FrPs ideologiske maktbruk

I kampen mellom klassene ”folk flest” og ”eliten” hever FrP stolt sverdet og kjemper folk flests sak.

Mens FrP for en stund siden var opptatt av å myke opp sin kulturpolitikk, har de den siste tiden valgt motsatt strategi: full konfrontasjon.

I sitt utspill i Dagsavisen og Aftenposten tegner kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsen opp den vanlige motsetningen mellom folk flest og eliten. Folk flest kobles til friere kultur og den norske kulturarven. Eliten kobles til åndssnobberiet og folk som ”tror der er mye smartere enn folk flest”. Mens FrPs kulturprogram lover et kulturliv ”fritt for politisk styring” kan dette nå oversettes til ”generelt mindre penger til kulturen, ingen penger til eliten, og styring av kulturen i folkelig og nasjonal retning”.

For FrPs påståtte frislipp av kulturen er bare tilsynelatende. Knudsen mener at en liten nasjon som Norge må verne om kulturarven, hvilket blant annet betyr å kutte støtte til innvandrerkulturer. Karin Woldseth, partiets andre kulturpolitiske talsmann, foreslo sammen med Knudsen å utarbeide en norsk kulturkanon. Staten skal altså definere hva som er riktig norsk kultur som fortjener støtte, og samtidig bestemme hva som er best. Videre var Woldseth hardt ute i debatten rundt Nasjonalmuseet og kritiserte Trond Giske for ikke å kaste styreleder Christian Bjelland. Kaller FrP mer inngripen i kulturinstitusjoner for frislipp?

Et annet problem er at FrPs ”elite” er en konstruksjon. Knudsen krever at teatre og Operaen må bli publikumsvennlige. Men Oslo-teatrene selger 800 000 billetter årlig, mot fotballagenes 300 000. Må teatrene da ta grep for å bli mer folkelige? I fjor trakk Operaen 105 000 besøkende. Nærmere 45 prosent av Oslos befolkning har tenkt seg i den nye Operaen i løpet av åpningsåret. Er det da en eliteinstitusjon?

Et tredje problem er mer alvorlig. FrPs fornektelse av elitens kunnskaper og partiets relativisering av hva som er bra kultur går inn i en lang norsk tradisjon med å skyte på de dyktige og sette uutdannede bønder og fiskere i sentrum. Dette har lenge vært Arbeiderpartiets måte å bekjempe for eksempel individuell tilpassing i skolen eller verdsettelse av individuell innsats.

I FrPs retorikk står kunnskap og dannelse for overgrep. Der det offentlige kulturbegrep i sin tid ble utvidet til også å gjelde rockefestivaler, country, fotball og skateparker, ønsker FrP å droppe finkulturen og kun beholde det folkelige og det nasjonale. At sentrale deler av det nasjonale en gang var finkultur synes ikke å bekymre dem (hva skal man med innovasjon?).

I kampen mellom klassene ”folk flest” og ”eliten”, klasser som i større grad eksisterer i FrPs opphausede retorikk enn i virkeligheten, har FrP dermed tatt klar stilling og kjemper folk flests sak. I tråd med FrPs folkelige profil snur de opp ned på hierarkiet og utroper ”folk flest” til konge. Slik bidrar FrP til å skape kunstige motsetninger. For meg er dette langt fra en sunn, liberalistisk holdning om at man ikke skal ta parti blant særinteresser.

Heller er det en outrert versjon av Arbeiderpartiets kulturminister Trond Giskes ”gi mange penger og ta mye makt”-politikk: FrP gir mindre penger, men makten tar de likevel.

Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som leder på www.minerva.as 31. juli 2008: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=310720081424313797&magasin=ja