Liberal frihet

Makten sprer seg i kulturen. En tilbakeskuende konservatisme reagerer negativt, med Lindbekk, Langslet, Sejersted og i dag Torbjørn Røe Isaksen i spissen. Mot dette trengs en liberal kulturforståelse for å se at utviklingen er positiv og frigjørende.

Det skjer enorme endringer. VG NETT er Norges mest leste tekstbaserte medium noensinne. Papiraviser taper i opplag, men avisene leses likevel av flere på grunn av nettaviser. Debatter på nett eksploderer, og blant unge mener flesteparten at nettdebatter er deres viktigste kanal for å ytre meninger. Svært mange blogger aktivt, i Sverige har en tredjedel av jenter mellom 16 og 18 år egen blogg. Wikipedia gjør enorme menger kunnskap tilgjengelig, og alt er skrevet av leserne selv. Tre fjerdeler av innternettbrukerne i USA er aktive bidragsytere og ikke bare passive konsumenter eller lesere.

Digitaliseringen skjer svært hurtig og får store konsekvenser. Musikk distribueres digitalt, salget i Norge har de siste 10 årene stupt med 40 prosent. For litteraturen forventes en lignende revolusjon innen 5 år. Også andre kulturarenaer digitaliseres.

Kultur siviliserer
Endringene gjør nye generasjoner forholder seg til sine kulturelle omgivelser på helt andre måter enn tidligere. Den mest påfallende konsekvensen er at eliter som før hadde definisjons- og produksjonsmakten svekkes. Makten spres på flere hender. Det er vanskeligere for enkeltgrupper å kontrollere informasjonsflyt, verdidannelse og beslutningsprosesser.

Dette er ikke erstattet av et anarki. Tvert imot er det kommet til andre og flere eliter, som endrer seg raskere, mer dynamisk, oppstår på kortere tid og forsvinner igjen kjappere. Det er ikke én, men mange kulturer.

Det ville være naivt å konkludere enkelt og positivt. Endringene kan fremstå som kvalitetssvekking, kommersialisering og fordumming. Det gode med kulturen er ikke at den finnes i flest mulig former eller har flest mulig skapere. Kultur er en kraft som siviliserer samfunn og gir mennesker bedre liv.

Et bedre samfunn?
Utviklingen fører med seg et uunngåelig skille mellom de som er “inne”, som besitter kunnskap og kompetanse, teknologi, nettverk og penger, og de som er “utenfor”.

Mangfoldet kan innebære fragmentering og svekkelse av normative, kulturelle bånd som før bandt lokalsamfunn og nasjonalstater tettere sammen. Begreper som oppløsning, frigjøring, atomisering, selvrealisering, verdinihilisme og individualisering brukes for å betegne utviklingen, og kanskje har alle noe sant ved seg, avhengig av ulike kontekster og grupper. Samfunnet kan derfor fremstå som mindre oversiktelig og mer kaotisk.

Er mennesket i stand til å orientere seg på en trygg og sikker måte i et slikt samfunn? Når ungdommen i større grad løsrives fra foreldregenerasjonen og former sine verdier og normer i et samspill med nettverk både i den virkelige verden og i digitale verdener, i hovedsak sammen med jevnaldrende, former de da sine liv etter positive verdier?

For å kunne nærme seg et svar er det nødvendig å anlegge et ideologisk perspektiv. Hvilket samfunn er det ønskelig å ha, og hvordan kan vi derfra vurdere dagens utvikling?

Tykk og tynn etikk
For en rettighetstilhenger vil svarene til dels være irrelevante: Folk må kunne forme sine liv slik de vil, så lenge de ikke skader andre, uten innblanding fra en moraliserende elite.

Mer dydsorienterte ønsker et samfunn preget av positive verdier. Som dydsorientert ser jeg et behov for en ideologisk orientering som på mange måter er konservativ, da det sentrale spørsmålet blir: Hvilke verdier er det vi bygger vårt samfunn på, og hvordan viderefører og revitaliserer vi de sentrale verdiene i vår kultur?

