Muhammed-karikaturer og opphisset religionsdebatt har åpenbart skremt regjeringspartiene.
Da blasfemiparagrafen (§142) ble behandlet i 2004, ble den vedtatt opprettholdt av Krf, Venstre, Høyre og Frp, mens Ap og SV betingelsesløst ville fjerne den. Når paragrafen nå endelig skal fjernes, har det lyktes Sp å presse Ap og SV til å ivareta deler av den gjennom en styrkning av rasismeparagrafen (§135a). ”Kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn”, hvor ”kvalifiserte angrep” sikter til ”hatefulle ytringer”, skal ikke være tillatt. Dermed gjenoppvekkes et et blasfemiforbud som i dag er sovende.
Argumentasjonen til forrige regjering om ”helligheten” av religiøs tro og overbevisning videreføres. Et annet sentralt argument er hensynet til religiøse minoriterer, og viljen til å skape et velfungerende pluralistisk samfunn. Aftenpostens Robert Gjerde mener, sikkert med god grunn, at det er Sps hensyn til kristen-Norge som ligger bak. Men sannsynligvis bidrar også konfliktene rundt islam, slik også Minervas redaktør antar i Dagbladet.
Spørsmålet som skaper problemet er hvordan vi skal skape grunnlag for forståelse i det pluralistiske samfunnet Norge er i ferd med å bli. Det er absolutt nødvendig at minoritetene, inkludert muslimer, føler seg sett, anerkjent og respektert av storsamfunnet og majoritetene. Etterhvert vil vi få et samfunn hvor ingen grupper lenger er i majoritet. En utvikling mot parallellsamfunn, med vanntette skott mellom ulike etniske eller religiøse grupper, må forhindres.
Det er vel for å unngå at slike skillelinjer oppstår, at forslaget kommer. Og det er forståelig: Det er vanskelig å se sitt helligste tråkket på, ledd av og kastet dritt om. En situasjon hvor ulike grupper fornærmer andre grupper på det groveste skaper splid. Når kritikk blir, som det står i begrunnelsen for forslaget: ”...forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse”, da er kritikken enkelt og greit udannet og forkastelig, og da fører den lett til sementering av grupper.
Problemet er at hvorvidt en kritikk havner i denne kategorien ofte vil være en subjektiv vurdering. Men videre kan også regjeringens forslag føre til splittelse. Det å le av, fornærme, parodiere og karikere andre gruppers livssyn og særegenheter kan innebære å distansere seg fra dem og kritisere dem. Men det kan også være en måte å nærme seg dem på. Dette skulle det være unødvendig å argumentere for, se bare på bruken av samer og andre minoriterer i NRKs diverse komiprogrammer. Om noen skulle oppfatte det slik at dette var forhånende eller krenkende, hvilket selvfølgelig må bunne i en subjektiv vurdering – en objektiv vurdering er umulig – så kan man ikke av den grunn forby det.
Alternativet til å la dette skje i offentligheten er at konflikter og motsetninger vil gro i det skjulte, uten mulighet til å bli diskutert åpent. Videre vil et forbud gi en frykt for å berøre det fremmede, og forslaget vil kanskje bidra mest til å forsterke den selvsensur som allerede finnes i norske redaksjoner. Slik forsterkes skillet mellom grupper, fordi respekten for en offentlighet hvor alt og alle kan diskutere og kritisere på bedre eller dårligere grunnlag, svekkes. Dette vil igjen bidra til å styrke legitimiteten til konserverende og isolerende krefter.
Det er nødvendig å holde den smertefulle, vanskelige og til tider konfliktskapende offentligheten åpen. Staten kan ikke avgrense debatten som er selve fundamentet for statens normer. Det er illegitimt.
Så hva gjør opposisjonen? Selv om Frp bidro til flertall for å beholde paragrafen i 2004 har de siden foreslått å fjerne paragrafen, og mener det samme det samme nå. Venstre vil fjerne blasfemiparagrafen (selv om diskusjonen synliggjør en interessant spenning i forhold til Abid Q. Raja, 2. plass-kandidaten i Akershus, som støtter en begrensning).
Høyres prinsipprogram slår fast at det ikke lenger er ”...behov for blasfemi- og rasismeparagrafen eller andre bestemmelser mot diskriminering av enkeltgrupper.” Andre Oktay Dahl er kritisk til forslaget, det er også Torbjørn Røe Isaksen. Selv om Preben Aavitsland påpeker at Høyres posisjon i saken er utydelig, og selv om Høyre ikke har et avklart standpunkt (forslaget er ikke nevnt på hoyre.no), peker forhåpentligvis Dahl og Isaksens uttalelser i riktig retning.
Krf støtter opprettholdelsen av en blasfemibestemmelse. Men det er ikke entydig at kristen-Norge er på linje med dem. Mellomkirkelig Råd og presten Ingrid Elise Wergeland mener at paragrafen bør fjernes. Leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen, skriver til Vox Publica at: ”Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet.” Også Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, som tidligere var tilhenger av blasfemiparagrafen, mener at paragrafen bør fjernes. Her kan Krf finne gode argumenter og allierte for å revudere sin posisjon.
Hva mener så muslimene? At Islamsk Råd ikke har tatt stilling, er kritikkverdig. Leder Shoaib Sultan har tidligere åpnet for å fjerne blasfemiparagrafen, men forutsetter at den troende har vern på andre måter: ”Gud treng ikkje vern, medan den truande kan vernast på andre måtar og gjennom rasismeparagrafen eller andre lovparagrafar.” Det er uklart hva dette betyr. Men statssekretær Astri Aas-Hansen mener at det er religionene og ikke individet som vernes: ”Det er ikke enkeltpersoner som har vernet, men religionen som sådan”. Dette impliserer at Sultan, som muslimers talsperson, har en annen posisjon.
Forhåpentligvis avvises forslaget i mai. Det er på høy tid å la blasfemiparagrafen gå over i historien. Hverken Allah eller andre guder skal beskyttes av staten.
Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva.
Publisert som leder på http://www.minerva.as/ 28. januar 2009: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3021&id=2801200915281027327&magasin=ja
Posts
No comments:
Post a Comment