Hoggerne – forventninger som faller

Roy Jacobsen har med Hoggerne skrevet en ambisiøs roman om Vinterkrigen i Finland. Jacobsen gjør som han gjorde i Frost (2003), konstruerer handlingen i en annen tid og et annet sted (den gang var det vikingtiden); og han lar dette være utgangspunktet for en utforskning av mennesket.

Timmo Vataanen er lansbyidiot i den lille finske byen Suomussalmi. Rundt byen er det trær og fjorder, og om vinteren ligger snøen så tykt at det er umulig å ta seg fram uten ski. Frosten, omtrent 30-40 kuldegrader, ”sto mellom stammene som en ugjennomtrengelig mur av knust glass” (93). Året er 1939, Vinterkrigen står for døren, og alle Suomussalmis 4000 innbyggere forlater byen. Men ikke Timmo. ”Jeg var født her, hadde bodd her hele mitt liv og kunne ikke tenke meg å være noe annet sted” (7). Byen brennes i den brente jords taktikks navn og russerne ankommer. Timmo settes til å hogge ved sammen med en avstumpet, utslitt gjeng, og etterhvert er det bare syv igjen. Foruten Timmo er det Mikael, en unggutt, Suslov, en svak lærer med dårlig syn, Rodion, en svekling, Leo og Nadar – to brødre som ikke er stridsdyktige, og til slutt den eneste tøffingen utenom Timmo, Antonov, en råsterk bonde. Hoggerne hogger trær for russerne til de, utslitte og livredde for døden, prøver å flykte til Timmos gård ute i skogen. De mislykkes og er nær ved å omkomme av sult og frost. Når de våkner til live igjen har finnene tatt tilbake Suomussalmi og hoggerne må hogge for dem. De gjør et nytt fluktforsøk – nå med ski, og de kommer frem uten problemer. På gården blir de etterhvert nærmest gale av innestengthet og uvissthet, Suslov begår selvmord, og til slutt drar de hver til sitt. Timmo kommer tilbake til Suomussalmi og krigen er over.

Til tross for at Hoggerne er en søt fortelling med interessante ansatser, blir jeg ikke imponert; det ambisiøse utgangspunktet fullendes ikke på noen overbevisende måte. Språket som føres er for dårlig, noe som gjør at Jacobsen ikke makter å skape en ”ekte” Timmo.

Andre avsnitt i boken begynner slik: ”Det var merkelig nok både forferdelig og opphissende å stå der som en ensom saltstøtte og se det veldige flammehavet i de iskalde skogene, for det hadde vært en fin by, min by” (7). Dessverre slår språket sprekker allerede her. ”Merkelig nok” var det ”både forferdelig og opphissende å stå der som en ensom saltstøtte og se det veldige flammehavet”. Jeg må bare humrende konstatere at denne sammenstillingen får en komisk virkning heller enn den sympatisk-tragiske virkningen jeg tror er intendert. Jeg skjønner veldig godt at den følelsen som oppstår hos Timmo er merkelig, det trenger ikke Jacobsen fortelle meg, når han sier det, blir det parodisk. Det blir som om man sier: ”Ja, merkelig nok ble jeg redd da huset plutselig flammet opp” – og ler av det som en gang var farlig. Men jeg tror ikke Jacobsen vil at jeg skal le, så når jeg ler føler jeg at teksten har bommet. Det blir en ikke-intendert spøk, og det er ingen god måte å åpne en bok på. Men det er dessverre flere slike feil, la meg ta et par eksempler fra lengre ute i boken. I samme øyeblikk som Suslov begår selvmord og i det Timmo legger seg til å sove, farer en tanke gjennom hans hode: ”Men allerede før jeg fikk slitt meg inn i de motbydelige drømmene skjønte at nå måtte noe skje, ja, at noe allerede hadde skjedd” (144). Teksten hentyder stadig mot en mystisk, bakenforliggende virkelighet, som på en eller annen måte påvirker karakterene. ”Noe allerede hadde skjedd” støkker gjennom Timmo, og når han går ut i låven ser han – ganske riktig – at noe har skjedd. Suslov har hengt seg selv. Det støkker også noe gjennom meg når jeg leser dette: Hvor kommer det fra? Hva motiverer denne type ”hendelser”? Hvorfor har Jacobsen lagt inn en slik mystisk dimensjon? Det får jeg aldri svar på. Dessverre forblir det umotivert, og det bidrar til å svekke Timmos troverdighet.

