Systemskifte eller stillstand?

Høyresidens reformer - Har den borgerlige regjeringen i Sverige endret for mye eller for lite? Er de for radikale eller for sentrumsorienterte? Vil de gjenvelges i 2010? Om dette er ingen enige.

– Konklusjonen er klar. Opposisjonen kan ikke vinne valget, men regjeringen kan tape det.

Jeg snakker med Henrik von Sydow, som er representant for Moderaterna i svenske Riksdagen. Han mener det er fullt mulig at regjeringen, som kalles ”Alliansregeringen”, tar igjen ledelsen opposisjonen har på meningsmålingene før valget i 2010.

– Alliansen har et stort overtak på mange områder. Vi har statsministerargumentet, siden Fredrik Reinfeldt er mer populær enn Socialdemokraternas Mona Sahlin. Vi er det eneste klare regjeringsalternativet og har vist at fire partier kan jobbe sammen, mens venstresiden har store problemer med å bli enige.

Men det er ingen tvil om at utfordringen er stor. Opposisjonen, altså Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpariet, får rundt 55 prosent på meningsmålingene. Regjeringen, altså Moderaterna, Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna, får rundt 40 prosent.

Siden valget i 2006 gikk venstresiden raskt frem og har siden det ledet med rundt 15 prosent. Hvordan går det med den borgerlige siden? Er det håp, slik von Sydow mener?

Minerva har snakket med flere ledende meningsdannere i Sverige. Og for å få et godt bilde er går vi tilbake til starten, til valget i 2006.

Vant de av egen kraft?
I 2006 hadde Göran Persson vært statsminister i Sverige i 10 år. Med unntak av tre år under Carl Bildt fra 1991-1994 har Socialdemokraterna styrt siden 1982 – da Olof Palme ble statsminister – altså i over 20 år.

Anna-Stina Nordmark er sjef i Företagarna, Sveriges største bedriftsorganisasjon med 70.000 medlemsbedrifter. Hun mener at alliansen ikke i hovedsak vant av egen kraft, men fordi folk var leie av Socialdemokraterna.

– Fremfor alt hadde man fått nok av Socialdemokraterna. Når en politisk blokk har styrt så lenge tror jeg folk etterhvert ønsker endring. Men i tillegg samlet den borgerlige blokken seg på en måte vi aldri tidligere har sett.

Ikke alle er enige i dette. Anna Ekström var statssekretær under Persson 1998-2001, og er nå leder for Saco, fagforeningen til arbeidstakere med akademisk utdannelse. Med sine 600.000 organiserte er den en av Sveriges største ved siden av LO og TCO.

– Det finnes de som sier at svenskene var leie av Göran Persson. Det tror jeg ikke, sier hun. – Alliansen sa at de snakket for alle som jobber. Socialdemokraterna havnet på defensiven, og ble talsmenn for dem som ikke jobber. Det tapte de på.

Det Ekström antyder er at den borgerlige blokken vant fordi de klarte å stjele venstresidens arbeidsmoral. Og hun er usikker på om valgresultatet egentlig skyldtes at det blåste noen borgerlig vind over Sverige, slik andre påstår.

Europas mest reformorienterte
Mye av debatten står mellom disse posisjonene. Vant den borgerlige siden fordi folk hadde fått nok av sosialdemokrater, vant de fordi stjal ”arbeider”-imaget, eller gikk opinionen faktisk i borgerlig retning? Spørsmålet er sentralt, fordi det avgjør hvorvidt regjeringen egentlig hadde et mandat fra velgerne til å gjennomføre borgerlige reformer.

Von Sydow er enig i at folk var leie av Socialdemokraterna, men mener at det i tillegg blåste en høyrevind over landet. Dette, mener han, materialiserte seg særlig i diskusjonen om arbeidslinjen versus store, statlige bidrag til dem utenfor arbeidslivet.

– Det ble en viktig debatt om verdier og moral. Om arbeid som en måte å skape seg en bedre fremtid på, om å selv kunne skjøtte fruktene av eget arbeid. Dette speilet seg i valgkampens beste slagord: Moderaternas løfte om 1000 kroner mindre skatt hver måned. Et løfte som fikk sosialdemokrater og LO-medlemmer til å bytte side, et løfte som er innfridd.

Han mener at regjeringen fikk sterk støtte til å gjennomføre reformer.

– Alliansen var veldig tydelig på hvilke endringer som skulle gjøres. De ble alle samlet i et oransje hefte og del ut.

Von Sydow understreker at det var et klart mandat også i forhold til endringer som bryter med sosialdemokratiets politikk, som kuttene i arbeidsløshetstrygden.

– Faktisk skaffet det svenske folket Europas mest reformorienterte regjering. Det er vanskelig å finne noen regjering i Europa med samme ambisjonnivå.

