Henteekteskap – frivillig eller ufrivillig?

Arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hansen ser ut til å tape. Forslaget om å innføre 21-års aldersgrense på såkalte henteekteskap faller sannsynligvis. Årsaken er motstanderne i SV og Sp. Minerva mener dette er uheldig.

Kjærlighet og ekteskap er i europeisk kultur dyrket som et romantisk, individuelt prosjekt. Men i innvandrermiljøer i Norge er ikke ekteskap et individuelt prosjekt. Det er et sosialt og kulturelt prosjekt som representerer viktige sosiale og symbolske fortellinger for hele familien. At en så viktig relasjon som ekteskap, som har så store konsekvenser for alle rundt en, sees på som et sosial anliggende, relevant for mange av ens nærmeste, er på mange måter både intuitivt og forståelig. Minerva ønsker derfor hverken å ta et kardinaloppgjør med arrangerte ekteskap eller med det å finne ektefelle i utlandet, så lenge det skjer frivillig.

To viktige problemer ved mange henteekteskap i Norge idag – som ingen politikere kan lukke øynene for – er imidlertid at det for det første ofte er lite reell frivillighet; og for det andre at henteekteskap har store implikasjoner for integreringen. Et viktig spørsmål er derfor: Hva bør være kriteriene for at ekteskap kvalifiserer til oppholdstillatelse i Norge?

Undersøkelser viser at det er en tendens til at andregenerasjons innvandrere i større grad enn første generasjon henter sin ektefelle i utlandet, for perioden 1996-2004 var tallet rundt 75 prosent. Og langt flere av dem, opp mot 95 prosent, finner ektefelle med samme landbakgrunn. Tall fra ambassaden i Islamabad viser at av 436 pakistanere som søkte om innvandring til Norge etter giftermål med norskpakistaner, i perioden 2004 til medio 2005, var nesten 60 prosent i slekt med den nye ektefellen, mens 68 prosent fortalte at ekteskapet var et produkt av avtaler. Kun 3 prosent oppgav kjærlighet som motiv. Erfaring tilsier at ekteskap med slektninger i større grad enn ekteskap med andre er ufrivillige.

Henteekteskapspraksisen gjør integreringsprosesser betydelig langsommere. Få gifter seg med etniske nordmenn eller andre herboende innvandrere. Få av de kvinnene som henter ektefelle i foreldrenes hjemland, tar høyere utdannelse. Dette er alvorlig i seg selv, og spesielt alvorlig fordi den manglende integreringen – og de begrensninger det gir for den enkelte – i vesentlig grad skyldes sterkt sosialt press og manglende reell frihet hos dem som inngår henteekteskap.

Danmark er det eneste landet i Europa som har innført en 24-års aldersgrense på henteekteskap (Nederland har en 21-års grense.) Dette har fått konsekvenser. I 2001 inngikk 62,7 prosent av første- og andregenerasjons innvandrere henteekteskap. I 2005 var tallet 37,9 prosent. Samtidig steg antallet som giftet seg med etniske dansker fra 16 prosent til 24 prosent. Antallet som giftet seg med innvandrere boende i Danmark steg fra 17,3 prosent i 2001 til 29,1 prosent i 2005. Det er åpenbart at dette får fart i integreringsprosesser. Men det mest positive tallet er at antallet unge mellom 20 og 24 år som var i gang med videre utdannelse, steg fra 10 prosent til 17 prosent mellom 2001 og 2003. At antallet er så lavt er svært urovekkende. At det nærmest doblet seg på et par år er svært positivt.

Ikke alle tiltak som har positive konsekvenser er av det gode. I det borgerlige samfunn Minerva ønsker seg, er det klare grenser for hvordan staten kan begrense borgernes adferd. Det er fortsatt mange ting vi vet for lite om når det gjelder norske henteekteskap – og før man foreslår dramatiske tiltak, er det nødvendig å undersøke mange aspekter grundigere.

Likevel støtter Minerva en aldersgrense på 21 år for at ekteskap skal gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Det kan argumenteres for at det logiske er å ha én prinsipiell grense – for eksempel 18 år. Men hvis undersøkelser viser at mange ungdom mellom 18 og 21 ikke er myndige i den forstand at de har reell myndighet over egne liv, er vi nødt til å vurdere pragmatiske tiltak for å reflektere dette. Vi har ulike aldersgrenser for sex, øl og sprit i Norge, med pragmatiske begrunnelser. Tidligere var den generelle myndighetsalderen også 21 år. Det er etter vårt skjønn ikke et liberalt prinsipp at myndighetsalderen er akkurat 18 år.

At noen velinformerte, selvstendige og forelskede – eller fornuftige – ungdommer vil oppleve en begrensning – både etnisk norske og første- og annengenerasjons innvandrere – er selvfølgelig beklagelig. Men det samme gjelder ungdom under 18 år som ønsker å gifte seg. Vi mener et slikt tiltak er moderat, og i tråd med det norske synet på lovbegrensninger av unge menneskers handlinger.

For mange liberale vil det være hårreisende å forby ”individuell valgfrihet” på denne måten. Vi mener man kan snu det på hodet: Et slikt moderat tiltak skal sikre at de som velger denne type ekteskap, faktisk gjør det frivillig. Klarer vi å sikre reell frivillighet, vil vi også legge et mye bedre grunnlag for det videre integreringsarbeidet.

Det er viktig at SV og Sp ikke får viljen sin. Multikulturalistenes naive respekt for andre kulturer setter en effektiv stopper for tiltak som kan hindre at flere norske ungdommer ufrivillig havner i ulykkelige, livslange ekteskap. Hvis Bjarne Håkon Hansen legger press på, bør en 21-års aldersgrense på henteekteskap være politisk gjennomførbart.

www.minerva.as, torsdag 15. februar 2007
Av: Kristian Meisingset

http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1362&id=1502200713011021626&t=Henteekteskap%20–%20frivillig%20eller%20ufrivillig