De sentrale verdiene er utvilsomt menneskelig frihet, selvutfoldelse og -realisering.

Jeg vil se på to ideologiske tilnærminger til dette, som jeg vil kalle tykk og tynn etikk. Tesen er at vi trenger en tynn etikk for å forstå hvordan utviklingen er et positivt uttrykk for styrket kreativitet, utfoldelse og frihet.

En tykk etikk tar utgangspunkt i et frihetsbegrep som forutsetter et omfattende kulturbegrep. Mennesket kan kun realisere seg selv dersom det både er og oppfatter seg som et ledd i en historisk eller kulturell fortelling. Fortellingen må være rik, det må være en kontinuitet som hindrer fremmedgjørende brudd, og det må være et fellesskap i samfunnet som hindrer en fragmentering til individuelle fortellinger.

Husmoren og kulturarven
Den første generasjonen Minerva-tenkere var tydelige i sin kulturkritikk. Tore Lindbekk mener, i artikkelen “Nykonservatismen - kulturkritikk eller politisk program?” (1960), at mennesket har: “…forsøkt å distansere seg fra den kulturelle overlevering - og er blitt stående tilbake i en tilværelse som er fattig og perspektivløs.” Endringene har gjort at man ble “…borger i en fremmed verden, hvor ingenting lenger engasjerte og betød noe, hvor intet lenger egentlig kunne tilfredsstille.”

Lindbekk sporer den negative utviklingen til endringer i teknikk, industrialisme, bysivilisasjon og ikke minst kulturradikalisme, som har bidratt til en “…’proletarisering’ av hele mennesket…” Velferdsstaten bidrar til en ytterligere avhengighetsfølelse hos individet, og dermed en ytterligere fremmedgjøring. Resultatet er en “…ytterligere undergravning av individets tro på at det selv kan eller behøver yte noen avgjørende innsats.” Dette truer i neste skritt demokratiet, fordi demokratiet forutsetter mennesker med “…vilje og evne til selv å ta på seg ansvar, til selv innenfor visse grenser å være suveren og bestemmende.”

For Lindbekk finnes en mulig løsning langs flere akser. Kulturarven må holdes ved like fordi den er kilden til personlig vekst og avgjørende for: “…modning av personligheten og en skjerpet sans for avgjørende kvaliteter av moralsk og estetisk art.” Familien og hjemmet må styrkes: “Familiegruppen er vårt viktigste middel i kampen mot den rotløshet som undergraver det moderne samfunn.” Han ønsker å gjenreise husmoren, og skape en forståelse av at verdien hun: “…yter som mor, hustru og den som er identisk med selve hjemmet, betyr langt mer enn hva hun kan yte som f.eks. stenografdame eller ekspeditrise.”

Lindbekk knytter en tett link mellom familien, husmoren og kulturarven, som det bærende grunnlaget hvorfra et selvstendig menneske utvikler seg. Det er dermed en tykk etikk som ligger til grunn for hans frihetstanke.

Det historieløse samfunn
Lars Roar Langslet er samtidig med Lindbekk. I artikkelen “Konservativt menneskesyn” (1967) mener han at mennesket løsrives fra sitt fellesskap: “Den følelse av meningsløshet som er så utbredt i det moderne massesamfunn, henger bl.a. sammen med at den historiske bevissthet er svekket.” Dette kobles til et press i retning av: “…det ‘historieløse’ samfunn - døgnfluetilværelsen, uten pietet for fortiden, uten ansvar for nye generasjoner.” Dette fører blant annet til manglende kontakt mellom generasjoner, fortiden er ikke lenger “nærværende“.

Langslet reagerer på at fremveksten av det moderne massesamfunn, med “…et stadig stivere og mer komplisert maskineri, ledet av et voksende byråkratisk apparat”, ødelegger de små fellesskap og dermed av-humaniserer samfunnet.