Likevel mener han at motstanden regjeringen har møtt også kan forklares med endringene. Den som gjør mye møter mye motstand og konflikt.

–Dessuten var omstillingen fra valgkamp til regjering vanskelig. I valgkampen snakket vi med velgerne. Etter valgkampen glemte vi det, det ble mye handling og lite snakk. Men dette var også en rimelig prioritering, det handlet om gjøre det man har lovet. Fremover skal vi bruke mer tid på kommunikasjon og opinionsbygging, på å vise sammenhenger og fortelle at det har blitt mer egenmakt i Sverige. Menneskers frihet øker.

Overvurderte mandat til endring
Er dette en god nok forklaring på hvorfor regjeringen har mistet så mye støtte? En som ikke mener det er Henrik Brors. Han har siden 1998 vært sjef for politikkredaksjonen i den liberale avisen Dagens Nyheter, og er en sentral politisk kommentator i Sverige.

–Valgseieren var en kombinasjon av borgerlig samling og at folk var leie av den sittende regjering og partileder Göran Persson. Persson hadde lovet bedre økonomi, sysselsetting og velferd, men mange opplevde at dette ikke kom.

– Var seieren et signal om at opinionen gikk i borgerlig retning?

–Nei. Opinionen går mot midten. Vi har tidligere hatt tydelige skiller mellom blokkene, slik er det ikke lenger. I dag er det mer naturlig å bevege seg over grensen, det er færre på ytterkantene og flere i midten.

Brors mener at regjeringen hadde et mandat til å gjennomføre forsiktige endringer, men ikke større politiske reformer.

–Folk oppfattet ikke at endringene skulle bli så store som de ble. Derfor er det misnøye nå. Mandatet var at det skulle bli mer lønnsomt å jobbe, altså lavere skatt, men mandatet var ikke at det samtidig skulle bli vanskeligere for arbeidsløse og syke.

Når regjeringen likevel gjennomførte store endringer ble det voldsomme protester fra fagbevegelsen og en backclash i opinionen – et poeng også Dick Erixon gjør i sin artikkel i dette nummeret av Minerva.

Brors mener at det velgerne vil ha i dag er trygghet. De borgerlige lovet flere jobber og sysselsetting i valgkampen og derfor vant de. Men nå opplever mange at det regjeringen har gjort gir økt utrygghet for svake grupper.

–Solidaritet med de svake dominerer i valgkampsammenheng. Vi lever i et rikt land, og de store velgergruppene er i midten. De har det bra, de vil at alle andre også skal ha det bra, og derfor vil de ha en regjering som gir trygghet til svake grupper. Den debatten vant alliansen i 2006, men de har tapt den nå.

Stort systemskifte
Det er heldigvis ikke bare regjeringen selv som mener at den hadde et mandat til å gjennomføre politiske endringer.

–Forskere ved Göteborg Universitet har funnet en tydelig høyrestrømning i opinionen ved valget. Både i synet på privat eierskap, skattespørsmål, valgfrihet også videre fantes det en mottakelighet for borgerlig politikk.

Sofia Nerbrand er sjefredaktør for det liberale tidsskriftet NEO. Hun mener det var en klar høyrevind rundt valget i 2006.

–Hadde regjeringen et folkelig mandat til endring?

–Ja. Alliansen la frem et ambisiøst valgmanifest. De kommer vel til å gjennomføre alle punktene unntatt et fåtall i denne perioden.

Nerbrand mener at regjeringen lykkes i å endre Sverige. Alle de små endringene – som å privatisere apoteker, selge ut statlige eierskap, senke skatten på inntekt og la pengene følge borgerne innenfor helsevesenet – blir til sammen en stor endring.

–Det er et stort systemskifte, selv om det ikke presenteres i de begrepene.

Hun peker på at noe av det viktigste regjeringen har gjort er å bryte sosialdemokratenes maktmonopol.

–Mennesker i Sverige tenker ikke lenger at makt er ensbetydende med sosialdemokratiet. Det er ekstremt viktig.

Sosialdemokratiske tankefigurer
Dette betyr ikke at Nerbrand er fornøyd med måten regjeringen styrer landet på. Tvert motsatt fra Henrik Brors skulle hun gjerne sett en tydeligere borgerlig spissing.

–Jeg er ikke enig i at all politikk samles i midten. Det er store forskjeller mellom en sosialdemokratisk og en liberal, borgerlig regjering. Problemet er at de høres veldig like ut i retorikken. Også de borgerlige partiene snakker i sosialdemokratiske tankefigurer.

Hun mener at premisset er fordelingspolitikk. Hvem vinner, hvem taper. For eksempel i forhold til arbeidslinjen er det snakk om at flere skal jobbe flere timer, slik at det blir flere skattekroner og mer å bruke til velferd. Slik har sosialdemokratene alltid argumentert.

