Norge trenger et frihetsparti. Venstre bør først og fremst stille spørsmålet: Hvordan kan vi utvide friheten i vårt samfunn?
Etter et katastrofalt valg gjør Venstre-leder Lars Sponheim det han gjør best: Poengterer at sentrum skal bestå, markerer avstand til høyresiden og understreker at partiet like gjerne kan samarbeide til venstre som til høyre.
Samtidig mister ikke Venstre motet. I begeistring over tilstrømmende medlemmer og tillit til egen ideologi svikter ikke på troen på at Venstres naturlige nivå er nærmere ti prosent, i hvert fall som et utgangspunkt. For det fortjener Venstres idelogi, sosialliberalismen.
Jeg kan ikke være mer enig. Sosialliberalismen, med dens vektlegging av sosialt ansvarlig frihet, fortjener egentlig en oppslutning på langt mer enn ti prosent. Og det tror jeg egentlig at den allerede har.
For vurderer ikke store deler av Arbeiderpartiet sosiale tiltak og statlig ansvar først og fremst som middel til å nå målet om at flest mulig skal kunne realisere seg på en meningsfull måte? Og er ikke Høyre i hovedsak et sosialliberalt parti? De siste årene har sett et mer verdiliberalt Høyre som i mindre grad vektlegger konservative verdier som kjernefamilie, kongehus og kristen verdiarv.
Sponheim bekrefter dette når han sier at: ”…min drømmeregjering ville vært det moderne Ap sammen med Venstre og det moderate Høyre.”
Dermed blir det bare tåpelig når Hans Antonsen, Sponheims sekretær, begrunner behovet for sentrum og Venstre slik: ”Det som er tristest ved årets valg, er ikke at Venstre går så sterkt tilbake, men at de tre partiene som snakker om noe mer enn kroner og øre og den nærmeste jobbtryggheten, SV, KrF og Venstre, alle går tilbake.”
Et pluralistisk demokrati er et gode. At flere konfliktlinjer og interesser tydeliggjøres og debatteres åpent, i stedet for bak partikulissene, bidrar til å styrke den demokratiske debatten. Derfor bør ikke sentrum nedlegges, eller Venstre avvikles, slik Jan Arild Snoen ønsker. Derfor bør heller ikke Venstre og Høyre slås sammen, slik Nils August Andresen har foreslått. Men hvordan kan Venstre komme på offensiven? Årets strategi fungerte ikke. Når Ap går til venstre og Høyre går til høyre, og Venstre likevel ikke vokser i sentrum, er noe galt.
Alle partier trenger fiendebilder. Partiet er til for å ordne opp i problemer som truer folks lykke og muligheter, og for å fremme noen saker som enda ikke er innfridd. Til det trengs motstandere. Ideer man forakter. Folk som skal nedkjempes. Hvem er Venstres fiender?
Venstre orienterte seg i valget først og fremst mot fiender på det politiske planet. Fiende nummer én er Fremskrittspartiet. Nummer to er korporativismen på venstresiden. Sponheim understreker at samarbeid med LO og maktkonsentrasjon er de største hindringene for et samarbeid med Ap. Innvandringsmotstand og manglende miljøpolitikk fra Fremskrittspartiet trenger ikke være mindre problemer.
Men motstand mot LO, korporativisme og Fremskrittspartiet er ikke nok til å definere et partis ståsted og verdier. Hvilke problemer i samfunnet, som angår meg her og nå, vil partiet bekjempe? I tråd med sin liberale arv bør Venstre ha store muligheter.
I Norge i dag har vi ingen partier som setter frihet øverst på sin dagsorden. Som først og fremst stiller spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å utvide friheten i vårt samfunn?
Dette er ikke et slags nyliberalistisk spørsmål. Sosialliberale i Venstre vet at meningsfull frihet omfatter alt fra frie valg, mindre statlige reguleringer, tilbaketrekning av statens makt, og i tillegg, minst like viktig: sosial trygghet og kunnskap. Og det er mange konkrete saker å spisse profilen på.
- Skattelettelser kan begrunnes sosialt og ut fra miljøhensyn. 1000 kroner mindre skatt i måneden på hver av oss, slik den borgerlige alliansen i Sverige har gjennomført, kan være en god måte å synliggjøre fordelene med skattelette.
- Innvandring er en frihetssak, og frihet må gjelde globalt. Folk som får jobb må få arbeidstillatelse. Arbeidere som tjener penger som de sender hjem er den beste utviklingspolitikken. Det er respektløst å kreve syv års opphold i Norge før man har mulighet til å søke om statsborgerskap og ikke å tillate dobbelt statsborgerskap.
- I kulturpolitikken har Venstre alt gjort en god jobb med å stå fremst i kampen mot Giskes maktkonsentrasjon. Statens makt må reduseres, private kulturpenger styrkes og offentlig støtte vris mot mindre og uavhengige aktører.
- Med utvikling av moderne teknologi kan Venstre få eierskap på prinsippet om en klar rettsstat. Hvert individ har rett til en beskyttet sone rundt eget privatliv, en sone som skal beskyttes mot muligheter for overvåkning som EUs datalagringsdirektiv.
- At ikke friskoler skal få fritt spillerom og kunne konkurrere med de offentlige er absurd. Foreldre må få frihet til å velge den skolen de mener er best for sine barn, og de som ønsker å starte skole, uavhengig av type motivasjon, må få muligheten.
- De rødgrønnes innstramninger på åpningstid- og skjenkelovgivning krenker tilliten til hver av oss som ansvarlige borgere. Full bestemmelsesfrihet til kommunene om åpnings- og skjenketider styrker selvbestemmelsen og tilliten til lokaldemokratiet.
- Kommunenes selvbestemmelse må styrkes. Demokratiet lider under svake kommuner som ikke kan overta større oppgaver. Kommuner har svært ulike velgere og dette må reflekteres i langt større frihet til å velge egne løsninger.
- Sammenblanding av stat og kirke krenker likebehandlingen av hver enkelt innbygger uavhengig av religiøs overbevisning. En moderne stat kan ikke ha en religion. Like fullt må alle få bære religiøse symboler og uttrykke sin tro fritt.
Dette er ikke nye ideer, men de vil fylle et rom på borgerlig side. Og de står i skarp kontrast til sakene Venstre nå har fremhevet: Velferd, miljø og kunnskap. De vil av mange oppfattes som en høyredreining. Og det vil fort forstås som en distansering fra Venstres venner i sentrum – som har klart ulike profiler – kristenkonservative Krf og agrarkonservative SP.
Men et klart og skarpt fokus på frihet vil i større grad være i tråd med Venstres ideologi. For det er nettopp Venstres unike innsikt i at frihet er en verdi som trives i sentrum, og deres like fullt radikale og prinsippielle vilje til å kjempe for friheten på områder som betyr mye for folk flest, som kan gi dem en tydeligere og mer unik profil.
- Kristian Meisingset er kulturredaktør i Minerva. Kan følges på Twitter: @meisingset.
Posts
No comments:
Post a Comment