Tapere er slekt, familie, lokalsamfunn og arbeidsmiljøer. Langslet kobler individets mulighet for frihet til de små fellesskapene, dermed er den truet. Videre mener han at den vestlige humanismes respekt for “individets uendelige egenverdi” og “mennesketverdets mysterium” henger sammen med kulturarvens religiøse dimensjon: “Historisk sett er bevisstheten om menneskeverdet en frukt av kristendommen.” Troen på menneskeverdet trues av “…presset fra en rent profan tenkemåte.”

Langslets tykke etikk understreker at en rik kultur og en mangefasettert fortelling er nødvendig for individers mulighet for realisering av frihet. De viktigste elementene er lokale fellesskap i motsetning til et ensrettet massesamfunn, en sterk familie, klar og tydelig historiebevissthet, relasjoner mellom generasjoner og en kristen, humanistisk idéarv.

Ikke-nasjonal etikk
Denne etikken er videre påfallende ikke-nasjonal, heller er den vestlig orientert, med en vekt på de vestlige verdier og idealer.

Et tydelig eksempel på dette er Asbjørn Aarnes, også representant for Minerva-kretsen. I intervjuet “På kanten av stupet…” med Røe Isaksen i Minerva, sier han at: “Jeg har hentet nesten hele mitt liv fra den europeiske kultur.” Etikken er åpenbart utformet i en tid hvor det nasjonale stod i et av sine mest selvsikre øyeblikk, kort tid etter krigen og før en mer omfattende innvandring begynte. Dermed var den ikke truet, slik flere oppfatter det i dag.

Men etikken er også ikke-nasjonal av egen kraft, og jeg vil trekke inn Francis Sejersted for å sannsynliggjøre det. I artikkelen “Konservativ frihet” (1963) legger han stor vekt på maktspredning og fordelen ved de mange ulike fellesskap. Dialog bør: “…eksistere mellom spredte maktsentra” innenfor staten. En maktspredning, både: “…økonomisk og kulturell, vil være til gavn for friheten.”

Innenfor skolen må det formidles verdier og normer, men de må: “…gjøres eksplisitte så elevene kan tvinges inn i et fortrolig og bevisst forhold til dem. Man skal ikke dikteres sine verdier…” Dette spenningsforholdet vil tvinge frem en kritisk innstilling og mer frihet for den enkelte. Skolens kulturelle makt bør spres ved bruk av privatskoler, fordi i spenningen som da oppstår: “…vil man i større grad tvinges til å artikulere verdiene.”

For Sejersted oppstår rotløshet og fremmedgjøring først når de store fellesskap blir så mye større enn individet at det ikke lenger føler seg fortrolig med dem, og dermed blir ufri. I en stat er det i utgangspunktet mange kulturer, og dette må styrkes. Dialog og spenning er positivt, fordi det fremmer bevisstgjøring og kritikk, begge deler nødvendige bestanddeler i et individs frihet. Det synes som om det nasjonale blir for stort for Sejersted, de sentrale verdifellesskap er på et lavere nivå.

Friheten ble tom
Hvordan arter så en tykk etikk seg i dag? I 2008 slapp Torbjørn Røe Isaksen boken Høyre om! For en ny konservatisme. Han trekker opp konservatismens historie fra Edmund Burke, Joseph de Maistre, Alexis de Tocqueville, F.A. Hayek og Adam Smith, før han formulerer hva konservatismens innhold bør være i dag.

For Røe Isaksen er friheten under press. Fiendebildet minner oss om Minerva-kretsen på 60-tallet. Det er på den ene siden: “…en normoppløsning som setter likhetstegn mellom frihet og verdirelativisme…” og på den andre siden en: “…ekspanderende velferdsstat og en ny type formynderstat…” Mot dette står en konservativ holdning, som: “…ikke har endring som sitt primære mål, men å bevare grunnleggende trekk ved samfunnet [...] det viktigste ankerfestet derfor ligger i overleverte tradisjoner og verdier.”

Røe Isaksen leser den negative utviklingen særlig i kjølvannet av 68-er-generasjonen: “Friheten til å bestemme selv vokste tiår for tiår, men følelsen av at friheten hadde et reelt innhold, gjorde det ikke. Friheten ble hul, tom; samfunnet fjernt og fremmed.”