–Alle vil være et godt arbeiderparti. De borgerlige burde snakke mer om individets frihet og styrke, verdier og rettsamfunn, om hvordan man skal skape dynamikk.

Svak, profilløs strategi?
Flere er enige med Nerbrand i dette. Johnny Munkhammar jobbet inntil i år for tankesmien Timbro, hvor han blant annet utga boken Guide to reform. How policymakers can pursue real change, achieve great results and win re-election (2007). I dag driver han Munkhammar Advisory og er blitt medlem i Moderaterna.

–Jeg tviler på at det i det hele tatt har vært noe vilje fra allensen til å ha en borgerlig profil. De vil fremstå som en regjering i midten. I politikk vil de endre, men i profil vil de være hele folkets, hele landets, regjering.

Munkhammar kaster seg ikke på linjen om at alle veier til valgseier fører til midten, og tviler på om dette er en klok strategi.

–Det kan bli profilløst. Jeg har sett mye på reformer i ulike land, og det er de som peker ut en retning for landet, har en klar profil, vet hvor de vil, det er de som får folk med seg. Forsøker man å være i midten kan man fremstå som svak.

Han mener likevel at dette er i ferd med å endre seg. Regjeringen har blitt klarere og mer kraftfulle i det siste.

I forbindelse med at halve perioden har det vært mange debatt mellom regjering og opposisjon, og regjeringen har gjort et veldig bra inntrykk med en vilje til å stå for noe og vise sterk overbevisning.

–Men Moderaterna har unngått en del ting, som å senke skatten for dem med høyest inntekt og å deregulere arbeidsmarkedet, fordi de kjemper om velgerne i midten. Jeg tror mer må gjøres nå for å mobilisere kjernevelgerne. Klarer de det, kan de vinne valget i 2010.

PJ Anders Linder peker i sin artikkel i dette nummer av Minerva på at nettopp det at alliansen var samlet før valget i 2006 gjorde at mange kom dit som ellers ikke identifiserer seg med ett av partiene. Da regjeringens kommmunikasjon i etterkant av valget ble svekket ga det også et tap i opinionen.

Linder mener at regjeringen nå har skjønt at den må stå samlet og ha en tydelig borgerlig profil for å kunne mobilisere kjernegruppene.

Hvem skal mobiliseres?
Henrik Brors tror overhodet ikke på det å søke politiske ytterpunkter som en mulig strategi for å vinne neste valg.

–Får man en stor middelklasse, og det får man i alle land, så ligger den middelklassen i midten. Vil man vinne valg må man derfor søke midten.

I forhold til avregulering og mer marked mener han at de borgerlige må gå forsiktig frem. Det er svært vanskelig å mobilisere og holde oponionen ute på en politisk ytterkant.

–Derfor må politikerne heller tilpasse seg velgerne enn å tro at man kan påvirke velgerne. Det er nettopp det Fogh Rasmussen, Cameron, Blair og Reinfeldt gjør, nemlig å forsøke å flytte velgerne langsomt i egen retning.

–Har Alliansregeringen mulighet til å komme tilbake og vinne valget?

–Om man skal tro historikken har de ikke en sjanse. Det har aldri sjedd at fordelingen har svingt mer enn 10 prosent på to år.

Brors påpeker at dette ikke bare avgjøres av regjeringen, det er også et spørsmål om hvorvidt Mona Sahlin vil klare å fremstå som en sterk leder. I dag svekkes opposisjonen fordi de ikke klarer å finne et tydelig regjeringsalternativ.

–Men det ville være sensasjonelt om de vinner. For regjeringen gjelder det å vise at de kan lede landet. Om ikke med sikte på 2010 så med sikte på 2014. Det er interessant at de er så samspilte selv om det går så dårlig på meningsmålingene. Det tyder på at det er en langsiktig enighet å bygge på.

Sofia Nerbrand er betraktelig mer positiv på regjeringens vegne.

–Regjeringen har vært utydelig i kommunikasjonen. Den har vært innadvendt og bedrevet politikk for å gjennomføre hele valgprogrammet.

Hun mener at regjeringens store utfordring ikke er at velgere har forlatt dem og gått til sosialdemokratene. Problemet er heller de 500.000 som stemte på alliansen og som nå har gått til sofaen. Altså ikke velgerne i midten.

–Derfor handler det om å få den halve millionen til å stemme på alliansen igjen i valget 2010. Kjernevelgerne.


Kristian Meisingset (f. 1981). Master i litteratur fra Universitetet i Oslo. Kulturredaktør i Minerva. Norsklærer på Sonans.


Publisert i Minerva 04-08, og på http://www.minerva.as/ 3. desember 2008: http://www.minerva.as/Default.asp?vis=artikkel&fid=3017&id=031220081014213203&magasin=ja