Demokratiets utfordringer

DEMOKRATIET: Dag Wollebæk ved Institutt for sammenliknende politikk går 29.12 til angrep på min kronikk «Demokratiets selvmord», som omhandlet den liberalkonservative tenker Alexis de Tocqueville. Dessverre har han samme ryggmarksrefleks som mange sosialdemokrater når de møter samfunnskritikk fra høyresiden - de tror alt handler om å bygge ned velferdsstaten. Problematikken jeg belyser, det liberale demokratiets utfordringer, handler om mye mer enn velferdsstaten.

Alexis de Tocqueville hevdet på begynnelsen av 1800-tallet at lokalt politisk engasjement og deltakelse er en forutsetning for et liberalt demokrati. Her møter, uansett hva Dag Wollebæk måtte insinuere, også Norge utfordringer. Aktive i organisasjoner har sunket fra 57% av befolkningen i 1997 til 50% i 2004. Medlemsskap i politisk parti har sunket fra over 20% i 1980 til under 10% i 2001 (for menn, også for kvinner er det en dramatisk reduksjon). Kun 3% er aktive i partier. Deltakelsen i kommunestyrevalg var 59 % i 2003, det laveste siden 1922. Deltakelsen i fylkestingsvalg var 55,6% i 2003, det laveste noensinne. (Statistisk Sentralbyrå.)

FÆRRE DELTAR altså i det politiske arbeidet med å forme sitt samfunn, makten konsentreres på færre hender. Det er symptomatisk hvordan politikken sentraliseres, nå senest med barnehagepolitikken. Hvorfor har ikke stortingspolitikere større tillit til at kommuner kan velge selv? En konsekvens av dette er den fremvoksende populismen, særlig i form av FrP. Mange finner årsakene til populismen i kombinasjonen av teknokrati og elitestyring, som preger mye av den sosialdemokratisk tuftede norske politikken.

Wollebæks forskning, blant annet i Det nye organisasjonssamfunnet (2002), sannsynliggjør at det nevnte synkende engasjementet erstattes av et engasjement i uformelle sosiale nettverk, særlig rettet mot nærmiljø, kultur og fritid. Det er svært positivt med et gryende engasjement uavhengig av overbyggende strukturer. Og ofte arbeider disse med lokale politiske saker. Dette må stimuleres. Det er det liberale demokratis grunnidé - at folket skal styre seg selv - som trues av redusert organisering og økt sentralisering av makt.

WOLLEBÆK MENER at den liberalkonservative strategi er fåfengt. Men det er nettopp her liberalkonservative skiller seg fra sosialdemokrater. Som Alexis de Tocqueville påpeker, mangler det noe sentralt hvis det lokale engasjementet ikke også er et politisk engasjement. Sosialdemokratiets drøm om det perfekte samfunn - styrt av ekspertvelde og teknokrati - er lite annet enn en drøm om eliminasjonen av det liberale demokrati. Et slikt samfunn er ikke ønskelig, ei heller om det kan havne på første plass i FNs oversikt over beste land å bo i.

Dag Wollebæk har bidratt til Maktutredningen, som sier mye om svekket folkestyre og redusert makt lokalt. Sitat: «Folkestyret som regjeringsform er i forvitring snarere enn omforming.» Synes ikke Wollebæk det er et problem at den politiske makten i Norge konsentreres på færre hender? Mener han ikke at det er et behov for delegering av makt til lokaldemokratiet og de uformelle sosiale nettverkene?

Kristian Meisingset
Redaksjonsmedlem i tidsskriftet Minerva

Torsdag 11.01.2007
http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/11/488505.html


Dag Wollebæks innledende debattinnlegg:

Argumentets selvmord

VELFERDSSTATEN: Kristian Meisingset hevder i kronikken «Demokratiets selvmord?» (19.12.) at vi må bygge ned offentlig sektor for å gjenreise lokale fellesskap. Men slike fellesskap har slett ikke blitt svekket i Norge og hans sannhetsvitne til forfallet, statsviteren Robert Putnam, mener selv at en aktiv stat er grunnen til den høye sosiale kapitalen i Skandinavia. Dermed angriper han et problem som ikke finnes med virkemidler som ikke virker med et sannhetsvitne som motsier artikkelens budskap. Det er altså snarere Meisingsets argument enn demokratiet som begår selvmord.

Meisingset hevder at en sterk stat svekker lokalt engasjement. Han trekker fram Putnams tese om at den sosiale kapitalen, dvs. sosiale nettverk, mellommenneskelig tillit og sivilt engasjement, er synkende i USA. Dette svekker i følge Putnam evnen til samarbeid og demokratiets kvalitet.

LØSNINGEN ER i følge Meisingset å begrense velferdsstatens virkeområde. Da vil de lokale fellesskapene igjen blomstre. Videre må vi kvitte oss med den «perverterte likhetstrangen» som visstnok råder, som gjør at de gjennomsnittlige trekker de mer begavede ned i middelmådigheten. Selv om det aldri sies rett ut, er det tydelig at det siktes til Norge, med vår sterke tradisjon for sosial likhet og universelle, omfattende velferdsløsninger.

Problemet med dette resonnementet er at det ikke har skjedd noen entydig svekkelse av den sosiale kapitalen i avanserte velferdsstater. Meisingset hevder at den samme negative utviklingen har funnet sted i en lang rekke land, blant dem Sverige. Men bildet er slett ikke så negativt (se f.eks. OECDs forskningsoversikt i «The well-being of nations» (2001)). Særlig er det vanskelig å påvise tilbakegang i Skandinavia. En rekke forskningsprosjekter (f.eks. World Values Survey) bekrefter at tillit og frivillighet har stått og står ualminnelig sterkt i Norge og Skandinavia. Min egen forskning på det norske foreningslivet viser at omfanget av engasjementet har vært stabilt lenge. Det største vekstområdet er nettopp lokalt orienterte lag som velforeninger o.l. Når Meisingset hevder at «(...) lokale arenaer for samhandling kan utraderes. Ting tyder på at utviklingen i dag går i denne retningen», er det for Norges del beviselig galt.

SOSIAL LIKHET og omfattende velferdsordninger er positivt, ikke negativt, forbundet med tillit og organisasjonsdeltakelse (unntaket er stater med lang tradisjon for totalitært styresett). Og man skal være svært fantasifull for å gi en overaktiv velferdsstat skylda for forfallet Putnam observerer i USA.

Hva sier så Putnam selv om velferdsstatens rolle? Her er det heller ikke mye støtte å få: «Det har ofte blitt pekt på at veksten i velferdsstaten har svekket den sosiale kapitalen, ettersom det offentlige skal ha fortrengt individuell handling (...) For det meste støtter funnene i denne boka det motsatte syn; at velferdsstaten har bidratt til å bevare sosial kapital snarere enn å uthule den.» ( Democracy in Flux , 2002, 413-414). Putnam framhever videre at sosial likhet vedlikeholder sosial kapital, og at velferdsordninger har bidratt positivt i mange land.

MEISINGSETS «liberalkonservative» agenda er i beste fall irrelevant, fordi formålet er å få noe til å blomstre som aldri har visnet. I verste fall er den skadelig for den sosiale kapitalen. Det er greit å være konservativ og opptatt av ideologi, men det gir ikke fribillett til å synse løsrevet fra forskningsbasert kunnskap.

Dag Wollebæk,
Institutt for sammenliknende politikk, UiB

Fredag 29.12.2006
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/12/29/487304.html