At dette er en tykk etikk er tydelig. Spenningen står mellom storsamfunnets regulering og de små fellesskaps verdier som svinner hen. Røe Isaksen etterlyser en forening av forandring og forankring, vi må hindre at: “…vår egen kultur forfaller, glemmes, neglisjeres…” Det er i de små fellesskaps ivaretakelse av generasjoners kulturarv at individets modning og frihet kan ta sitt utgangspunkt.

Mytisk folkesjel
En viktig endring fra 60-tallets konservative er at Røe Isaksen tenker i etterkant av innvandringsveksten. Han påpeker at innholdet i borgerrollen må fylles med verdier fra den norske tradisjonen, som er absolutte, og at alternativet til å: “…forandre for å bevare er å bli skylt over ende når demningen brister.” Mennesket må: “…finne tilbake til samfunnet rundt.” En del av det som skal finnes tilbake til er fremdeles en: “kristen kulturarv.”

Har utviklingen gjort at den konservative holdningen har tatt en nasjonal dreining? Det virker slik. Når Røe Isaksen beskriver hva kulturarven inneholder, hva som er nødvendig å ivareta for at individet i det hele tatt skal ha mulighet til å oppnå modning og frihet, er en viktig del: “…folkesjela, denne mystiske entiteten som til sammen omfatter vår felles identitet. Kulturarven gir fast grunn å stå på for en nasjon som bør og må åpne seg mot verden.”

Men hva folkesjela, denne mytiske entiteten, egentlig innebærer, forblir uklart. Det må være frustrerende for innvandrere som har lyst til å bli nordmenn, å stilles overfor dette kravet. I vår stat er altså folkesjela en del av det som må ivaretas for at vi skal ha en trygg grunn å operere vår frihet fra, men hva den mytiske folkesjela innebærer er uklart.

Personlig må jeg innrømme at Sejersteds understrekning av behovet for spenninger og dialog er mer tiltalende. Den åpner i større grad for viktigheten av en kontinuerlig utfordring av det bestående.

Homogen kultur
Er en tykk etikk, representert av Lindbekk, Langslet, Sejersted og Røe Isaksen, bærekraftig i dagens samfunn? Problemene blir tydelige i lys 60-tallets etikk. Lindbekks fokus på familien og husmoren som ikke bør søke jobb utenfor hjemmet, og Langslets advarsel om at menneskeverdet kanskje ikke vil overleve uten kristendommen, virker i dag musealt.

Røe Isaksens vektlegging av kristendommen og folkesjela (han trekker også inn kongehuset) som sentrale elementer i vår nødvendige kulturarv, lider samme skjebne. Det er ikke troverdig at jeg er avhengig av disse elementene for å realisere min frihet i dag. Hans kulturpessimisme faller også gjennom. Finnes det statistikk som belegger den?

Konsekvensene av den tykke etikken blir fort en underkjennelse av kulturer og sosiale former som ikke innfrir egne krav, uavhengig av om de er positive elementer i individers liv og deres streben etter modenhet og frihet.

Resultatet er en lengsel etter en mer homogen kultur, og en ovenfra-ned-holdning. Problemene med å formulere det kvalitative innholdet i en tykk etikk leder meg til å utforske et alternativt syn.

Et rikt frihetsbegrep
Stein Ringen, professor ved Universitetet i Oxford, formulerer i Hvorfor demokrati? (2008) et interessant syn på frihet. Mens den tykke etikken ovenfor tar utgangspunkt i en bred kultur som grunnlag for individets frihet, tar Ringen utgangspunkt i fornuft og autonomi som frihetens forutsetninger. Dermed blir det en tynnere etikk.

Ringen begynner med skillet mellom negativ frihet og positiv frihet. Negativ frihet er frihet fra hindringer, positiv frihet er frihet til handlinger. For positiv frihet er det viktig at ingen hindrer en i gjøre en handling, men også at man faktisk har muligheten til å gjøre handlingen. Liberal politisk filosofi, med Isaiah Berlin i spissen, kritiserer positiv frihet fordi den er verdimessig normativ og dermed kan pretendere å vite bedre enn individene selv.