Etter at Timmo er tilbake i Suomussalmi tar det tid før han kan fungere normalt igjen, tankene hans spinner rundt det som er hendt: ”et menneskeliv er ikke mye verdt, men man klamrer seg nå engang til det når man først har det, og ofte på rørende vis, og også denne rørelsen hadde satt et hardt stempel i Timmos tanker, disse elendige stakkarene som han på innskytelse fra en uhørlig stemme hadde reddet og kanskje derigjennom også reddet seg selv, bare for enda en gang – også under så dramatiske forhold som en krig – å bli en omstreifer i sin egen tilværelse” (151).

Det er flere ting ved dette klisjépregede språket som forundrer meg når jeg leser det. ”Og ofte på rørende vis” – er det Timmos tanke? Nei, det synes heller som en utenforstående fortellers kommentar. Og kommentaren er medfølende, men på en ynkelig måte. Videre: ”plutselig innskytelse fra en uhørlig stemme”. Som i eksempelet ovenfor dukker plutselig en ”stemme” opp. Men den forblir umotivert, og jeg klarer ikke å se den i sammenheng med Timmo – landsbyidioten. Til slutt: ”derigjennom også reddet seg selv – bare for enda en gang [...] å bli en omstreifer i sin egen tilværelse”. Er dette Timmos selvrefleksjon? Den synes for intelligent, poetisk og subtil til å være hans, en ekte landsbyidiot tenker ikke slik. Hvis det igjen er den utenforstående fortelleren som trer inn synes jeg kommentaren blir malplassert og ute av stand til å skape en konsistent Timmo.

Jeg klarer altså ikke å bli lurt av tekstens forsøk på å skape en ”virkelig” person. Timmo slår sprekker, jeg tror ikke på at det er han som tenker; tvert imot er det Jacobsen selv som trer inn i teksten. Det er han som snakker, det er hans språk som bæres, og det er et språk Timmo ikke ville behersket. Det oppstår en avstand mellom virkeligheten teksten forsøker å skape, og språket som anvendes for å skape den. Dermed mister fortellingen sin troverdighet, og mine forventninger til den skuffes.

Det er ikke bare beskrivelsen av Timmo som har svakheter. Konteksten Timmo handler innenfor bidrar kun glimtvis til å styrke fortellingen og forståelsen av personen Timmo. Vinterkrigen er en interessant setting, det samme er landskapet. Dessverre får vi ikke særlig innblikk i hvordan krigen utfolder seg og det synes som om Jacobsen har lite kunnskap om den. Den blir mer en flat kulisse enn en levende og integrert del av fortellingen. Landskapet er bedre utnyttet: Den nedbrente byen, trærne som faller, snøen og den vanvittige kulden bidrar til å bygge (og bryte ned) karakterene. Særlig Timmo fremstår tydeligere med sine merkelige, finske, hardskårne egenskaper i dette landskapet av grusomhet. Han er selv et tre, som ikke faller, men står fastgrodd i Suomussalmi. Han vil ikke dra derfra, og for de andre hoggerne representerer hans stødighet det eneste håp.

Hva så med hoggerne? De er sympatiske mennesker, med sine personlige styrker og svakheter. Allikevel fremstår de ikke som individer som vi lesere får innblikk i og blir glad i; de forblir heller en grå masse. Deres funksjon synes primært å være å si noe om hvilke utslag en krig kan gi for mennesker, samt å være kulisse for fremveksten av Timmos positive sider – landsbyidioten som blir helt, som blir håpet for hoggerne; vi får lite innblikk i dem som selvstendige individer. Deres tydeligste individuelle kjennetegn er mer tragi-komiske enn interessante. Rodion har med seg to damesko som han skulle gi til sin kone før han ble revet med i krigen. Suslov ser svært dårlig og er bare redd og pysete. Leo og Nadar er mest opptatt av å krangle og sloss, og Mikael fungerer i begynnelsen som gjengens leder til tross for at han bare er 17 år. Antonov er hardbarket og har til tider mest lyst til å la de andre ligge igjen å dø, for eksempel når de første gang går mot Timmos hytte: ” – Vi lar jøden og de andre bli igjen! freste han. – Ja, Mikael også, han klarer ikke mer, det er bare du og jeg som kan klare det” (95). Det er Antonov som i størst grad bidrar til å utdype karakteren Timmo, de har mye til felles, og som Timmo selv tenker: ”denne mannen kunne jeg se inn i, vi var like” (92). Dessverre er det unntaket, heller enn regelen, at det fungerer.

Hoggerne inneholder altså kimer til en rekke interessante temaer og har en søt historie som kjerne. Dessverre makter ikke Jacobsen å la den utfolde seg i sitt fulle potensiale. Jeg sitter igjen med en utilfredsstillet følelse når jeg lukker boken. Hoggernes trær, som mine forventninger, faller.

Roy Jacobsen
Hoggerne
Roman
Cappelen 2005

Publisert i Bøygen 04/2005.