”…mistro til den almindelige stemmeret, fordi menigmand uden oplysning, uden kultur, kan bringes til at gå ind for ligegyldigt hvad…”.

Skepsis mot demokratiet er like gammel som demokratiet selv. Tocqueville – som også mente at demokratiet var den beste av de mulige styringsformene – fryktet at når demokratiet blir for altomfattende, vil menneskets behov for likhet gjøre at staten med stadig mer inngripende virkemidler kveler og ødelegger friheten – med folket på sin side.

I Democracy in America (1835) skriver Tocqueville at: ”…the human heart also nourishes a debased taste for equality, which leads the weak to want to drag the strong down to their level and which induces men to prefer equality in servitude to inequality in freedom.

Skepsisen mot demokratiet, frykten for hva folket faktisk kan bringes til å mene, samt demokratiske erfaringer av mindre positiv karakter, har gjort at de liberale demokratier har innført en rekke buffere mellom flertallet i folket og makten som faktisk utøves.

Loven er kanskje det viktigste. Den behandler alle likt uavhengig av antall, lar ingen få forrang. Videre maktfordelingsprinsippet med gjensidige kontroller, byråkratiet som sørger for forsinkelser og grundige prosesser. Og ikke minst politikerne selv, som organiserer seg i partier som selv utvikler politikk, velger sine egne ledere gjennom relativt lukkede prosesser og dermed bidrar til forsinkelse av maktens utøvelse.

Det liberale demokratiets ønske om likebehandling av alle og vilje til å ta hensyn til alle grupper, også mindretallene, forsvarer barrierene mellom folket og makten.

Baksiden er selvfølgelig at demokratiet på mange måter ikke er et folkestyre. En byråkratisk yrkesgruppe styrer departementene. En hær med rådgivere og politiske eksperter omgir de utøvende politikerne og påvirker dem mer enn folkets oppfatninger. Politikerne selv er en relativt liten gruppe, langt mer homogen enn folket ellers.

Nettopp dette underbygger nødvendigheten av det man gjerne kaller sivilsamfunnet. Uavhengige aktører med andre forståelser av verden og politiske løsninger. Folk som kan gå til angrep og kritisere. Meningsbærere på trygg grunn, totalt uavhengig av statens makt.

Og her kommer vi til den borgerlige begrunnelsen for kulturpolitikk: Kulturpolitikken skal bidra til å legge til rette for mangfoldet, for alternativene, for alle de andre, de som ikke er innenfor eller på lag med makten. Den skal gi folk et ståsted, uavhengig av det rådende.

Filosof Kjell Madsen understreker hva som bør være kulturpolitikkens formål i en artikkel på Minerva.as: “…å sette borgerne i stand til å beskytte seg mot statens egen makt, det vil si danne og utdanne menneskene til selvstendige personer, mennesker som ikke lar seg forføre av slu politikere. ”

Sagt enkelt: Kultur er motmakt. Og at kultur er motmakt tror jeg er hovedpoenget bak de to punktene borgerlig side er hjertens enige om i kulturdiskusjonen, og som vi ønsker å undersøke i intervjuene med Thommessen og Woldseth: Makten, som Giskes politikk har bidratt til å konsentrere, må desentraliseres. Statens store rolle, underbygget av dens viktighet som stadig større pengesekk, må modereres ved at flere alternative finansieringskilder kommer til.

Begge deler skal styrke det man mener Giske har svekket: den nødvendige spenningen mellom ulike personer og grupper i samfunnet, og mangfoldet som bidrar til å kritisere og danne alternativer til statens makt.

Kristian Meisingset,

Kulturredaktør.

Følg på Twitter: @meisingset.

Publiser som leder på Minerva 10. sept 2009: http://www.minerva.as/?p=6909