Ringen mener at begge frihetene er nødvendige. Han gir negativ frihet forrang, men mener at det ikke er tilstrekkelig for reell frihet. For friheten forutsetter at man har kunnskaper og bevissthet om valg: “Bevissthet og kunnskap sitter ikke i rettighetene, men er egenskaper eller evner hos personen.” Og handlingene må kunne realiseres: “De må ha rett til å gjøre egne valg, men også makt til å følge opp. Makten oppstår i møtet mellom ressurser hos enkeltpersoner og tilbud i arenaer.” Ressurser til å utføre handlingen og arenaer å utføre handlingen på blir sentralt.

I et forsøk på å bestemme hvilke frie valg som er viktige, utvikler Ringen et begrep om fornuft, inspirert av Aristoteles’ idé om å knytte frihet sammen med: “…en idé om meningsfylte valg.” Meningfull frihet er ikke bare å gjøre hva som helst. For Ringen blir fornuften nøkkelen: “Det er fornuft som kan ta oss fra valgfrihet til reell frihet.” Hans fornuftsbegrep er mer enn enkel rasjonalitet. Det inkluderer det instrumentelle, i form av valgets effektivitet; det anstendige, en normativ vurdering av om midler til nå mål selv er gode eller dårlige; og det han kaller verdifullhet, evnen til å skille gode fra dårlige mål. Poenget er at individet må bruke: “…sine evner og ferdigheter til å sette seg forstandige mål.”

Dermed blir frihet like mye frihet til selvkontroll og å adlyde fornuftige verdier og normer, som muligheten til å gjøre hva man vil. Fornuftsbegrepet blir moralsk ladet, og åpnes for menneskets rike måte å være i verden på. Ringen understreker at ferdighetene ikke er noe individet har: “Bevissthet om verdier og normer må læres. Evnen til å tro på det du har lært, må læres. Evnen til fornuft må læres. Frihet i den mening at du klarer å leve et liv som er ditt eget, krever det tyskerne kaller Bildung.”

Nedenfra-opp-holdning
Selv om denne etikken er rikere enn et prinsipielt negativ frihetssyn, er den samtidig tynnere enn synet til for eksempel Røe Isaksen. Rammene for utvikling av reell frihet må være på plass, mens innholdet i friheten for hvert enkelt menneske blir mindre relevant.

Likevel er det en substansiell etikk, fordi den forutsetter autonomi og en bred, etisk bevisst fornuft. Ringens formål er å si noe om hva som må forutsettes for at man skal kunne si at mennesker kan skape et liv i tråd med egne idealer. Hvordan de gjør det, hvilke verdier de velger, hvilke mål de ønsker å innfri, blir mindre viktig.

Dette har konsekvenser for vurderingen av utviklingen i kulturen, som de konservative er så pessimistiske til. Det at et mangfold oppstår, at ulike grupper velger ulike måter å uttrykke seg på, blir da et hint om at intensjonen i frihetsbegrepet er innfridd. Det betyr at folk har mulighet, ressurser og arenaer til å utfolde seg på, fordi folk ikke bare lar seg føre med av strømninger de ikke selv styrer, men faktisk foretar reelle valg basert på egne verdier. Dermed får denne etikken en tydeligere nedenfra-opp-holdning.

Viljen til frihet
Den tykke etikken kan tolkes dithen at den ønsker å sette sammen verdiene til enkelte grupper og statsmakten, med mål om at staten skal formidle verdiene til hele befolkningen.

For en tynnere etikk må dette være klarere atskilt. Selv om tanken om forutsetningene for det meningsfylte valg impliserer en normativ stat, blir ikke målet å fremme et omfattende kulturelt innhold, men å styrke rammene innenfor hvilke mennesker handler.

