Demokratiets selvmord

Når makten sentraliseres, blir folk mindre engasjert i lokale fellesskap. Konsekvensen er at den mellommenneskelige sympatien svekkes, og vi blir mer egoistiske, skriver Kristian Meisingset.

ALEXIS DE Tocqueville (1805-1859), fransk aristokrat og politiker, dro til USA og dykket ned i det sosiale, religiøse, kulturelle og politiske livet. Resultatet ble boken «Democracy in America», og Tocqueville ble den første politiske tenker som ga sin fulle støtte til demokratiet.

Men Tocqueville var i tillegg det han selv kalte en vennlig kritiker av demokratiet. Og hans demokratikritiske innsikter kan bidra til å forklare vår egen samtid.

Alexis de Tocqueville oppfattet demokratiet som den sivilisasjonstypen som uunngåelig ville etterfølge aristokratiet. Mens aristokrati var basert på ulikhet, er demokrati basert på likhet.

Han mente at Amerika var det eneste landet i verden hvor prinsippet om «folkesuverenitet» ble praktisert. Den politiske makten var desentralisert, innbyggerne var forpliktet til å delta i det politiske liv, og mange steder hersket universell stemmerett.

Det viktige i dette systemet var ikke individualismen , men at makten var plassert i lokale fellesskap som mennesker i kraft av individer deltok i. Fellesskap som skapte krefter større enn enkeltindividet, og som skapte gjensidig medfølelse og et ønske om likhet. Desentraliseringen og individualiseringen var nødvendige for å skape sosiale følelser.

Konklusjonen i «Democracy in America» er at Amerika var et fredelig samfunn med høy vekst, som skilte seg ut i toppen blant de vestlige landene. Folk hadde det rett og slett bedre.

Men Tocqueville advarte samtidig mot at utviklingen kunne gå for langt. Folkets behov for likhet kan perverteres og bli destruktivt, og lokale arenaer for samhandling kan raderes. Ting tyder på at utviklingen i dag går i denne retningen.

UKEMAGASINET The Economist viet 16. september en seksjon til «emerging economies», voksende økonomier som Kina, India, Brasil og Russland.

I fjor utgjorde disse landenes BNP mer enn 50 prosent av verdens BNP (prisjustert, i absolutte verdier rett under 30 prosent). Deres andel av verdens eksport er 43 prosent (20 prosent i 1970), og de står for over halvparten av verdens energiforbruk. Deres gjennomsnittlige økonomiske vekst de siste fem årene var 7 prosent, mot 2,3 prosent i de rike landene. Kina spås å stå for 10 prosent av verdenshandelen til neste år, opp fra 4 prosent i 2000.

Det er all grunn til å juble. Millioner på millioner rives ut av fattigdom. Men samtidig skaper dette politiske utfordringer for den gamle elite i Vesten. Det er en gruppe som ikke åpenbart tjener på utviklingen. Siden tidlig på 90-tallet klarte de på bunnen og på toppen av klassestigen seg bedre enn de på midten. Eksempelvis har store deler av middelklassen i USA opplevd et gjennomsnittlig inntektsfall på fire prosent siden 2001.

Middelklassen i de vestlige land er stor og mektig, og flere steder kobles den dårlige utviklingen til globaliseringen. Resultatet er krav om proteksjonisme og refordeling av goder. Og utviklingen vil ikke snu med det første.

TOCQUEVILLES filosofi kan forklare dette. Når verden blir rikere, og folk, relativt sett, blir likere, oppleves også gjenstående ulikheter som større. Og når dette blir et globalt spørsmål, er det enda mindre grunn til å glede seg over andres vekst: «Det er kun få som med begeistret kjærlighet vil brenne for hele menneskeheten.» Demokratisk sympati og medfølelse henger sammen med de lokale fellesskapene.

