Det er ikke lett å si nei til Datalagringsdirektivet. Men vi bør likevel gjøre det.
Hvilken rolle spiller det for deg om data om hvem du har ringt og skrevet mail til ligger i en database mellom 6 til 24 måneder før det slettes? Hvis dataene sikres godt og kun utleveres relevante myndigheter når de har hjemmel i loven? Hvis dette er prisen for å sikre myndigheter gode redskaper i kampen mot alvorlig kriminalitet – er svaret gitt?
I liberal tradisjon legges det omfattende vekt på å sikre et rom av frihet – som ingen stat eller andre har rett til å trenge inn i – rundt individene. De skal kunne handle uten å avkreves begrunnelse, kunne kommunisere uten at andre lytter, og de må kunne forvalte egen eiendom ut fra egen vilje uten at andre skal blande seg borti. Noe av grunntanken her er at et storsamfunn ikke skal kunne avkreve av et menneske at det skal tjene storsamfunnet. Det skal ha friheten til å følge sine egner verdier og normer, dannet av egen, fri tanke.
I liberal tradisjon legges det omfattende vekt på å sikre et rom av frihet – som ingen stat eller andre har rett til å trenge inn i – rundt individene.
Trues denne tradisjonen og friheten av EUs Datalagringsdirektiv – som krever at elektronisk kommunikasjonsdata (ikke selve innholdet) lagres mellom 6 og 24 måneder? Det er ikke godt å si – og det er i hvert fall ikke så svart/hvitt som noen skal ha det til.
Behovet for å lagre data skyldes et ønske om å bekjempe kriminalitet bedre. Det sies av flere at Datalagringsdirektivet ikke vil ha noen praktisk betydning i bekjempelse av kriminalitet (Vampus har gode argumenter). Men er det slik? I direktivet selv står at (dansk oversettelse): ”…data vedrørende anvendelsen af elektronisk kommunikation udgør et særdeles vigtigt og brugbart redskab i forebyggelse, efterforskning, afsløring og retsforfølgning af kriminalitet og strafbare handlinger, især organiseret kriminalitet.”
Hvis det virkelig er slik at direktivet ikke har noen relevant betydning i kriminalitetsbekjempelse, er jo svaret åpenbart. Ikke minst fordi kostnadene til byråkrati og tiltak i industrien totalt vil overskride (den ikke-eksisterende) nytten.
Flere har vært misfornøyde med at det ble for mildt. Irland lagrer data i dag i 3 år, mens for eksempel Italia lagrer i 4 år.
Men at direktivet ikke vil bidra i kampen mot grov kriminalitet er et vanskelig argument, med tanke på hvor ivrige flere var på å få direktivet på plass. Irland, England og Sverige tok initiativet til å få det på plass. Flere har vært misfornøyde med at det ble for mildt. Irland lagrer data i dag i 3 år, mens for eksempel Italia lagrer i 4 år. England lagrer i 12 måneder EU-direktivet definerer klare begrensinger og rammer rundt sikkerhet ved lagring og betingelser for utlevering av data.
Utgangspunktet i EUs behandling av direktivet har vært samkjøring av det indre markedet. Det har vært argumentert for at dette bare er et skinnmotiv, enn så lenge statene gis en del valgfriheter i det endelige direktivet. Men med tanke på at Polen vurderte å innføre 15 års lagring, og tidsgrensene nå er satt til mellom et halvt år og to år, er det en klar standardisering. At det er viktig for industrien at reglene er ganske like i Europa, er åpenbart.
Hva med trusselen mot det totalitære, som er et gjenvendende argument? Leder Datalagringsdirektivet oss mot en overvåkingsstat? Vel. Så lenge direktivet setter klare begrensninger i forhold til sikkerhet og mulighet til å ta ut data fra det som er lagret, er det i hvert fall svært langt fra et EU etter Datalagringsdirektivet til overvåkingsstyranniet i DDR – som flere sammenligner det med. Er det ikke en fordel å reservere begrepet totalitært til regimer som skiller seg betydelig fra Norge i dag – selv om data lagres i seks måneder?
Poenget er at saken ikke er så svart-hvitt som noen skal ha det til.