Denne tanken er godt uttrykt hos Francis Sejersted: “Det må være en av politikerens fremste oppgaver å søke å bevare viljen til frihet i samfunnet.” Og den leder over i kulturpolitikken. I artikkelen “Det konstante forfall” (2008) mener filosof Kjell Madsen at målet med kulturpolitikken må være å gjøre folk selvstendige: ” Det må være å sette borgerne i stand til å beskytte seg mot statens egen makt, det vil si danne og utdanne menneskene til selvstendige personer, mennesker som ikke lar seg forføre av slu politikere.”

Liberal kulturpolitikk
Ringens begrep om fornuft og dannelse åpner for en bedre vurdering av dagens kulturelle utvikling og hvilket kulturelt innhold som bør fremmes av det offentlige.

Bør ivaretakelsen av de klassiske kulturformer stå i høysetet? Bør skolen fornye sitt fokus på innlæring av ferdigheter i og kunnskaper om de klassiske kulturuttrykk, eller bør noe annet være det primære?

Slik jeg leser Ringen blir det viktigste at de praksisene mennesket utfolder sin kulturelle kraft innenfor styrker dem som selvstendige, refleksive, tenkende og kreative mennesker. Mange av de nye praksisene som har oppstått med digitalisering av kultur rommer slike muligheter. Dette innebærer langt fra en avvisning av dannelsesbegrepet, det fyller det i stedet med et noe annet innhold.

I tråd med dette mister for eksempel diskusjonen om et utvidet eller smalt kulturbegrep noe av sin relevans. Hvorvidt staten legger til rette for opera, kunst, dans, musikk, fotball, country, festivaler, dataspill, tagging eller annet blir sekundært, det primære er at mennesker har slike arenaer å utfolde seg innenfor.

En konservativ kulturforståelse som forsøker å fylle sitt frihetsbegrep med omfattende, substansielle verdier, vil fort feile i møtet med den nye utviklingen, og raskt konkludere, slik Røe Isaksen gjør, med at det foregår et forfall. Men den motsatte konklusjonen er riktig. Endringene er reelle uttrykk for individers kreative og skapende utfoldelse av frihet.

Kristian Meisingset (f. 1981). Kulturredaktør i Minerva. Master i allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. Norsklærer ved Sonans Privatgymnas. Twitter: @meisingset.

Litteraturliste
Langslet, Lars Roar 1967, “Konservativt menneskesyn”, i Langslet, Lars Roar (red.) 2007, Fra den annen front, Utvalgte tekster fra Minervas Kvartalsskrift 1957-1968, Oslo, Pax Forlag, s. 310-322.

Lindbekk, Tore 1960, “Nykonservatismen - kulturkritikk eller politisk program?”, i Langslet, Lars Roar (red.) 2007, Fra den annen front, Utvalgte tekster fra Minervas Kvartalsskrift 1957-1968, Oslo, Pax Forlag, s. 133-141.

Madsen, Kjell 2008, “Det konstante forfall”, Minerva.as, 1. desember. Tilgjengelig på: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1170&id=0112200808360710528&magasin=ja [13. februar 2009].

Ringen, Stein 2008, Hvorfor demokrati?, Koloritt Forlag, Oslo.

Røe Isaksen, Torbjørn 2006, “På kanten av stupet…”, Minerva.as 21. sept. Tilgjengelig på: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3016&id=210920061308259787&magasin=ja [14. februar 2009].

Røe Isaksen, Torbjørn 2008, Høyre om!, Cappelen Damm AS, Oslo.

Sejersted, Francis 1963, “Konservativ frihet”, i Langslet, Lars Roar (red.) 2007, Fra den annen front, Utvalgte tekster fra Minervas Kvartalsskrift 1957-1968, Oslo, Pax Forlag, s. 218-225.

Publisert på www.minerva.as 19. august 2009: http://www.minerva.as/?p=6355

Er et noe redigert utdrag fra “Eliter mister makt”, et essay i pamfletten Dannelsens sammenbrudd, som jeg ga ut sammen med min onkel Terje Strøm-Olsen.

Les Tore Lindbekks kritikk av pamfletten her: “Dannelsesoppgaven: Mer enn akademisk tidsfordriv?”.