At forskjellene mellom rike og fattige i de vestlige landene samtidig øker, bidrar til misnøyen: «Menneskehjertet dyrker også en pervertert form for likhet, som leder den svake til å ønske å dra den sterke ned på eget nivå, og som får menn til å foretrekke likhet i slaveriet fremfor ulikhet i frihet.»

Der likhetstrangen tidligere ga et insentiv til å jobbe hardt og ta vare på dem rundt seg, kan en pervertert likhetstrang føre til at demokratiet i stedet gjør sitt beste for å trekke de beste blant seg ned på et lavere nivå. Tocqueville formulerte termen «Majoritetens tyranni».

ROBERT D. PUTNAM, professor i statsvitenskap ved Harvard University, har forsket på deltakelse i sivilsamfunnet, og mener at denne viser tegn til nedgang i de fleste vestlige land. Han refererer spesielt til USA, Canada, Japan, Sverige, Italia og England, og har særlig samlet et omfattende empirisk materiale fra USA. På alle variabler er utslaget en nedgang.

En av hovedårsakene til nedgangen, ifølge Putnam, er TV-en. Mer tid foran TV-en, mindre sjanse for at du stemmer, for at du blir med i en gruppe, eller for at du stoler på andre mennesker.

Et annet utslagspunkt er tillit. Tillit ligger til grunn for samhandling og deltakelse i sosialt liv. I USA for en generasjon siden, stolte 2/3 på andre mennesker. I dag gjør 2/3 det ikke. Dette er kritisk fordi det er når folk snakker med andre folk, i sitt nærmiljø, at de lokale fellesskapene som er nødvendige i liberale demokratier bygges.

IGJEN KAN Tocqueville bidra med en forståelse av hvorfor dette skjer. Det lokale, politiske fellesskapet trues av demokratiet. Når makten sentraliseres, blir folk mindre engasjert i lokale fellesskap. Konsekvensen er at den mellommenneskelige sympatien svekkes, og vi blir mer egoistiske.

Og hva er det som skjer i dag, om ikke nettopp en parallell utvikling mellom sentralisering av makt, delegering av makt til høyere nivåer, for eksempel EU, og en svekket deltakelse i demokratiet. Valgdeltakelsen og medlemstall i partiene synker.

For Tocqueville representerte en slik mangel på kommunal deltakelse, til fordel for egoistisk behovstilfredsstillelse, en trussel mot de liberale, demokratiske institusjonene i seg selv. Selve samfunns- og verdigrunnlaget for dem faller vekk. Med for mye demokrati begår demokratiet simpelthen selvmord.

KONKLUSJONEN i The Economist er blant annet at et velferdssamfunn er viktig: «For å kompensere noen arbeidere som taper på globalisering.» Og det er klart at det er viktig at en middelklasse som kjenner trykket fra globaliseringen ikke mister motet. Dersom befolkningen vipper over fra en jakt mot likhet, som gir skapertrang og omtanke for de nærmeste, til en pervertert likhetssøken som innebærer destruksjon, i denne sammenheng krav om økonomisk isolasjon og ytterligere redistribusjon, vil grunnlaget for det liberale demokratiet svekkes.

Men med lærdommene fra Alexis de Tocqueville i tankene, i en verden preget av økt global samhandling, etablering av overnasjonale maktorganer, samt en relativ økonomisk tilbakegang for den rike verdens middelklasse, synes det desto viktigere (og absolutt mulig å kombinere med et velferdssamfunn) å fokusere på det liberalkonservative har kalt på lenge: Begrensning av offentlige funksjoner, etablering av grenser for velferdsstaten, og overdragelse av makt, innflytelse og aktiviteter til mindre, lokale sosiale og politiske fellesskap. Og til slutt: Se litt mindre på TV, da, folkens!

Kristian Meisingset. Redaksjonsmedlem Minerva

Kronikken er en forkortet versjon av en artikkel i siste nummer av Minerva.

Publisert 19.12.2006 - http://www.dagbladet.no/kultur/2006/12/19/486483.html