Ubrukelig kulturkamp

Ryktet om en krig mellom folket og eliten er betydelig overdrevet.

Norsk debatt lever og blomstrer, og det er fantastisk. En voksende trend, særlig initiert fra Frp-hold, er å erklære krig – eller nærmere bestemt kulturkamp. En voksende folkelig misnøye slår visstnok endelig til mot det venstresosialistiske hegemoni, som har vart siden 70-tallet, men nå skal tas rotta på. Et godt eksempel er Asle Tojes kronikk ”Kulturkamp nå”, hvor han lukter stemningsomslaget i luften og føler det under føttene.

Problemet er bare at selve begrepet ”kulturkamp” er fullstendig ubrukelig i politisk debatt. Det gir en villedende fremstilling av den faktiske situasjonen og bidrar effektivt til å tilsløre andre posisjoner på høyresiden i norsk debatt.

Kulturkampen refererer blant annet til debatten som lenge har foregått i Danmark. Det har blitt prekært for hvert av de borgerlige partiene å være den egentlige forvalter av den sanne kulturkamp, og mye krefter brukes dermed på å få eierskap til begrepet. Et siste eksempel er Venstre-politiker Søren Pinds Grundlovstale for noen dager siden (som blant annet blir syrlig kommentert hos det liberale bloggkollektivet Punditokraterne).

Det er utvilsomt at den borgerlige regjering i Danmark har bidratt til å snu debattklimaet kraftig til høyre i årene siden valgseieren i 2001. Det er bra, og det må vi lære av. Men det har befestet seg en kulturkonservatisme som blant annet gir utslag i kulturkanon og Pinds kommentar om at kulturkampen utkjempes og: ”I mellemtiden forvitrer et folk.” Er det liberalt at staten kårer den beste kulturen som er skapt i Danmark? Er statlig definisjonsmakt bedre når den forvaltes av konservative enn når den forvaltes av venstresiden?

Toje tegner opp en historie der venstreintellektuelle har hatt hegemoniet siden 70-tallet, for nå endelig de siste par årene å bli utfordret. Det er mye riktig i kritikken av en venstresidekonsensus. Men samtidig må dette modifiseres med tanke på hvordan borgerlige regjeringer og mer liberalt tankegods har preget Norge de siste tiårene. Fortellingen kan være mer positiv, slik for eksempel Kristin Clemet har skrevet om i kampen om eierskapet til ”Den norske modellen”. Når Toje velger sitt perspektiv – er det da slik at han også stilltiende aksepterer venstresidens versjon om at det er de som har formet det norske samfunnet?

Naturligvis trekker Toje innvandringspolitikken inn i kulturkampbegrepet. Den blir selve kjernepunktet i motstanden mot venstrehegemoniet: ”Multikulturalisme er debattens episenter.” Og det er liberalt og fornuftig å kritisere en multikulturell ideologi som gir grupper privilegier og særretter fremfor individene.

Men det er mindre liberalt å sette likhetstegn mellom den multikulturelle ideologien og tanken om det flerkulturelle samfunn, slik Toje gjør i en annen kronikk. Hvilket minner om Søren Pinds hyllest til monokultur og assimilering av innvandrere i fjor. Dette er heller ikke i tråd med Frps ofte gode, maktkritiske, liberale holdninger – slik for eksempel Jøran Kallmyr understreker når han i et intervju med undertegnede mener at samhold i et samfunn ikke nødvendigvis forutsetter en felles kultur eller nasjonsbakgrunn.

Et annet problem er Tojes tanke om den tause majoritet som endelig finner en stemme – et virkningsfullt retorisk bilde. Det skapes et inntrykk av en befolkning hvis meninger lenge har vært undertrykket og endelig slipper fri. Men jeg har til gode å se statistikk som underbygger dette. Heller enn en økende misnøye i befolkningen viser undersøkelsene at folk blir gradvis mer positive til innvandrere.

Med tanke på situasjonen i Oslo – hvor 20 prosent av befolkningen nå er innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn, er det utvilsomt at de fleste setter stor pris på den pluralisering og oppåpning som har funnet sted de siste par tiårene, blant annet på grunn av voksende innvandrerbefolkning. Dette er noe f.eks. Nina Witoszek er inne på i sin nyeste bok.

Selv om ideologien multikulturalisme er død, lever tanken om et velfungerende flerkurelt samfunn i beste velgående. Hvis man skal mene at det finner sted en voksende motstand mot innvandring i befolkningen – en slags oppvåkning – må man anta at empirien systematisk viser frem en falsk virkelighet.

Det største problemet med tanken om Kulturkampen (med stor k) er at det skaper et retorisk oss-dem skille, hvor oss er folket og dem er eliten. Som Toje poengterer er det slik at hvis du våger å kritisere Frp, er det faktisk slik at du viser en ”dypfølt forakt for folk flest og deres meninger”. Så det så. Selv er jeg svært glad i folket og det de driver med, om det er fotball i stedet for opera, Grandiosa heller enn sushi eller World of Warcraft fremfor sjakk.

Men jeg velger å tro at noen er mer opplyste enn andre. At utdannede politikere noen ganger vet bedre. At det finnes et skille mellom godt og dårlig i kulturen. At det norske folk fremdeles er åpent, gjestfritt og glad i å møte det som er annerledes. Og at folk flest av og til drives av fordommer og myter heller enn kunnskap og et moralsk berettiget krav om seier. Er jeg da en del av venstresidehegemoniet?

Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva.

Publisert som leder på www.minerva.as 11. juni: http://www.minerva.as/?p=5813

Også publisert i Dagbladet 2. juli: http://www.dagbladet.no/kultur/2009/07/02/580532.html