Poenget er at saken ikke er så svart-hvitt som noen skal ha det til. Om man antar at direktivet vil ha en betydning i kriminalitetsbekjempelse, og samtidig innrømmer at det ikke her og nå står om overgangen til et informasjonsdiktatur, da må man ta noen vanskeligere valg, som en del av motstanderne nå skygger unna.
Hva om det faktisk er slik at alternativet til lagring av data i lengre perioder er høyere risiko for alvorlig kriminalitet? Hva om drapet på William Nygaard, kanskje det eneste virkelige terrorforsøket i Norge, hadde lyktes? Hva om lokalene til Jyllandsposten faktisk ble bombet? Hva er egentlig risikoen for terror? Economist skrev i en leder om tortur under Bush at liberale rettsstatsprinsipper må holdes på – selv om det skulle bety flere tap av liv. Det er vel dette valget som må tas. Å skygge unna denne diskusjonen styrker nok ikke saken.
De negative konsekvensene av terror og grov kriminalitet kan inntreffe på kort tid, de er svært tydelige og utgjør en håndgripelig frykt. Og det er å beskytte borgere mot slike trusler er også et klart ansvar for en liberal rettstat – det handler også om å ivareta rommet av beskyttet frihet rundt individet. De negative sidene av Datalagringsdirektivet – og det er kanskje den virkelige argumentative utfordringen – er langt mindre åpenbar og inntreffer egentlig på lang sikt.
Om direktivet egentlig vil bety noe som helst for de aller fleste er heller tvilsomt. Google lagrer data i 18 måneder før de anonymiseres.
Den europeiske Open Rights Group mener i en uttalelse om direktivet at vissheten om at du i prinsippet er overvåket kan skape frykt, og at: ”This chilling effect is especially harmful in cases which attract abuses of power, namely in the case of organisations and individuals who are critical of the government or even the political system.” Kanskje stemmer det – selv om det bare er ”formelle data” om kommunikasjon – ikke selv innholdet – som lagres.
Om direktivet egentlig vil bety noe som helst for de aller fleste er heller tvilsomt. Google lagrer data i 18 måneder før de anonymiseres. At kunnskap rundt dette er mangelvare er nok en ting, men om visshet om slike ting vil påvirke konsumenter – er ikke det tvilsomt?
Men selvfølgelig er det ikke ”de fleste” dette er en fare for. Det er tvert imot de få som trenger den særlige beskyttelsen av egen, privat sone for å bedrive det som fordømmes av et storsamfunn. Og det er konsekvensene for slike mennesker, på lang sikt, med tanke på at vi ikke aner hvem som sitter med makten om tjue år, som er så særlig viktig å beskytte.
Mens andre onder skjer sporadisk i samfunnet, er statlige onder noe som gjennomsyrer samfunnets sjel.
Det kan synes vanskelig å argumentere for de liberale prinsippene – særlig når de settes opp mot konkrete, alternative gevinster som de fleste sympatiserer med. Mange forsøker å veie gevinstene og ondene opp mot hverandre. Ivar Iversen skriver i Dagsavisen i dag om tidligere professor og leder for Det liberale partiet i Canada Michael Ignatieff som har beskrevet disse dilemmaene i boken The Lesser Evil. Political Ethics In an Age of Terror. Han konkluderer med det kan være greit å ta i bruk i utgangspunktet uakseptable metoder for å bekjempe større onder, så lenge vi er klar over at det er nettopp onder, og kaller slike metoder ”the lesser evil”.
Men et statlig bestemt onde, er annerledes enn andre onder i samfunnet. Mens andre onder skjer sporadisk i samfunnet, er statlige onder noe som gjennomsyrer samfunnets sjel. Jo, historien kan sikkert gi eksempler på onder som truer samfunnets eksistens på en måte som gjør at vi går lengre i å godta statlige onder. Vi er ikke der i dag. Med den usikkerhet som hersker om konsekvensene av direktivet, om hvordan det påvirker samfunnet og om myndighetenes muligheter for misbruk, er et slikt statlig onde ”the greater evil”. Datalagringsdirektivet bør ikke vedtas.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva.
Posts
No comments:
Post a Comment