Lars Løkke, Danmarks statsminister, avlyser Kulturkampen. Samtidig setter han store mål for fremtiden. Det er ambisiøst, men prinsipielt problematisk.
På lørdag holdt Lars Løkke Rasmussen talen ”Den danske drøm” på Venstres landsmøte. Etter å ha blitt kritisert for å mangle en tydelig politikk, ga han solid svar på tiltale.
Løkke lanserte 10 mål som Danmark skal innfri i 2020. De fleste handler om Danmarks plassering på internasjonale rangeringer. De skal være blant de 10 rikeste. Blant de tre med flest ”vækstiverksettere”. Blant de 10 med høyest arbeidsdeltakelse. Skolen skal være blant topp fem. Minst ett universitet skal være blant topp 10 i Europa. Levealderen skal være blant de 10 høyeste. De siste målene går på energieffektivitet, integrasjon og kriminalitet.
For det første er dette en interessant endring av hovedfokuset til Venstre – det bærende, borgerlige partiet i Danmark. Med Anders Fogh Rasmussen i førersetet vant de valget i 2001 ikke minst på grunn av Kulturkampen.
Målene nå handler ikke om kulturelle, men mer kvantitative og nøytrale verdier. Økonomi, utdanning, arbeidsdeltakelse og helse.
Kulturkampen var først og fremst et kulturelt oppgjør. Det var, med fare for å karikere, en kamp med folket mot de rådende elitene. Mot komiteene som fordelte privilegiene. Mot de venstrehegemoniske åndskreftene. Mot naivismen, multikulturalismen og alle krefter som ikke lytter til og gir rom for folkets røst. Dansk kultur stod i fokus, noe som ikke minst fikk et konkret resultat i en offisiellKulturkanon.
I helgen endret altså Lars Løkke dette. I talen forekommer ikke ordet ”kulturkamp” eller ”smagsdommer” – som var Foghs største fiender – i det hele tatt. Målene nå handler ikke om kulturelle, men mer kvantitative og nøytrale verdier. Økonomi, utdanning, arbeidsdeltakelse og helse. Symptomatisk nok ble han kritisert for å mangle en kulturell agenda.
Endringen er positiv. Og målene er til dels svært positive. Når staten opererer – og bør operere – innenfor sentrale deler av samfunnet, er det bra at den setter seg konkrete mål den kan kontrolleres på. Det er viktig å ha høye ambisjoner for økonomisk frihet og tilrettelegging for vekst, og når staten har hovedansvaret for skolen og universitetene må målet være å gjøre jobben svært godt. Kanskje er det dumt å sette mål for 2020, det blir vanskeligere å bruke det som en løpende kontrollmekanisme i årene som kommer.
Men like fullt bør det ensidige fokuset på instrumentelle mål kritiseres. Frem mot 2020 skal Danmarks viktigste mål altså være å komme høyest mulig på internasjonale rangeringer.
Må ikke jeg, om jeg ønsker, kunne prioritere mye fritid, høyt alkoholinntak og flere muligens kreftfremkallende ferier på Italias solkyster?
Er det for eksempel statens ansvar å sørge for høyest mulig BNP, eller skal den heller legge til rette for at borgerne kan realisere dette om de selv ønsker? Er det statens ansvar at vi skal leve lengst mulig? Et annet perspektiv er, slik Carsten Valgreen skriver på Punditokraterne. at: ”Det er mit personlige mål at leve længe” – det bør ikke være statens. Det er en klassisk diskusjon, men må ikke jeg, om jeg ønsker, kunne prioritere mye fritid, høyt alkoholinntak og flere muligens kreftfremkallende ferier på Italias solkyster?
Tar man målene på alvor og til sin fulle konsekvens, blir politiske tiltak legitime når de gir Danmark flere poenger i den internasjonale ”statskonkurransen”. Ikke hvis de øker danske borgeres frihet. Og dette bør være et langt viktigere hensyn. En stat er ikke kun en strategisk enhet som skal konkurrere med andre stater på gitte variabler som tallfestes og rangeres.
En kjerne i konservativ og liberal ideologi er tanken om at det først og fremst er individer, hver for seg eller i frivillige fellesskap, som driver et samfunn videre, utvikler det, forvalter kulturen og skaper sine gode liv ut fra egenmotiverte handlinger.
For politikk er mer enn kost-nytte. Spørsmålet er hva statens ansvar skal være: Å sikre at så mange som mulig har anledning til å realisere egne drømmer og skape sitt eget liv slik de selv vil? Eller å sette en lang rekke mål på aggregert nivå og forfølge internasjonale rangeringer som om graden av frihet kan måles etter antall poeng på scorelister?
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.
Posts
No comments:
Post a Comment