INTERVJU: – Feminister forsvarer kvinners rett til abort og mulighet til å bære hijab med henvisning til at kvinner kan velge selv og ta ansvar for egne valg. Men da kan det vel også tenkes at voksne, norske, ressurssterke middelklassekvinner kan foreta en del kjønnstradisjonelle valg fordi de vil det, sier Cathrine Holst til Minerva.
Syv av ti dommere i tingretten og lagmannsretten er menn. 84 % av rådmenn er menn, 77 % av ordførerne. På Stortinget er 61 % menn, dette gjelder også 76 % av lederne i privat næringsliv. Mens 43 % av kvinner i arbeidslivet arbeider deltid, gjør bare 13 % av mennene det samme. Norge anser seg likestilt, men arbeidsmarkedet er kjønnsdelt og kvinner gjør mest av husarbeidet. Ser vi globalt på det, blir bildet enda skjevere.
Dette er et helt sentral premiss for Cathrine Holst, som nå slipper boken Hva er feminisme på Universitetsforlaget. Samfunnet er faktisk slik at kvinner stiller dårligere.
Man tenker at ”kvinner blir hensatt til” hjem og omsorg. Men dette har også gitt dem makt, det er ikke bare en byrde. Den norske feministiske debatten trenger en slik ”hva er”-bok, sier Holst. – Mye av debatten i dag handler bare om arven etter 70-tallsfeministene og mer eller mindre kvalifisert ”synsing” om den. For eksempel bokenGlitterfitter, som kom tidligere i år.
På forlaget Kagge er Glitterfitter presentert som ”Helt sanne historier om å være ung kvinne”.
– Flere damer står frem og forteller ”hvordan de har det”. Det er jo greit, men det blir litt substansløst. Jeg ville skrive en bok om feministiske ideer og analyse som samtidig får frem mangfoldet innenfor feminismen.
– Vi kan ikke etterstrebe et samfunn uten kulturelle forskjeller. Og de kulturelle forskjellene kan også gå mellom kjønnene.
Og nettopp det er Cathrine Holsts prosjekt. I Hva er feminisme får vi innblikk i hvordan feminismen gjennom idéhistorien har knyttet seg opp til både liberalisme, sosialisme og konservatisme. Men Holst mener at det viktigste premisset er at det faktisk, fremdeles, er slik at kvinner systematisk stiller dårligere i samfunnet.
– Utgangspunktet er at goder og byrder er ulikt fordelt mellom kjønnene – både nasjonalt og globalt. Dette er et faktum. Hvis ikke dette legges til grunn, er det umulig å skjønne hvorfor noen fortsatt skulle være opptatt av feminisme. Mange av disse problemene bør også oppta folk på norsk høyreside.
En moderne ”isme”
I dette bildet mener Holst at feminismen selv bør betraktes som en ideologi.
– Jeg ønsker å skrive feminismen inn som en moderne, politisk ”isme” på linje med liberalisme, sosialisme og konservatisme. Det er en av de sentrale, samfunnsdannende ”ismer”, og fortjener å bli behandlet som det.
Cathrine Holst gir ut Hva er feminisme.
– Du forsvarer selv en liberal versjon av feminismen – en ”liberalfeminisme”. Er ikke feminismen en selvfølge for liberale, så lenge det handler om størst mulig frihet til alle uavhengig av bakgrunn?
– For liberale selv har dette på ingen måte vært en selvfølge, det måtte faktisk en kvinnebevegelse til. Liberale levde lenge med selvmotsigelsen. John Stuart Mill ble møtt med hoderystelser da han ga ut The Subjection of Women i 1869. Liberalfeminismen har dessuten vært mer opptatt av følelsenes og omsorgens betydning enn vanlig blant liberalere, og urettferdigheter i privatsfæren, ikke bare innen økonomi, politikk og arbeidsliv.
– Samtidig er det slik at feminister tenker på kvinner. Mens liberalismen tenker på alle. Er ikke dette en motsetning, blir ikke feminismen gruppeorientert og dermed illiberal?
– Det blir ikke illiberalt om du tenker det riktig. Som liberale må man tenke at individet og personen er grunnenheten. Det er de som skal ha rettigheter og frihet. Men når samfunnet er så kjønnsdelt, melder spørsmålet seg om man ikke må rette tiltak mot grupper for å nå målet.
Kjønnsforskjeller er ok
Det vil alltid finnes kategorier vi plasserer mennesker vi møter i. Kategoriene er det selvfølgelig umulig å komme utenom, da ville vi ikke forstått verden rundt oss. De baseres i stor grad på fordommer, og vurdering av mennesker foregår alltid til dels på sviktende grunnlag. Problemet er at en rekke fordommer også fører til forskjellsbehandling, og kjønn er blant dem. Vi behandler ofte menn på en annen måte enn kvinner. Er det i det hele tatt rettferdig overfor individet?
– Er et samfunn uten kjønnsforskjeller et bedre samfunn?
– Det kommer helt an på samfunnet. Vi kan tenke oss et diktatur hvor det er 50-50-fordeling innenfor alle felt. Men det er selvfølgelig ikke et samfunn vi ville leve i. Vi ville manglet de grunnleggende frihetene.
