Kulturminister Trond “mer-penger” Giske legger frem oppfølgeren til Kulturløftet, og alle hjerter gleder seg. At støtten til kulturen økte med 2 milliarder denne perioden er ikke nok, den skal øke med minst like mye neste periode, for å nå målet om 1% av statsbudsjettet.
Som Aftenpostens Knut Olav Åmås sarkastisk refererte fra pressekonferansen: “Kulturministeren ser ut som den flinkeste i klassen som får skryt av rektor når statsministeren snakker om Kulturløftet II.” (twitter).
Finnes det en opposisjon til Giskes pengepolitikk? Hverken Høyre, Krf eller Fremskrittspartiet nevner saken på sine nettsider. Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen har riktignok et oppslag i Drammens Tidende, hvor han etterlyser mer penger (!) til kommunene. Høyres Olemic Thommessen har et innlegg i dagens Aftenposten (ikke på nett) hvor han først overbyr budsjettøkningene og deretter beroliger med at Høyre i det minste vil holde øye med de negative effektene av økte bevilgninger.
Venstres Trine Skei Grande markerer den tydeligste motstanden mot økningene: “Maktarrogant kulturpolitikk”. Hun påpeker at Giskes kulturpolitikk har vært instrumentell og rettet mot å nå bestemte samfunnsmål og samle mer kulturmakt hos den politiske ledelsen. Og for et par dager siden lanserte Grande flere spennende forslag for hvordan man kan støtte enkeltkunstnere og små selskaper. Men også Grande understreker at hun egentlig støtter budsjetttøkningene. Sitat: “noe annet er vel knapt å forvente”…
Borgerlig kulturopposisjon er samlet om et par punkter, ikke minst kravet om maktspredning. Det er uheldig at staten utpeker representanter til å styre institusjonene, at de skalter og valter med sammenslåinger mot institusjoners egen vilje, og at den økende pengestrømmen skaper avhengighets- og lojalitetsforhold som knapt noen - i hvert fall ikke i kulturlivet selv - problematiserer. Ikke minst gjør det omfattende statlige engasjementet at priser drives opp og færre markedsnisjer er tilgjengelige, hvilket gjør privat initiativ og konkurranse vanskeligere. Håkon Harket skriver godt om disse problemene i dagens valgkommentar på Minerva.
Problemet er selvfølgelig at det ikke er en vinnersak å fronte slike synspunkter, slik fremlegget av Kulturløftet II viste. Alle kulturaktørene jubler. Hvis noen foreslår andre løsninger enn å gi dem mye mer penger hele tiden, blir de sikkert veldig sinte.
Men for en borgerlig opposisjon burde det være svært nærliggende å tenke tanken. Ideen om at offentlige utgifter ikke skal øke - men til og med kanskje skal reduseres, om enn sakte - var en gang levende på høyresiden. Da er det ikke urimelig at også ens egne favorittområder ikke får mer penger, og kanskje til og med mindre penger.
Like mye eller mindre penger kan uavhengig av en gammel, borgerlig visjon om mindre stat ha andre, positive effekter. Hvis vi mener alvor med at andre finansieringskilder (les: private) skal styrkes, og at båndene til staten skal bli løsere, kan det være relevant å spørre seg om ikke mye av ansvaret for å få til dette er hos kulturinstitusjonene selv. Så lenge enkleste vei til økt budsjett er å invitere Giske på hyggelige arrangementer, vil de neppe jobbe hardt for å bygge sponsorsamarbeid med private aktører. Noen gjør det, men de er gjerne unntakene.
Når det gjelder en bredere maktspredning er det få konkrete forslag hos de borgerlige partiene, men her er det store muligheter. Hvordan åpne opp TV-nettet slik at små aktører kan slippe til og skape reell konkurranse? Er det bra at de store forlagene har så mye makt i bokbransjen? Kan innkjøpsordningen omformes slik at den støtter enkeltforfattere og små forlag som tør å satse utenfor de store? Burde den enorme satsingen på utbygging av museer i oslo endres slik at uavhengige gallerier og flere aktører trekkes inn? Skal staten fortsette å prioritere noen festivaler som får mange penger og gjør det vanskelig for andre å konkurrere?
Et av premissene som må utfordres er tanken om at målet for kulturpolitikken er å skape store institusjoner som er “best i verden”. Målet må heller være - godt forankret i konservativ og liberal idetradisjon - å gi så mange som mulig anledning til å handle kreativt og utfolde seg i kulturen i tråd med sine egne, unike forståelser av hva som er bra og spennende.
Her er det store muligheter for høyresiden til å utforme en offensiv politikk som kan appellere til de deler av kulturlivet som er uavhengige av og utfordrer de store aktørene, og det selv om de samlede bevilgningene til kulturen ikke nødvendigvis må øke!
Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva.
Publisert som leder på www.minerva.as 13. august 2009: http://www.minerva.as/?p=6221
Posts
No comments:
Post a Comment