Mangetydig fortid

Om menneskets unike mulighet til å forholde seg kritisk til sin kultur.

Et av de viktigste premissene i en konservativ ideologi er tanken om at mennesket på en eller annen måte er situert i en tradisjon og en kultur, at det formes av historien.

At denne formingen ikke bare er enveis, men tvert imot vekselvirkende – dialektisk om man vil – er tydelig i dette nummeret av Minervas kulturseksjon. Det er ikke bare tradisjonen som former mennesket, men like fullt mennesket som former tradisjonen – gjennom å forholde seg aktivt, kritisk og nytolkende til den.

I essayet ”Ibsens mandfolksamfund” viser Ellen Reiss hvordan Henrik Ibsen var like interessert i å kritisere mannens posisjon ved utgangen av det 19. århundre, som han var i å kritisere kvinnes manglende frihet. Reiss kritiserer Atle Kittang og Torill Moi, begge anerkjente Ibsen-forskere som, og viser hvordan de begge – tross de beste intensjoner – ender opp med å bekrefte og forsterke problematiske mønstre som Ibsen selv motarbeidet.

Henrik Ibsen og Knut Hamsun er blant våre største forfattere. Om Hamsun handlet hele kulturseksjonen i Minerva nr 2/2009, i dette nummeret følger Lars Roar Langslet opp og skriver om: ”Den magiske dikter”. Det er nettopp Hamsuns mangetydige og gåtefulle side Langslet fremhever som et bolverk mot den nazistiske lesning av forfatteren. Hamsuns spill med alvor og humor, med ironi, satire, profeti og provokasjon, gjør nåtidig lesning av ham utfordrende og innbyr til stadig nye fortolkninger.

Langslet trekker linjen til Shakespeares lek med mangfoldigheter, og nettopp renessansens mangfoldighet ­er et av Nina Witoszeks hovedpoeng i essayet om Leonardo da Vinci i dette nummerets ideseksjon. For Witoszek danner renessansens flertydige og inkonsekvente syn på forholdet mellom mennesket, vitenskap og natur – dens ”økohumanisme” – et forbilde i dagens utfordrende verdenssituasjon.

Operaen er en sjanger som også befinner seg i en evig spenning mellom konserverende tradisjoner og nyskapende nedbrytninger, som komponist Julian Skar utlegger i essayet ”Opera må være radikal”. I linjen fra Wagner er nettopp det radikale og nytenkende et av de sentrale trekk ved operasjangeren og helt nødvendig for kunstformens overlevelse. Skar anfører flere interessante argumenter for hvordan sjangeren bør utvikles videre.

Til slutt har vi en reportasje av Nicolai Strøm-Olsen: ”Oslos Broadway”, som handler om noe helt annet. Oslos har en stor og levende privat teaterscene, og dette er relativt unikt i europeisk sammenheng. Reportasjen gir innblikk i et av de kulturfeltene der privat kapital skaper rom for kunst av høy kvalitet, og er slik et viktig innspill i debatten om behovet for mer private penger i kulturen, fordi den viser frem at mulighetene finnes.

Det er ikke bare fortiden som former mennesket, men også mennesket som former fortiden og seg selv – gjennom sin unike mulighet til kritisk distansering og refleksjon.

Kristian Meisingset,

Kulturredaktør

Publisert som kulturleder i Minerva nr. 4/2009.