– Vi må skille mellom hva staten kan gjøre og hva borgerne selv må ta ansvar for.
Men Holst mener også det kommer an på hva man tenker med forskjeller mellom kjønn. Biologisk kjønn vil naturligvis alltid være til stede.
– Men vi kan heller ikke etterstrebe et samfunn uten kulturelle forskjeller. Og de kulturelle forskjellene kan også gå mellom kjønnene. Det sentrale er at ingen tvinges til å være på bestemte måter bare fordi de er kvinner eller menn. Problemet i dag er at dette ikke er fritt, heller ikke i Norge, det er mye som er sterkt bestemt av kjønn. Ett eksempel er yrkesvalg blant ungdom. Mange av disse valgene er strekt preget av kjønnstypiske føringer og neppe spesielt autonome og avveiet. Samtidig legger de avgjørende føringer på ungdommenes videre livsløp..
Tradisjonelle valg kan være frie
– Det som er viktig er friheten til å velge. Men kulturen kan jo godt være slik at selv om vi velger frivillig, så oppstår det kjønnsforskjeller. For eksempel i yrkesvalg, karriere eller hjem. Er dette nødvendigvis negativt?
– Nei. Og vi kan ikke ha politiske tiltak som utsletter alle kulturelle føringer. Målet må være å sikre like muligheter på et rimelig nivå. Dette kan gjøres gjennom politiske tiltak. Tenk for eksempel på hvordan barnehageutbygging har gjort det mulig å kombinere karriere og familieliv. Men den offentlige debatten er også viktig her. Det er ikke forbudt eller ”paternalistisk” at en kvinne sier til en annen at det å velge tradisjonelt og lavtlønnet ikke bare er lurt! Det er generelt viktig å skille mellom hva staten kan gjøre og hva borgerne selv må ta ansvar for.
– Men hvis forskjellene utelukkende skyldes frie valg?
– Vi må åpne for den muligheten. En del feministiske kjønnsanalyser utelukker det per se: Hvis kvinner velger tradisjonelt, er de ufrie. Men det er en kortslutning. Her er det en viss asymmetri i frihetsdebatten. Feminister er veldig opptatt av rett til abort og mulighet til å bruke hijab, fordi kvinner er i stand til å velge selv og ta ansvar. Men da kan det ikke utelukkes at norske, ressurssterke middelklassekvinners kjønnstradisjonelle valg også kan være relativt bevisste og autonome.
Hjem og omsorg er makt
– Hvis utgangsaspirasjonene er ulike, og målet er resultatlikhet: Kan resultatet bli forskjellsbehandling av kjønn for å oppnå en slags falsk målsetning?
– Det kan man. Forskjellsbehandling er legitimt for å skape like muligheter. Men ikke med mål om resultatlikhet.
– Man tenker at ”kvinner blir hensatt til” hjem og omsorg. Men dette har gitt dem makt, det er ikke bare en byrde.
En ting er å diskutere hva kvinner bør velge for å være likestilt. En annen ting er å diskutere verdien av valgene de faktisk tar.
– Har feminismen vært for dårlig til å mene at de områdene der kvinnene faktisk er ledende, også kan være statusområder? Da tenker jeg for eksempel på kontroll over hjemmet og reproduksjon.
– Det tror jeg er riktig. Man tenker at ”kvinner blir hensatt til” hjem og omsorg. Men dette har også gitt dem makt, det er ikke bare en byrde. Og når vi diskuterer hvordan vi skal få menn til å delta mer, er det også et spørsmål om å få kvinner til å oppgi noe. Det ligger dessuten makt i det å utøve omsorg. Det gir en mulighet til å definere hva som er best for dem som trenger omsorg. Mange kvinner gjør en fantastisk og altfor usynliggjort innsats i lønnet og ulønnet omsorg, men her er også en maktproblematikk.
Fødselspermisjon på Grønland
– Hvilke strukturelle hindre møter kvinner i dagens Norge?
– Et eksempel er inntektsfordelingen, som er systematisk ulik mellom kvinner og menn, og som i neste omgang gir dem ulike muligheter. Det er en klar sammenheng mellom inntektsnivå og makt.
– Hvilke kvinnepolitiske tiltak savner du?
– Det viktigste for meg er et globalt perspektiv. De globale urettferdighetene overgår langt det vi ser i Norge.
– En vanlig kritikk den siste tiden er at feminister er lite opptatt av utfordringene til kvinner i patriarkalske familier på Grønland i Oslo. Er dere for opptatt av dere selv?
– Jeg skriver både om hijab og om utfordringene som følger av kulturell globalisering. Det vil for eksempel være vanskelig, tror jeg, å implementere en tredeling av fødselspermisjonen i en del konservative, muslimske miljøer. Å hevde der at mannen og kvinnen skal dele hus- og omsorgsarbeid likt, vil bli betraktet som relativt absurd.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er Kulturredaktør i Minerva og norsklærer på Sonans Privatgymnas. Twitter: @meisingset.
Posts
No comments:
Post a Comment